I krisesituasjoner kommer nemlig det beste i mennesket frem. Jeg vet ikke om noen sosiologisk hypotese som er så solid underbygget og som blir så gjennomført ignorert.
Ta «Titanic». Har du sett filmen, tror du kanskje at alle fikk panikk (bortsett fra strykekvartetten). Men nei, det ble verken dyttet eller trampet. Et øyevitne rapporterte tvert imot om at det ikke fantes «noen indikasjon på panikk eller hysteri» og heller ikke «roping eller løping frem og tilbake».
Eller ta 11. september 2001. Tusenvis av mennesker gikk rolig ned trappene i Tvillingtårnene, selv om de visste at livet deres var i fare. Brannmannskapet og de sårede fikk gå først. «Folk sa virkelig: Nei, nei, du først», fortalte et av ofrene senere. «Det var helt ufattelig at folk på dette punktet skulle si: Vær så god, gå først, du. Det var uvirkelig.»
«Mennesker er utakknemlige og hyklerske»
At mennesker fra naturens side er egoistiske, paniske og aggressive, er en hardnakket myte. Den nederlandske biologen Frans de Waal omtaler det som «fernissteorien». Sivilisasjonen ligger som et tynt lag helt ytterst, og det brister ved den aller minste påkjenning. Men det er akkurat motsatt: Når bombene slippes eller dikene bryter sammen, kommer det beste i oss frem.
Tar man for seg menneskesynet alene, blir man slått av kontinuiteten i den vestlige tankegangen. «Om mennesker kan man generelt sett si at de er utakknemlige, vankelmodige og hyklerske», skrev Niccolò Machiavelli, som grunnla statsvitenskapen.
«Alle mennesker ville ha vært tyranner om de hadde kunnet», skrev John Adams, en av det amerikanske demokratiets grunnleggere. «Vi stammer fra generasjoner av drapsmenn hvis drapslyst ligger i blodet», skrev Sigmund Freud, psykoanalysens far.
Og det rare er: Disse tenkerne blir alltid kalt «realistiske». De annerledestenkende blir hånet for sin tro på det gode i mennesket. […] Først de siste årene har den ene forskeren etter den andre, fra helt ulike disipliner, konkludert med at vårt pessimistiske menneskesyn bør revurderes.
Survival of the friendliest
Våren 1968 banker Ljudmila Trut, en korthåret ung biologistudent ved statsuniversitetet i Moskva, på kontordøren til professor Dmitri Beljajev, zoolog og genetiker. Han leter etter en ny forskningsassistent. Ljudmila er fortsatt ikke ferdig med studiene og svært nervøs, men denne stillingen må og skal hun ha.
«Han fortalte meg at han ville gjøre reven om til en hund», mintes Ljudmila flere år senere. Revefarmen Dmitri samarbeidet med, viste seg å være et digert kompleks med tusenvis av bur og en kakofoni av skrik og hyl.
Hun gikk frem og tilbake langs burene hele dagen, og iført tykke hansker sjekket hun hvordan revene reagerte på den utstrakte hånden hennes. Hvis hun sporet en lett tvil, en viss tilbakeholdenhet, valgte hun å avle videre på dyret.
I naturen blir revene litt mer alvorlige og aggressive omtrent åtte uker etter fødelsen. De fremavlede revene til Ljudmila forble derimot valpeaktige hele livet. Aller helst ville de leke hele dagen. «Det var som om de motsatte seg mandatet til å bli voksne», skrev Ljudmila senere.
Så langt hadde man antatt at domestisering gjorde dyr dummere. Hjernen krymper, og ferdigheter som er påkrevd i naturen, går tapt. Men den yngste generasjonen av fremavlede, vennlige rever viste seg å være rasende intelligente, mye smartere enn sine aggressive artsfeller.
Dmitri trodde at endringen hos revene hadde alt å gjøre med hormonreguleringen deres: De vennlige revene viste seg å ha en vesentlig lavere produksjon av stresshormoner, og en økt produksjon av serotonin («lykkehormon») og oksytocin («kosehormon»).
Vårt negative menneskesyn er et nocebo
Noen ting er sanne uavhengig av om man tror på dem. Vann koker ved 100 grader. Røyking er helsefarlig. President Kennedy ble drept den 22. november 1963 i Dallas.
Andre ting kan bli sant hvis vi bare tror på det. I sosiologien snakker man gjerne om selvoppfyllende profetier. Hvis man for eksempel spår at en bank skal gå konkurs og tilstrekkelig mange tror på det, da kommer kundene til å ta ut penger helt til banken faktisk går konkurs.
Eller ta placeboeffekten. Du får en narrepille av legen, han sier at den virker, og så føler du deg bedre. Jo mer teatralt placeboet er, desto større er sjansene for at det har god effekt. Å få satt en placebosprøyte er som oftest mer effektivt enn å svelge en pille. Til og med årelating kan derfor hjelpe. Ikke fordi middelalderens legevitenskapen var noe særlig, men fordi folk lettere kunne forestille seg at de ble bedre etter et slikt inngrep.
Men dette kan også fungere den andre veien.
Hvis vi tror at folk flest ikke er gode, behandler vi dem deretter.
Og her er vi ved poenget: Også vårt negative menneskesyn er et nocebo. Hvis vi tror at folk flest ikke er gode, behandler vi dem deretter, og på denne måten får vi frem det verste i hverandre.