Den 28.09 skriver Lena Yri Engelsen om hvordan psykotiske mødre blir skilt fra barna sine i barsel, og at dette er en inhuman praksis som forverrer mors psykiske helbredelse og samtidig er i strid med spedbarnets medfødte rettigheter.
Her er det uklart hva som menes med rettighet; er det en juridisk, medfødt rettighet spedbarnet har? Tenker hun på en psykologisk rettighet fordi det er bra for barnet?
Hun tar uansett til orde for at mor og barn ikke skal skilles selv om mor opplever alvorlig psykisk lidelse i barsel.
Det var vanskelig å lese ut av innlegget hvilken praksis hun faktisk tok til orde for, så jeg har her et ønske om å se nærmere på konsekvensene av måter å fortolke innlegget på.
Barnets brukermedvirkning
Jeg forsker på spedbarns brukermedvirkning, og vil belyse det primært fra spedbarnets ståsted, med brukermedvirkning som rettesnor.
Hva er brukermedvirkning for spedbarnet? Jo det er først og fremst en juridisk rettighet, i følge FNs barnekonvensjon, til å bli hørt og at de rundt deg ikke bestemmer hva som er bra for deg før de har involvert deg i vurderingen.
Brukermedvirkning på individnivå handler om å la individet komme til orde. På gruppenivå kan vi si at brukermedvirkning handler om at en gruppe får sine behov eller ønsker ivaretatt gjennom kjennskapen til deres behov, og da kan vi tillate oss å mene noe om hva en gruppe trenger.
Det vil likevel oppstå konflikter mellom gruppe og individnivå når det kommer til brukermedvirkning, og det er nettopp her Engelsens sitt innlegg kan problematiseres.
Forstå hva barna forteller oss
Retten barn har til å være med sin biologiske mor som Engelsen refererer til kan komme i konflikt med barnets beste.
Det vil være mange situasjoner hvor mor ikke vil klare å ta vare på det nyfødte barnet sitt på en måte som ivaretar barnets behov.
Som gruppe vil jeg fortsatt mene at nyfødte barn har det best i omsorgen fra sin biologiske mor, men på individnivå vil vi trenge å vurdere. Her kan brukermedvirkning for det enkelte spedbarn komme i konflikt med spedbarn som gruppe.
En bruker med virkning
Hvordan kan vi løse dette? Jo, gjennom å ha to ulike rettesnorer samtidig.
Vi kan mene at vi bør jobbe for at mor og barn er sammen, men vi må samtidig være nær nok det enkelte nyfødte barn til å forstå om det er bra for dette barnet.
Hva uttrykker dette barnet om sin situasjon? Å utøve brukermedvirkning for de minste barna er å være nær nok med det enkelte spedbarnet i lang nok tid. Lenge nok til at vi forstår hva de forteller oss.
De kommuniserer med oss om sin opplevelse. Ikke gjennom ord og uttrykk, men gjennom å virke på oss. De er bruker-med-virkning, og det er hvordan de virker på oss som forteller oss om hva de opplever og hva barnet trenger.
En krevende øvelse
Så tilbake til Engelsens innlegg: Ja, jeg er enig i at mor og barn ikke bør skilles ved fødsel selv om mor er blitt alvorlig psykisk syk. Nei, jeg er ikke enig i at alle barn har rett til å være med moren etter fødsel.
Jeg vil ta til orde for at de som møter de nyfødte og deres omsorgspersoner klarer å lytte til de nyfødte på en ikke-vitende måte før de gjør seg opp en mening om hva som er bra for det enkelte barnet.
Dette er en krevende øvelse, fordi påvirkningen først og fremst er emosjonell, samtidig som vi ikke kan vite med sikkerhet hva som er rett. Vi må tåle motstridende følelser og motstridende behov.
Vi må ikke møte det vanskelige med skråsikkerhet, teori og prosedyrer. Vi må lytte til det enkelte barn. Vi må fortolke både virkningen de har på oss, situasjonen barnet er i, de nære personene rundt barnet osv.
Barnets beste kan ikke forhåndsbestemmes
Det er de voksne som samhandler med barnet som til slutt må ta en bestemmelse, men denne bestemmelsen bør i størst mulig grad være fargelagt av spedbarnets opplevelse. Det er risikofylt å handle fordi det kan bli feil.
Likevel må vi handle etter det vi tror blir rett, men ikke uten å ha lyttet til det enkelte barn. Vi vet ikke på forhånd. Teorier, manualer, prosedyrer kan ikke bestemme for det enkelte barn. Det vil være å ta til orde for en reduksjonistisk praksis.
Derfor vil jeg heller ta til orde for en praksis i fødsel- og barselomsorgen som er nære nok mor og barn i denne perioden til at vurderingene kan ta utgangspunkt i det barnet kommuniserer heller enn å vite hva som er bra på forhånd.
De minste har rett til medvirkning
Er det for vanskelig å opprettholde nærheten mellom mor og barn bør en forsvarlig avstand etableres, men ikke for all framtid nødvendigvis. Det er ikke et enten eller. Det bør ikke være enten med eller uten.
Det bør være et spørsmål om hva slags og hvor mye nærhet som er bra for barn og mor, men nærhet som rettesnor kan komme i konflikt med behovet for forsvarlig avstand.
Teorien om barn på gruppenivå kan ikke overkjøre det enkelte barns uttrykk; det er det motsatte av brukermedvirkning for det enkelte barn. Selv de minste barna har rett til å medvirke.