Slik setter du grenser for aggresjon hos barnet ditt – og deg selv

En grensesettingssituasjon hvor barnet tester hvor langt det kan gå, eller om vi klarer å stå i avgjørelsene våre, kan få den mest sindige av oss til å slenge ut både trusler og sårende eller nedsettende kommentarer, eller til å forlate barna i situasjonen.

Plutselig står vi der og svarer barnet: Bare flytt til pappa, du. Jeg liker ikke deg heller. Men hvordan har du tenkt å komme deg dit? Skal du fly eller ta buss, eller kanskje båt?

Barn kan være så utrolig provoserende, og det er fort gjort å bli både redd og sint i møte med rasende unger. Aggresjon hos barn vekker mange følelser hos oss voksne, og det er fort gjort å havne i følefella.

En foraktfull avvisning fra barnet kan handle om at det ikke klarer å uttrykke behovene sine, eller om at det faktisk er sint på oss for noe vi har sagt eller gjort.

Like ofte kjenner vi på avmakten og skammen over å ikke ha kontroll på vårt eget avkom. Det er nok ikke uten grunn at det å sette grenser for et aggressivt barn oppleves som noe av det aller mest utfordrende i barneoppdragelsen, i hvert fall for dem som har fått barn med et kraftig temperament.

Foreldrenes indre beskyttende grenser

Grenser kan beskrives som en usynlig barriere vi har rundt oss til enhver tid. Mesteparten av tiden er grensene våre sunne, beskyttende og fleksible.

Barrieren mellom oss selv og andre fungerer som et fornuftig filter. Vi slipper inn viktig informasjon og siler ut unyttige og stressende impulser fra andre. Vi viser andre følelsene våre og agerer på en måte som står i stil med situasjonen vi befinner oss i.

Men noen ganger er grensen mellom oss og andre som et tett skott, som beskytter oss både mot å «avsløre» oss overfor de rundt oss og mot å bli påvirket av andre. Da kan vi forholde oss rolige selv om det skjer en krise rundt oss, men vi gir lite av oss selv, så det kan være vanskelig for andre å vite hvor de har oss.

Vi kan virke uengasjerte og uinteresserte, som om vi ikke bryr oss. Andre ganger er grensene våre nesten fraværende, og vi står igjen ubeskyttet. Alle andres følelser og erfaringer og alt som skjer rundt oss, påvirker og aktiverer oss følelsesmessig. Andres kriser blir våre kriser, all kritikk tas imot som om det var sannheter. Alle våre følelser, vårt engasjement eller vår uro blottlegges for andre. Vi kan bli hysteriske, invaderende og ubehagelige å være sammen med, som om alt egentlig handler om oss.

Noen av oss har kun stengte grenser for andres impulser og lar oss ikke vippe av pinnen av noe, mens vi villig deler av egne tanker og følelser og ønsker å påvirke andre. Da kan vi oppfattes som kjølige og kalkulerende når vi tråkker over andres grenser.

Andre igjen blir lett påvirket av impulser utenfra, men avslører lite for omverdenen om hva alle inntrykkene gjør med oss. Da kan det bli lett for andre å tråkke over grensene våre, uten at vi forsvarer oss og sier ifra. Og imellom de to ytterpunktene finnes det mange sunne måter å forholde seg til genser på.

Vi kan være mer eller mindre klar over hvordan grensene våre fungerer. Jo mindre vi er klar over hvor mye vi slipper inn av andres følelser, desto mer kan vi påvirkes av dem. Dess mindre vi er klar over at vi i liten grad slipper andres følelser og liv innpå oss, dess mer ufølsomme og hensynsløse kan vi bli oppfattet.

Barnets følelser påvirke vår atferd og våre grenser

Grensene våre påvirker dem rundt oss. Hvis vi blir hysteriske når barnet vårt utagerer, på en måte som ikke står i stil med situasjonen, smitter våre tårer og vår hektiske væremåte over på barnet. Da lar vi barnets følelser påvirke vår atferd og våre grenser. På den måten gir vi barnet en opplevelse av at vi ikke har kontroll over våre egne følelser.

Hvis barnet ser og forstår at vi blir redd dem eller ikke vet hvordan vi skal håndtere situasjonen, vil det kjennes ut som at vi tillater dem å tråkke over grensene våre, og da vil de også gjøre det. Først og fremst fordi de fanger opp at det ikke er samsvar mellom det vi forteller dem og det vi egentlig føler selv – og da vil de ha behov for å teste ut våre grenser. Barna vil da ikke lytte til det vi sier eller følge beskjedene våre.

Hvis vi setter opp en mental mur mellom oss og barnet og gjør oss selv utilgjengelig eller overkjører det med brutal verbal eller fysisk irettesettelse, kan vårt steinansikt og harde ytre også stresse barnet fordi det vil oppleve at det ikke får kontakt med oss. Barnet kan kjenne det som en umulig oppgave å skulle nå inn til oss med sine følelser og synspunkter, og kan resignere helt når det gjelder å utfordre våre grenser.

Gi rom for forhandlinger og argumentasjon

Når vi derimot tar inn over oss barnets frustrasjon og smerte, men ikke så mye at vi blir overveldet selv, og stopper utagering gjennom tydelige instrukser og handlinger uten å bli rigide og harde, er det sannsynlig at barnet oftest vil respektere våre grenser.

Når barn blir nok rammet inn av at vi har våre indre sunne grenser, kjennes det trygt og forutsigbart å forholde seg til oss. Samtidig er det viktig at barnet kjenner at det av og til er rom for forhandlinger og å vinne en argumentasjon, at de voksne er villige til å ta imot barnets innspill og la seg påvirke.

Slik lærer barnet at dets synspunkter er viktige, og at det kan påvirke de voksne når det har fornuftige innspill eller viktig informasjon å komme med. Det er utviklende for barn å lære seg at fornuftige eller sjarmerende innspill kan føre til en endring. Ikke minst vil de lære seg god forhandlingsteknikk – en erfaring de kan ta med seg videre og ta i bruk i andre sammenhenger senere i livet.

Gjennom å ha sunne og fleksible grenser rundt oss selv lærer vi barna å utvikle gode, beskyttende grenser for seg selv, og denne visdommen er noe av det viktigste vi lærer barna våre.