Begrepet barn som er redde for skolen, brukes i her som en felles betegnelse for elever i grunnskolen som nekter å gå på skolen på grunn av en angstlidelse, og som betegner en irrasjonell og vedvarende frykt for å gå på skolen. Det gjelder engstelige, sårbare og utsatte barn som ikke vet hvordan de skal håndtere de negative følelsene sine, og som kan bli fysisk syke ved tanken på å være på skolen.
Når barn nekter å gå på skolen
Noen barn er så emosjonelt sårbare at det skal lite til for at de utvikler frykt for skolen, og den kan være intens og langvarig.
Når barn nekter å gå på skolen regelmessig, eller har problemer med å bli på skolen, indikerer det emosjonelle forstyrrelser i form av skoleangst. Begrepet skoleangst brukes her som et overordnet begrep som inkluderer både elever med angstrelatert skoleavvisning/skolevegring og med skolefobi, men det er mest relevant for en alvorlig form for skolenekting, altså skolefobi.
Forskere forklarer skolefobi som et multifaktorielt fenomen – det er flere faktorer som er årsak til skolefobi, der den genetiske faktoren spiller en stor rolle. Det innebærer at den medfødte sårbarheten i samspill med problemer i familien og nærmiljøet kan føre til utviklingen av skolefobi (Grøholt mfl., 2015).
Det er en rekke risikofaktorer som har betydning for barn og unges psykiske helse, og som kan spille en avgjørende rolle når det gjelder utviklingen av skoleangst. Det kan blant annet være foreldre med depresjon, familievold, traumer, mobbing og trakassering fra medelever og sosial isolasjon. Disse faktorene hver for seg og i kombinasjon kan føre til kognitiv sårbarhet og økt risiko for å utvikle depresjon, noe som kan resultere i skoleangst (Ek & Eriksson, 2013).
Viktig med intervensjon i tidlig fase
Emosjonelle lidelser og andre psykiske forstyrrelser antas å være en predisponerende faktor for utviklingen av skolefobi, og symptomene på skolefobi kan lett forveksles med andre tilstander eller kroniske sykdommer. Fobisk skoleangst kan også forverre de psykiske vanskene som barn og unge har fra før. Derfor er intervensjon i en tidlig fase spesielt avgjørende, og det er viktig å oppdage barnas underliggende frykt, slik at den ikke videreføres gjennom oppveksten (Ek & Eriksson, 2013).
King med flere (2005) viser til diagnostiske studier som dokumenterer at skoleavvisningen er et mangesidig problem, som består av hovedsakelig tre skoleavvisningstyper: skoleavvisning som skyldes angst, separasjonsangst og overdreven engstelse og depresjon. Ek og Eriksson (2013) viste i sin studie at unge som nektet å gå på skolen hadde dårlig mental helse. Disse elevene hadde ofte separasjonsangst kombinert med angst- og depresjonssymptomer samt sosiale angstlidelser.
For å kunne identifisere potensielle kilder til skoleavvisningsatferd hos barn og unge som sliter med skoleangst, er det nødvendig å undersøke forholdene i skole- og hjemmemiljøet og andre oppvekstarenaer samt individuelle predisposisjoner hos disse elevene og kartlegge risikofaktorer som fører til utvikling av barns skoleangst både i hjemmemiljøet (oppvekstmiljø) og skolemiljøet (psykososialt læringsmiljø). Samtidig må man identifisere beskyttelsesfaktorer i de ulike oppvekstarenaene fordi de kan støtte en positiv utvikling hos barna.
Kartlegging av hjemmeforhold og skoleforhold
Det er viktig å vite noe om hjemmeforhold fordi det kan forklare hvorfor barnet nekter å gå på skolen. For eksempel kan familiens interaksjonsstil, foreldrenes holdninger og oppdragelsesmønstre få innvirkning på utviklingen av barns skoleangst.
Og det er helt nødvendig å undersøke skoleforhold, det vil si faktorer som kan være kilder for barns frykt for skolen. Skolen bør for eksempel kartlegge i hvilken grad disse elevene frykter skolen på grunn av mobbing fra jevnaldrende i skolemiljøet, og hvor mye de er eksponert for mobbing og utestenging av medelever på skolen. Men også lærerens atferd og relasjonsferdigheter bør undersøkes.
Resultatet av kartleggingen av skolemiljøet kan legge grunnlag for tidlig intervenering fra skolens side og for å kunne iverksatte adekvate tiltak, avhengig av hvor alvorlig barnas angst er og hvilken form for skolenekting barnet viser. For skolen er forpliktet til å tilrettelegge skolemiljøet for disse elevenes læring og for deres sosiale og mentale utvikling, slik at elevene kan fungere i læringsmiljøet på tross av sin angst.
Når barn nekter å gå på skolen regelmessig, eller har problemer med å bli på skolen, indikerer det emosjonelle forstyrrelser i form av skoleangst.
I denne sammenhengen er det sentralt å undersøke barnas selvtillit og sosiale ferdigheter, altså de individuelle særtrekkene som gjelder egen tilpasningsevne i problematiske sosiale relasjoner. For dette kan være momenter som kan forklare deres angst og de problemene de har med å kunne mestre kravene de møter i skolen.
Kilder
Ek, H. & Erikson, R. (2013). Psychological factors behind truancy, school phobia, and school refusal: A literature study. Child & Family Behavior Therapy, 35(3), 228–248. doi:10.1080/07317107.2013.818899
Grøholt, B., Garløv I., Sommerschild H. & Weidle, B. (2015). Lærebok i barnepsykiatri. Oslo: Universitetsforlaget.
King, N, J., Heyne, D. & Ollendick, T. H. (2005). Cognitive-behavioral treatments for anxiety and phobic disorders in children and adolescents: A review. Behavioral Disorders, 30(3), 241–257. doi:10.1177/019874290503000304