En farlig film

Da den første Matrix-filmen kom på kino i 1999, ble den en viktig referanse for alle som jobber i psykiatrien. Plottet er enkelt: Neo, spilt av Keanu Reeves, blir fortalt at den verden han tror er virkelig, egentlig er en datasimulering.

Han får valget mellom to piller: den røde pillen avslører hele sannheten, den blå pillen får ham til å glemme det han har hørt, slik at han kan fortsette livet.

Neo velger den røde pillen og våkner plutselig opp i en annen verden – den ekte verden. Det har brutt ut krig mellom mennesker og roboter, og Neo er nå den eneste som kan redde menneskehetens fremtid.

Film og forestilling

Mange som jobber i psykiatrien har møtt personer som er overbevist om at «The Matrix» ikke bare er en science fiction-film, men at de selv har samme rolle som Neo – den utvalgte. Det er også en kjent sak at psykotiske vrangforestillinger følger tidsånden og blir påvirket av kulturen.

Det ville derfor være urimelig å gi «The Matrix» skylden for at noen tror de lever i en simulert virkelighet. Like gjerne kunne man gi skylden til andre filmer, som «The Truman show» fra 1998, hvor Jim Carrey spiller en mann som er stjernen i et reality-program uten å vite om det. Kona og vennene hans er bare skuespillere, og alt som skjer er regissert ned til minste detalj av en TV-produsent.

Hele livet til Truman består av falske kulisser. Dette er en opplevelse mange psykotiske mennesker kjenner seg igjen i, og som derfor også kalles Truman-syndromet.

Anti-psykiatri på film

I 1906 kom den første filmen der handlingen fant sted på et psykiatrisk sykehus, «Dr. Dippy’s Sanitarium». Filmen er ganske typisk for sjangeren: psykiateren fremstilles som en mann uten sunn fornuft, og pasientene fremstilles som farlige og fullstendig sprø.

Siden er det blitt laget over 500 filmer som portretterer psykisk lidelse. De fleste gjør en dårlig jobb med å formidle lidelsene på en realistisk måte, og dessverre er det pasientene som kommer verst ut av det. En gjennomgang konkluderer med at filmene stort sett sprer feilaktig informasjon og stigmatiserende stereotyper om pasientene de portretterer.

Etter at den anti-psykiatriske bevegelsen oppsto på 1960-tallet, har det også vært en økning i antallet filmer som fremstiller terapeuter på en stereotyp måte. Terapeutene blir som regel fremstilt som onde, udugelige eller latterlige sidekicks.

Mest innflytelsesrik blant de anti-psykiatriske filmene er nok fortsatt «Gjøkeredet» fra 1975. Filmen fremstiller psykiatriske sykehus som fengsler der pasientene blir fratatt alle sine menneskerettigheter, og fortsatt kan man møte pasienter som nekter innleggelse i psykiatrien av frykt for å oppleve det de har sett på film.

Selv om den anti-psykiatriske bevegelsen i det store og hele har mistet den sterke posisjonen den hadde på 1960-tallet, holder den altså fortsatt stand på sin siste skanse: kinolerretet.

Aldri mer blå piller

Den fjerde filmen i serien om «The Matrix» begynner en stund etter den forrige sluttet. Det avsløres raskt at handlingen i de foregående filmene bare har vært psykotiske fantasier. Neo har begynt på blå, antipsykotiske piller, og vi blir med ham til terapeuten – en litt belærende psykoanalytiker som har en forklaring på alt: sublimerte følelser, undertrykt sinne, psykosen som umoden forsvarsmekanisme, og så videre.

Neo kjeder seg i sin nye tilværelse, og bestemmer seg for å slutte på de blå pillene. Ikke overraskende begynner verden raskt å forandre seg, og etter kort tid er Neo tilbake i The Matrix. Igjen er han utvalgt som «den ene», og i begivenhetenes sentrum. Igjen kan han fly og stoppe kuler i lufta. Igjen må han redde kvinnen han elsker. Igjen lever han i en verden som han selv kan kontrollere, der han kan «male regnbuer på himmelen».

Rød eller blå pille?

De røde og blå pillene i «The Matrix» har med tiden blitt etablerte metaforer for to ulike måter å forholde seg til sannheten på. Tar du den røde pillen, tør du å se verden som den er. Tar du den blå pillen, fortsetter du å leve i en løgn. Når skaperne av «The Matrix Resurrections» velger å gjøre de blå pillene til anti-psykotisk medisin, for deretter å la Neo skylle dem ned i vasken, har dette stor symbolverdi.

Heldigvis er «The Matrix Resurrections» såpass lite nyskapende at den aldri vil få den samme innflytelsen som sine forgjengere. Derfor vil nok heller ikke det budskapet – slutt på antipsykotiske medisiner! – bære særlig langt. Dersom denne filmen skulle fått noen reell innflytelse, måtte den gjort mer enn å drøvtygge gamle anti-psykiatriske klisjeer.

Neo slutter på medisinene sine fordi han ikke lenger holder ut det kjedelige og monotone livet. Han velger psykosen, og livet blir igjen spennende. Problemet er at en psykose i virkeligheten er alt annet enn det denne filmen forsøker å formidle.

Sannheten er nemlig at antipsykotisk medisin ikke er de blå pillene, men de røde.