I denne serien skildrer «Magni» sine erfaringer fra å være mor og leve i et psykisk voldelig forhold, og hvordan hjelpeapparatet håndterte saken. Dette er artikkel to av fire.
LES OGSÅ:
Del 1: Han slo meg aldri. Dessverre.
I årene før vi flyktet var flere instanser involvert. Da min eldste sønn startet på skolen viste han atferdsvansker, og vi var i kontakt med PPT og helsetjenesten flere ganger. Etterhvert ble vi også satt i kontakt med familievern og barnevern.
Ingen klarte å avdekke volden. De forsøkte ikke engang.
Jeg var med i foreldreutvalget på skolen, hadde en krevende jobb og ble oppfattet som sosial og utadvendt, ansvarsfull og omsorgsfull. Både jeg og far har høy utdanning. Var de blendet av at jeg framsto som ressurssterk?
«Mor oppdrar, far kritiserer»
Vi fortalte BUP at far hadde benyttet oppdragervold mot barna og at vi var uenige om barneoppdragelsen, men de spurte aldri om hva uenighetene innebar og hvilke konsekvenser det hadde.
«Mor oppdrar, far kritiserer», står det i journalen. Hverken skolen, PPT eller BUP viste interesse for hvordan det var hjemme hos oss. Atferdsvanskene til min eldste sønn ble forklart med mangelfulle sosiale ferdigheter, Tourettes syndrom, lærevansker og ADHD.
BUP ville observere samspillet hjemme hos oss, siden atferdsvanskene bare viste seg på skolen. Som så mye annet i utredningen, ble ikke dette noe av. Journalene er fulle av funn som burde bli fulgt opp, men de mente at ADHD og Tourettes var passende diagnoser.
«Om jeg ikke hadde vært så psykisk sterk som jeg er, hadde du knekt meg helt» sa jeg til far under en av oppfølgingstimene. Jeg gråt i fortvilelse. BUP tolket dette som «problemer i parforholdet» og ba oss kontakte familievernet.
Ikke til hjelp, hverken for barna eller meg
Vi gikk i parsamtaler hos familievernet, men familievernets fokus var å ikke ta side, samme hva han erkjente under disse samtalene. Han erkjente at han hadde brukt oppdragervold. Selv våget jeg ikke å si så mye, men hans evinnelige kritikk av meg fikk terapeuten til å heve øyenbrynene.
Hans manglende evne til å ta barnas perspektiv kom også tydelig fram, men ble ikke tatt tak i. Hva familievernet prøvde å oppnå forstår jeg ikke. De var ikke til hjelp hverken for barna eller meg.
Jeg tryglet om å få enesamtale, men fikk det ikke. Siden vi ikke kom noen vei med parsamtalene kunne de ikke gjøre noe mer, sa de.
På samme tid som truslene i hjemmet økte, fikk barnevernet en bekymringsmelding fra foreldrene på skolen. Eldstemanns atferd gikk ut over de andre elevene. Hjemme ble far rasende når han ikke fikk oppdra barna slik han ville. Jeg fulgte anbefalingene fra BUP, men det passet ikke inn i den fryktbaserte metoden hans.
Jeg våget ikke å fortelle
Da vi kom i kontakt med barnevernet, var jeg livredd for hva de ville gjøre hvis jeg fortalte hvordan det var hjemme hos oss. Jeg glattet over i de to første samtalene. Jeg var også redd for å si noe som kunne føre til at han gjorde alvor av truslene. Heller ikke her var det åpent for enesamtaler.
Da jeg til slutt innså at det var farligere å bli hos ham enn å dra, kontaktet jeg barnevernet på nytt. Jeg fortalte om far og hvordan han oppførte seg mot barna. Til min store lettelse fikk jeg full støtte i å kreve daglig omsorg.
Men barnevernet henla saken raskt, helt uten å snakke med barna, og helt uten tiltak. De kunne ikke sette inn tiltak før samværsordningen var fastsatt, som om barn er immune mot vold frem til en samværsordning er på plass.
Vi skulle skilles, og barnevernet mente familievernet var rette instans for oss. Maktesløsheten jeg følte var bunnløs. Min erfaring var jo at familievernet ikke tok tak i noe som helst. Samtidig med henleggelsen flyktet vi.
De ville ikke se bak fasaden
Volden og truslene i hjemmet hadde økt i perioden før vi dro, og på dette tidspunktet var jeg svært preget av PTSD og redd for å bli drept. Jeg falt ned i en bunnløs avgrunn og fryktet alt. Det var et helvete.
Men jeg klarte å åpne opp, jeg ble tydeligere. Jeg glattet ikke over i samtalene lenger, og fortalte hvordan det hadde vært hjemme, hva vi hadde opplevd, hva vi flyktet fra.
Både skolen, familievernet og BUP ble informert om volden, men de tok meg ikke på alvor. Jeg tryglet dem om å melde bekymring til barnevernet, men det var som om de ikke kunne tro hva jeg fortalte. Jeg hadde jo ikke vært like tydelig tidligere.
Det var som om de ikke forsto at situasjonen hjemme kunne være dramatisk annerledes enn da de kom inn i familien for første gang. Som om de klamret seg fast til førsteinntrykket av oss. Som om voldsofre er frie til, og i stand til, å fortelle uoppfordret om vold mens de fortsatt bor under samme tak som voldsutøveren.
Ville det endt annerledes om jeg ikke tryglet dem om å skrive bekymringsmelding, om jeg ikke ble rasende på skolen, på barnevernet, BUP og familievernet fordi de tok feil om oss?
Ville jeg fått mer sympati om jeg hadde passet inn det stereotype bildet av et nedbrutt voldsoffer, ville det endt annerledes om jeg var full av blåmerker, om jeg lå i fosterstilling i familievernets, skolens eller BUP sine lokaler?
Ble mine ressurser og evner til å kjempe brukt mot meg?
Ikke-eksisterende
«Dårlig klima i heimen», skrev familievernet i sin bekymringsmelding. Alt jeg fortalte om voldsbruk, både mot meg og barna, uteble fra journalene.
I skolens bekymringsmelding sto det at eldstemanns atferdsvansker skyldtes mangelfulle sosiale ferdigheter, men skolemappene viste klart og tydelig at de i flere år hadde observert atferd som var fullt forenlig med å være utsatt for vold. Dette uteble fra denne meldingen. At de selv kunne ha tatt feil i flere år nevnte de ikke med et ord.
Bekymringsmeldingen fra BUP unnlot informasjon fra journalene som støttet min forklaring. Absolutt alt de hadde observert under utredningen og etterpå stemte like godt overens med PTSD som med ADHD og Tourettes.
På toppen av dette, ble ikke fars bruk av oppdragervold eller hans evinnelige kritikk av meg nevnt med ett ord. Voldsbruken eksisterte ikke hos det offentlige.
Jeg ble problemet
Opplevelsen jeg sitter igjen med er at skolen, PPT, familievernet og BUP tok på seg barnevernets oppgaver, og hver for seg vurderte om det handlet om vold eller ikke. Det jeg fortalte passet ikke inn i bildet de selv hadde dannet.
BUP insisterte på at de ikke hadde fått «opplysninger som tydet på en traumerelatert forklaring» og de var mer bekymret for min psykiske helse enn volden jeg fortalte om. Jeg måtte jo ha blitt akutt psykisk syk som kom med så alvorlige anklager. At det var de selv som hadde tatt feil de siste 18 månedene kunne ikke falle dem inn.
At familievernet og BUP ikke gjorde noe som helst for å avdekke volden, skrev de heller ikke. For dem var volden en «konflikt», og sønnen min utagerte på grunn av ADHD og manglende sosiale ferdigheter.
Det var store mangler i bekymringsmeldingene, og det førte til at jeg ikke ble tatt på alvor av barnevernet. De tok påstandene fra skolen, familievernet og BUP for god fisk.
Barnevernet mente det var jeg som traumatiserte barna, ikke han. Men de tok feil, og det var lett å se for den som var interessert i å finne det ut.
Barna måtte beskytte seg selv
Marerittet jeg hadde sett for meg var en realitet. Det verste som kunne skje, skjedde. Volden ble ikke kartlagt, og var og ble ikke-eksisterende for hjelpeapparatet.
Siden vi skulle skilles, ble det barnefordelingssak. Dette var første gang noen snakket med barna. Samtalene var korte, og heller ikke her ble det stilt spørsmål til tidligere vurderinger. De var mest opptatt av å finne ut hvor barna ville bo, ikke hva barna mente om meg eller far.
Til alt hell hadde barna opplevd nok. De ville bo hos meg. Delt bosted var uaktuelt med «konfliktnivået» i saken. Den sakkyndige ga meg det glatte lag i sine vurderinger, men siden barna hadde et tydelig ønske, ble de anbefalt å bo hos meg. Under tvil.
Barnas valg var avgjørende for å komme seg unna volden både de og jeg ble utsatt for. De måtte beskytte seg selv. For meg er dette et ansvar barna ikke skulle hatt.
Blir volden aldri anerkjent av noen?
Barna var trygge hos meg, men frykten for at han ville starte en ny sak var alltid til stede. Han hadde jo fortsatt BUP, familievernet, skolen og barnevernet på sin side.
Jeg hadde aldri selvmordstanker mens jeg bodde sammen med voldsutøver, men årene etter har jeg jevnlig strevd med å finne grunner til å leve. Fortvilelse over å ikke bli trodd, fortvilelse over at ingen ville se på saken på nytt, fortvilelse over at det vi opplevde aldri skulle anerkjennes, for å aldri bli ordentlig trygg igjen.
Tanken på barna holdt meg i live. Hvem skulle beskytte dem om jeg var død?
LES OGSÅ:
Del 3: Uten hjelp fra de som skulle hjelpe
Del 4: Fra løve til hval – uten naturlige fiender, rolig og sindig