Noe av det fineste vi kan gjøre for barna våre, er å gi slipp på forventningene om at de skal bli som oss

Alt ved et menneske har røtter tilbake i tid. Røttene våre brer seg over livet vi har levd, og holder oss fast i ulike relasjoner, situasjoner og steder vi har hatt et forhold til.

Vi sier gjerne at vi «blir» foreldre. Dette stemmer jo: Når to blir tre, blir vi foreldre. Men talemåten kan lett gi inntrykk av at alt det gamle viskes ut samtidig. Som om den vi er viskes ut, og vi begynner helt på nytt. Det stemmer ikke.

Vi kommer ikke unna historien vår, og alle avtrykkene vi har med oss fra fortiden. Vi blir mer, ikke en helt annen, på godt og vondt. Jeg tror dette er viktig å fremheve, for det tar brodden av noe som kan bli vanskelig for noen.

Dersom foreldrerollen skal representere nye muligheter bare i kraft av seg selv, kan vi lett bli skuffet. Hvis vi derimot ser på det å bli foreldre som en mulighet til å reflektere over hvem vi er, og ønsker å være som rollemodeller, kan vi bli tilført en helt unik motivasjon. Vi får mulighet til å tenke over hva det er som har påvirket oss og hvorfor visse ting er så viktige for oss å leve opp til.

Foreldre har alltid en agenda

Menneskene rundt oss kan trykke på ulike knapper og fremheve de ulike egenskapene våre i forskjellig grad. Noen mennesker og noen situasjoner spiller oss gode, andre trykker på de knappene som vekker mindre heldige sider av oss.

Det finnes ikke én person som bare vekker det gode i oss. Selv ikke det første barnet, det du har ventet så lenge på. Tvert imot kan barna våre vekke alle følelser i oss. Alle på en gang. Noe av det fineste vi kan gjøre for barna våre, er å gi slipp på forventningene om at de skal bli som oss, reparere oss eller leve ut våre uforløste drømmer. Derfor må vi være oppmerksomme i det daglige på å unngå å handle blindt ut fra våre egne følelser. Vi må ta tak i det som innimellom gjør det vanskelig å være oss. Gamle tema, der gamle følelser knytter seg til gamle tanker, har en tendens til å komme tilbake til oss i bølger gjennom hele livet. Ofte er det nettopp barna våre som inspirerer oss til å endre måten vi forholder oss til det på.

Barndommen vi selv har hatt, kombinert med opplevelser som ungdom og ung voksen, vil påvirke hvilken agenda vi har for barnet vårt, og for oss selv som foreldre. Vi har alltid en agenda. Kanskje sier du ikke høyt at du ønsker at barnet ditt skal bli lege eller ingeniør, men du ser virkelig ikke for deg en yrkesvei innenfor humaniora. Kanskje er du ikke så spesifikk som at barnet ditt skal drive med tennis eller fotball, men det er viktig for deg at hun lever et aktivt liv. Kanskje er du bestemt på å elske sønnen din uansett, men føler deg likevel litt skamfull dersom han blir lubben.

Ofte kommer vi lettere på hva vi virkelig ikke vil på vegne av barna våre, enn hva vi ønsker for dem. Da kommer agendaen vår frem i lyset. Den bidrar til stadige kamper vi ikke trenger å kjempe i relasjonen til barna våre. Vi forsøker å ta kontroll over fremtiden, basert på noe som har vært. Erfaring vi har hatt. I vårt liv, ikke deres. Vi bruker vår erfaring og overfører våre behov og holdninger til dem. Vi har blitt for lite sett, for mye sett, blitt styrt for mye eller for lite, og så videre. Nå skal vi gjøre det bedre. For barna våre skal det bli bedre.

Frykten for å gjøre feil

Det som ødelegger for mange foreldre i dag, mer enn noe annet, er frykten for å gjøre feil og for ikke å strekke til. Vi blir så opptatt av å gjøre det bedre, være bedre, at dette blir til et prosjekt som tar enormt stor plass i livet, og bare kanskje er nyttig for barna våre. De er jo ikke speilbilder av oss.

Men vi ønsker selvfølgelig ikke at barna våre skal gjenta våre feil, bli såret, eller føle seg alene. Vi vil ikke at de skal måtte kjempe de kampene vi allerede har kjempet oss gjennom, og funnet løsningen på. Ett eksempel er faren som selv opplevde vold i hjemmet som liten, og som etter mange års bearbeiding har kommet frem til en erkjennelse av at han jo virkelig har klart seg. Han er sterkere, og takknemlig for at det gikk bra. Tanken om at det går bra uansett, sitter sterkt i ham, fordi han jo overlevde noe som ikke var en selvfølge.

Likevel blir det feil når han forholder seg på samme måte til gutten sin, som stadig vekk kan bli sint og lei seg. Gutten mangler gjentatt erfaring med at enhver følelse går an å tåle, eller at alle situasjoner vil ende godt. Gutten trenger å se at far tar følelsene hans alvorlig, og han trenger å lære det selv, at det vonde går over. Hvis far heller hopper bukk over læringsprosessen, og minner gutten på at dette går bra, bare vent, vil gutten sitte igjen med en opplevelse av at følelser ikke skal snakkes om, de er ikke viktige. Nå er det bare å bite tenna sammen og vente på bedre tider, så vil alt gå bra.

Verdsett tingene som gir glede

En agenda omfatter nesten alltid begrepet lykke. Vi vil ha lykkelige barn. Som foreldre må vi være oppmerksom på hvordan vi definerer et godt liv, og hvordan vi tar kontroll over barna våre med utgangspunkt i dét. Hva er lykke? Hva gjør et menneske lykkelig, i ulike faser av livet? Er «et godt liv» for deg det livet du selv har levd? Er det det motsatte? Er lykkelige mennesker lykkelige hele tiden? Hvor mye av tiden? Det er opp til hver og en av oss, i våre familier, å tillegge ordet mening. Vi trenger å snakke om det helt konkret.

Vi må snakke om hva vi mener med de store, lodne begrepene vi så ofte forholder oss til som om det er en selvfølge at vi og alle andre er enige om hva de omfatter.

Forskning har vist at lykke har mindre med omstendighetene i livet å gjøre enn hvordan vi forholder oss til disse. Det spiller ingen rolle om du er fattig eller rik, veldig pen eller mindre heldig med utseendet: Din evne til å føle takknemlighet er av større betydning. Jo mer oppmerksom du er på hva du verdsetter, desto mer takknemlig vil du føle deg.

Vi må rett og slett praktisere takknemlighet hver eneste dag. Legge merke til det som er der. Noe så enkelt som å daglig skrive ned tre ting vi er takknemlige for, kan øke vår generelle opplevelse av lykke over tid.

Ved å rette fokus på hva vi verdsetter, vil vi faktisk se mer av dette, og det kan forklares med at et fokus på det vi verdsetter, stimulerer hjerneområder som knyttes til stressregulering og behagelige følelser. Dette handler ikke om å «bare tenke positivt», ved å fabrikere positive tanker som skal erstatte de negative. Det handler ikke om å tenke på barna i Afrika og si til oss selv at vi ikke burde klage. Det handler tvert imot om å lete etter det vi er takknemlige for, uavhengig av hvor vondt vi samtidig kan ha det.

Vi kan oppmerksomt legge merke til lyset som skinner mellom trestammene, lukten av jord etter en natt med regn, den ene kvinnen som smilte så inderlig til deg uten grunn. Som viste deg tilliten som lå i det. Vi kan holde fast ved disse tingene. Øve blikket, se etter det vi vil se. Øve oppmerksomheten, holde fast i det vi vil være oppmerksom på. Vi lærer oss å gå på skattejakt.

Forskningen viser også at vi blir lykkeligere av å hjelpe andre. Vennlighet og altruisme gjør oss faktisk lykkeligere enn egoisme, uansett hvor mye egentid vi har disponibelt.

Gode relasjoner gagner vår psykiske helse

Likevel hopper vi alle på den hedonistiske tredemøllen, der vi søker kortvarige lykkerush fremfor mer moderat – men til gjengjeld varig – livsglede. Varig lykke finner vi i gode relasjoner. Psykisk helse springer ut av gode relasjoner. De gode relasjonene er noe som i tillegg bedrer den fysiske helsa vår. Lykke er ingen garanti for noen av oss, men vi kan bruke vår evne til bevisst tilstedeværelse, til å koble oss på øyeblikkene og relasjonene som utgjør det livet vi har fått. Vi kan jobbe aktivt med å verdsette de tingene som gir oss glede.

Vår agenda for barna våre kan ta mye plass dersom utgangspunktet vårt er en motivasjon til å skåne dem for den barndommen vi selv hadde, eller visse opplevelser som har preget oss. Da knytter det seg sterke følelser til ønskene vi projiserer over på dem. Derfor bør vi forsøke å reflektere over vår egen historie på en måte som bringer oss nærmere en aksept av følelsene den vekker, og ikke nærmere et sinne, en sorg eller bitterhet for hvordan det ble.

Å kunne ha det godt med sin egen barndom som voksen, fordrer at vi har kjent på følelsene vi knytter til dem, uten å legge lokk på, dytte bort eller rosemale dem. Full heling, og mulighet for å komme seg videre med et mer avklart forhold til seg selv og egne erfaringer, skjer gjennom å våge å stikke hodet inn i det vanskelige og se det som kanskje ikke var så bra, eller noen ganger: å akseptere gleden eller tåle erkjennelsen av at livet er godt.

Idet man blir oppmerksom på hva man har, forstår man samtidig hva man har å miste.