Hvordan kan man egentlig skape enighet mellom to parter som nekter å lytte til hverandre? Og hva kan man gjøre dersom konfliktnivået går over i det ekstreme, som vold og omsorgssvikt?
– Vi har arbeidet i lang tid med foreldrekonflikter, og hva som er fremtredende kjennetegn ved kommunikasjon i konflikt, sier Odd Arne Tjersland, professor emeritus ved Universitetet i Oslo og prosjektleder ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Han underviser også i familiepsykologi og systemisk arbeid for psykologer under spesialisering ved Institutt for Aktiv Psykoterapi.
I forrige uke var Tjersland en av hovedgjestene under Psykologikongressen 2019, som fant sted over to dager ved Youngstorget.
Tjersland mener at flere av erfaringene hans fagmiljø har gjort seg opp på mekling under konflikter i familien, nå bør kunne overføres til andre psykologifelt, som arbeids- og organisasjonspsykologi.
Konflikten lever sitt eget liv
– Konflikt starter ofte med at det oppstår forskjeller mellom folk som står i et avhengighetsforhold til hverandre. Det handler gjerne om forskjeller i interesser, ønsker eller verdier, sier Tjersland.
Han har siden 1980-tallet jobbet med klinisk barnepsykologi, og senere også familiepsykologi. Det har resultert i en rekke vitenskapelige publikasjoner, både om seksuelle overgrep og vold mot barn i nære relasjoner.
– Når disse forskjellene blir fremtredende, kan det oppstå voldsomme, emosjonelle reaksjoner. Så kommer det mer krenkelser inn i relasjonen, som setter fyring på distansen mellom partene.
Over tid har konflikten en tendens til å låse seg fast, og kan leve et eget liv løsrevet fra utgangspunktet.
Mistilliten vokser
– I skilsmissesituasjoner kommer mange foreldre i konflikt over saker som hvor barna skal bo, hvor de skal være og når de skal være der, hva slags kontakt de skal ha med besteforeldre, og så videre, sier Tjersland, og legger til:
– Det kan samtidig være et høyt emosjonelt trykk, heftige utfall, hyppige avbrytelser, angrep og forsvar, kjølig distanse, og stadige temaskift, hvor en begynner å snakke om A, og en annen begynner å snakke om D.
Han forklarer videre at når man er i konflikt, blir mange mest opptatt av hvordan man skal «skru ballen over nettet», tilbake til den andre parten.
Mistilliten kan vokse og medføre en stående beredskap for å lese inn skjulte, negative motiver hos den andre.
– Vi så også at beretninger om barnas tidligere reaksjoner og erfaringer hadde en tendens til å bli fortrengt av prinsipielle påstander om barnets beste, sier Tjersland.
– Løft frem konflikten
I tilfeller hvor konfliktnivået mellom foreldre er høyt, understreker Tjersland at det er bedre å løfte fram forskjellene mellom partene enn å prøve å bygge bro mellom dem.
– Dette har effekt fordi partene ofte roer seg ned når de føler de blir hørt, spesielt gjennom oppsummeringer som «så det du sier, er at…».
Gjennom snakke-og-lytte-øvelser løfter man konflikten fram i lyset, slik at partene selv kan begynne å bygge bro seg imellom.
– Som hjelper i en konfliktsak må man validere de emosjonelle utbruddene og gi rom for sidespor. Så hjelper det å bestille temaer fra partene, og spørre dem om hva de selv ønsker å snakke om, sier han, og forsetter:
– Som hjelper må du ofte bære håpet alene i begynnelsen. Du må senke tempoet, og ikke gå for fort frem. Så må du prøve å bygge allianse med begge to. Og du må ha tid til å hjelpe, hvis ikke kommer du ikke til å få det til.