Hvorfor er det slik at den fysiske berøringen er så viktig for oss? Hva skjer med oss, både mentalt og fysisk, når vi for eksempel holder hånden til en vi er glad i? Selv om det er flere som har studert betydningen av fysisk kontakt, er det særlig én forsker som har studert dette på oppsiktsvekkende og interessante måter. Han heter James Coan og holder til i Virginia, USA.
Coan er, i tillegg til hjerneforsker, også psykoterapeut. Nettopp som terapeut oppdaget han at pasientene fikk større kapasitet til å være i det vanskelige dersom deres ektefelle eller kjæreste satt ved siden av og holdt dem i hånden. Denne erfaringen gjorde at han ønsket å studere hva som skjer i hjernen når vi holder en annens hånd.
En studie av berøring
Coan satte opp en enkel studie hvor en gruppe kvinner ble utsatt for et mildt, dog ubehagelig, elektrisk sjokk (Coan, Schaefer & Davidson, 2006). Han studerte så om det gjorde forskjell å holde en fremmed hånd, å være uten en hånd, eller å holde ektefellens hånd. I tillegg studerte han om relasjonskvaliteten til ektefellen hadde en betydning på hvor virkningsfullt det var å holde hånden.
Det han fant, var at den hånden som var til mest hjelp – med tanke på aktiveringsnivået både før og under det elektriske sjokket, var den trygge nære hånden. Dersom kvaliteten på relasjonen til ektefellen var mindre trygg, var hånden mindre til hjelp i å redusere kvinnens stress nivå.
Det hjalp også å holde en fremmed hånd, men på langt nær så mye som den trygge ektefellens hånd. De kvinnene som lå helt alene, uten å holde en hånd, skåret høyest på stressnivå og opplevelsen av fysisk ubehag.
Coan og medarbeidere fant at hjernen til kvinnene som holdt hånden til en trygg ektemann, «arbeidet» mindre for å tåle den utfordrende situasjonen, mens hjernene til kvinnene som var uten en hånd måtte «arbeide» mest for å håndtere den utfordrende situasjonen.
I tillegg studerte Coan og medarbeiderne hans hjernen til ektemennene og de fremmede håndholderne. Det de fant var at aktiviteten i hjernene var tilnærmet var lik mellom de som var i en trygg og nær relasjon fremfor mellom de mindre trygge – og ikke minst mellom de fremmede. Det er som om den kjære opplever smerten eller trusselen på lik linje som hun som faktisk utsettes for det ubehagelige.
Coan mener at fordi hjernens aktivitet er så lik, avlastes den som utsettes for fare eller smerte gjennom nærværet til den andre. Som konsekvens trenger ikke hjernen å arbeid så hardt for å håndtere utfordringen, og stressnivået blir mindre.
Berøring aktiverer underliggende krefter
Studien er en av flere studier som har dannet grunnlaget for «social baseline theory», som handler om at de sosiale relasjonene virker inn på vår disponering av våre underliggende krefter (Beckes & Coan, 2011).
Hvis man f.eks. går igjennom en park alene om natten, vil man bruke mye krefter på å være på vakt og regulere eget stress. Mens går man igjennom samme park med venner, bruker man kanskje ikke krefter på dette i det hele tatt.
Eller, som i studien omtalt ovenfor: Å holde en trygg og nær persons hånd involverer en større grad av emosjonell intimitet, noe som også bidrar til at hjernen ikke trenger å bruke så mye krefter for å regulere eget stress gjennom blant ant annet redusert aktivitet i hypothalamus og opplevelse av noe vondt.
Fysisk berøring med hånden er effektiv i å formidle – på et dypt psykologisk og nevrologisk nivå – at man ikke er alene. Fysisk kontakt gjennom å holde en hånd utløser også det såkalte velværehormonet oxytocin som fremmer opplevelse av håp, glede og trygghet.
Ekstra viktig overfor eldre mennesker
Nylig ble det publisert en studie av Coan og medarbeidere som er særlig aktuell i dag, når flere syke pasienter ikke får fysisk besøk av sine kjære. Denne studien studerte alvorlig syke pasienter og viste at det holde hånden til sine nære, og da særlig om relasjonen er preget av intimitet og trygghet, påvirket pasientenes nivå av smerte (López-Solà mfl., 2019).
I disse covid-19-tider er vi blitt effektive brukere av sosiale medier. Vi formidler nærhet og tilstedeværelse via skjerm. Det er selvfølgelig mye bedre enn ingenting og kan gi de syke og isolerte en opplevelse av intimitet og nærhet – særlig hvis vi snakker om følelser og er sårbare sammen.
Mangel på fysisk kontakt er et tap spesielt for de som trenger lindring aller mest.
Pleiere og annet personell kan selvsagt tilby mye hjelp gjennom å holde hånden til den syke eller ensomme, men forskning tyder altså på at ingen er så effektive i å hjelpe en annen med å redusere smerte og stress, som en nær og trygg annen.
Kilder
Beckes, L. & Coan, J. A. (2011). Social baseline theory: The role of social proximity in emotion and economy of action. Social and Personality Psychology Compass, 5(12), 976–988. doi:10.1111/j.1751-9004.2011.00400.x
Coan, J. A., Schaefer, H. S. & Davidson, R. J. (2006). Lending a hand: Social regulation of the neural response to threat. Psychological Science, 17(12), 1032–1039. doi:10.1111/j.1467-9280.2006.01832.x
López-Solà, M., Geuter, S., Koban, L., Coan, J. A. & Wager, T. D. (2019). Brain mechanisms of social touch-induced analgesia in females. Pain, 160(9), 2072–2085. doi:10.1097/j.pain.