Forskerne regnes som pionerer på sitt felt, og har mange års erfaring med å behandle barn med komplekse traumer i hjemlandet. Metoden de har utviklet kalles TF-CBT og tas nå i bruk i klinikker over hele verden.
Forskerne utga en fagbok om traumatisering hos barn og unge i 2017. Den inneholder også en behandlingsmanual for traumefokusert kognitiv atferdsterapi.
Nå har læreboken og behandlingsmanualen kommet på norsk: Behandling av traumer og traumatisk sorg hos barn og ungdom. Tekstene er oversatt av Ingvill Christina Goveia. De har blitt tilrettelagt til norsk av Tine K. Jensen, professor ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), sammen med psykologspesialistene Lene Granly og Else Merete Fagermoen.
Populær metode i Norge
I Barne- og likestillingsdepartementets strategiplan mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005–2009) fikk NKVTS i oppdrag å bidra til utvikling av systematisk kunnskap om barn og unge som er utsatt for overgrep, og kunnskap om effektive tiltak og behandlingsmetoder.
Med dette som utgangspunkt startet arbeidet med å studere TF-CBT i Norge i 2006. I 2006 hadde senteret oppsummert de nasjonale hjelpetiltakene etter tsunamien i 2004. NKVTS konkluderte den gang med at det var mye som tydet på at mange berørte nordmenn ikke fikk god nok hjelp. Norske terapeuter manglet kunnskap om traumatisering.
Forskerne ønsket etter hvert å anbefale metoden TF-CBT i Norge. Det ville føre til en endret praksis blant terapeutene, og det var helt nødvendig å kunne dokumentere at metoden var mer hjelpsom enn tidligere behandlinger. Ingen hadde studert metoden utenfor USA, og spørsmålet var om TF-CBT kunne brukes i en norsk kontekst uten store endringer.
Resultatene viste seg å være gode og effektive. Per dags dato har over halvparten av Norges klinikker tatt TF-CBT i bruk, og flere venter på å få opplæring.
Et folkehelseproblem
I forordet til boken skriver Tine K. Jensen blant annet om omfanget av barndomstraumer i samfunnet:
Dessverre opplever barn hver eneste dag hendelser som forårsaker psykologiske vansker. Mange barn vokser opp med vold og seksuelle overgrep, noen opplever plutselig tap av en omsorgsperson eller å bli utsatt for ulykker eller katastrofer. Andre har flyktet til Norge etter å ha opplevd krig i hjemlandet.
Det er anslått at så mange som halvparten av barn og unge som henvises til psykisk helsevern i Norge, har vært utsatt for ett eller flere potensielt traumatiserende hendelser. Cirka seksti prosent av disse har utviklet så alvorlige posttraumatiske plager at de anbefales en traumefokusert behandling.
Jensen skriver at omfanget er så stort at det må anses som et folkehelseproblem, og at det må tas tak i:
Siden så mange barn utsettes for ulike former for traumatisering, trenger vi metoder som favner bredt, og vi trenger metoder som norske terapeuter kan tilegne seg uten for store kostnader.
Jensen skriver at TF-CBT er en slik metode.
Psykologisk.no har møtt to av forfatterne, Cohen og Mannarino. De er fornøyde med å kunne introdusere boken og metoden her til lands.
– Dette gir oss muligheten til å spre traumefokusert kognitiv atferdsterapi utover det som hittil har vært et begrenset antall klinikere og terapeuter. Vi ønsker å nå terapeuter over hele Norge. Feltet er viktig og kan angå et hvilket som helst barn. Vi er veldig takknemlige for at de ønsket å oversette boken, sier Mannarino.
– Mange barn her har opplevd en rekke forskjellige traumatiske situasjoner under flyktningkrisen i Middelhavet, og det kan også gjelde traumatiske situasjoner innad i familien. Vi ser dette gjennom studiene til NKVTS, der de har sett nærmere på de lokale BUP-ene. Boken tar for seg dette, og andre kompliserte nyanser som vi vet at terapeuter ønsker å få en forståelse for. Hva trenger en av behandling? Når bør denne behandlingen tas i bruk? Det er slike spørsmål som kan dukke opp, sier Cohen.
En bok for terapeuter
Utgivelsen er aktuell for profesjonelle som arbeider med barn og familier, og som lærebok på profesjonsstudiet i psykologi og andre helsefag.
– Boken er i utgangspunktet for terapeuter og andre i feltet. De som jobber med barn som har opplevd traumatiske hendelser. Barna kan ha opplevd seksuelt misbruk eller vold i familien. Kanskje har de vært vitne til plutselig og dramatisk død, for eksempel i en bilulykke. Barna kan da lide av posttraumatisk stress eller ha andre traumesymptomer. Vi ønsket å komme med en behandling som baseres på gode studier, sier Mannarino.
– Vi har også hørt fra undervisere, lærere og foreldre som har brukt boken. «Denne hjelper meg med å forstå barnet mitt», «jeg vet nå hvordan jeg kan være der for vennen min». Selv om den er ment for profesjonelle, kan den gi en generell forståelse av hvordan det er å leve med traumer og hvordan en behandling kan fungere, sier Cohen.
De søker også å finne ut av hvem som trenger behandling.
– Mange barn opplever traumer, men mange viser ikke de typiske symptomene. Noen blir bedre av seg selv, noen ikke. En del av jobben er da å finne ut av hvem som faktisk har behov for en behandling, sier Mannarino.
Rammer hele familien
Cohen mener at metoden er fleksibel. Det er barnets helhetlige symptombilde og familiesituasjonen som skal styre hvordan terapien går for seg. Terapeuter skal ikke føle seg bundet av metoden, men den skal hjelpe dem med å holde fokus.
– En av de største utfordringene er å se individualiteten hos barna, og det forsøker vi å møte i behandlingsmetoden, sier hun.
Cohen og Mannarino forteller at både foreldre og terapeuter kan kvie seg for å ta tak i det vonde og såre hos barna.
– Det er mange som mener at vi bør la barna være i fred. Etter seksuelt misbruk, etter Utøya-terroren. De sier at barna allerede har vært igjennom så mye – at det holder nå, sier Mannarino.
Men når disse forferdelige hendelsene skjer, rammer de hele familien. Mannarino forklarer at en dermed ønsker å involvere foreldrene. Både så de skjønner hvordan barnet har blitt påvirket, men òg så de kan få hjelp til å håndtere sine egne reaksjoner. Det vil igjen lede til at de kan følge opp barnet på best mulig måte.
– Vi forteller familiene at de blir en del av prosjektet, og at vi håper at de også vil føle seg bedre etter behandlingen. Vi ser ofte at det er tilfelle, sier Mannarino.
Barn blir bedre
Begge er enige om at den viktigste beskjeden en kan gi, er at barna blir bedre. Med hjelp fra familie og med en effektiv behandling.
– Vi ser det etter å ha brukt og studert metoden her i Norge. Barn blir bedre, og de kan ha sunne og lykkelige liv også etter at de har opplevd noe traumatisk, sier Cohen.
Hun mener at dette er viktig å få frem, for ofte tror foreldre, lærere og terapeuter at det ikke er mulig.
– «De er ødelagte og kan ikke bli de samme igjen». Det blir sagt gjentatte ganger, også av profesjonelle. Etter Utøya, etter skolemassakren på Sandy Hook, etter terrorangrepet 11. september 2001. Men det er slettes ikke sant. Barn heles hvis de får den hjelpen de trenger. Det er viktig at foreldre og andre er klar over dette, sier Cohen.
– Disse barna blir ofte sterkere enn før, ved at de finner måter å komme seg igjen på. Du skader kneet, og får vondt. Etter oppbyggingen er kneet sterkere enn tidligere. Det kan bli samme resultat med barn som får god traumeterapi. «Wow, se hva jeg klarte. Jeg var i stand til å gjøre jobben», sier Mannarino.
Lærer å imøtegå frykten
– Vi forteller familier at barnet aldri er ødelagt. Det skjedde noe forferdelig med barnet, og vår jobb er å hjelpe barnet igjennom det. En kan ikke definere barnet ut ifra det som har skjedd, sier Cohen.
Hun siterer et dikt skrevet av et av barna som hadde vært i behandling, «Bruised, not broken».
– From this noise these words were woken. Bruised – not broken. Ja, hun kan ha blitt skadet, men hun ble ikke ødelagt.
Hun forteller at mange familier og terapeuter er redde for å re-traumatisere barnet ved å ta tak i problemet. De spør: «Vil det føre til større påkjennelser for barna, dersom jeg spør om hendelsen?».
– Dette gjør de selv om vi har evidens for at barn blir bedre av å møte det de er redde for. Det er en utfordring å få folk til å forstå hvor viktig det er å imøtegå frykten. En må ofte det for å overvinne den, avslutter Judith Cohen.