Dette ønsket Anna-Sabina Soggiu, sosionom og stipendiat ved Universitetet i Sørøst-Norge, å ta opp i sitt fagessay «Det blir ikke stille før stormen er over» i Scandinavian Psychologist.
Hun sto selv frem i mediene med fullt navn og fortalte sin historie under #MeToo. Dette ble starten på en rekke henvendelser fra kvinner som hadde opplevd noe liknende. Henvendelsene ble til utvekslinger, og nå ønsker hun å belyse det som kom frem.
Pass på, pass på
Soggiu skriver om hvordan hun som ungdomspolitiker ofte fikk beskjed om å være forsiktig. Pass deg for eldre menn. På høgskolejulebordet var leksen den samme. Unngå han – og han. I dag er det sjekke-appene som skal håndteres med forsiktighet.
For hvem er det egentlig som sitter med ansvaret, når en hele tiden får beskjed om å være føre var? Hvem er det som ikke har tatt forholdsregler, når noe først skjer? Legger en til rette for at det er offeret selv som blir ansvarlig?
– Advarslene er velmente. Men de kan også tåkelegge hvor ansvaret faktisk ligger, sier Anna-Sabina Soggiu til Psykologisk.no.
Koster enormt mye energi
Hun tenker at kvinner må bruke enormt med energi på å tenke over hvordan en forholder seg til menn. Energi som en kunne brukt andre steder.
– Jeg har tenkt mye på det gjennom #MeToo, hvordan vi kvinner navigerer i landskapet for å unngå vanskelige situasjoner med menn. Hva betyr det egentlig hvis jeg tar en kaffe med han? Hva legger han i det? En må stadig passe seg for å komme i situasjoner som er vanskelige å komme seg ut av.
Hun sier at #MeToo-tematikken ikke har vært usnakket damer imellom, men at det først er nå debatten har kommet ut i det offentlige rom.
– Kvinner diskuterer disse spørsmålene hele tiden. «Dersom jeg blir med han hjem, må vi ha sex, da?». Det hele blir også så kroppsliggjort. Det er ikke uttalt kunnskap, men noe som bare ligger i naturen vår, sier hun.
Krevende for både kvinner og menn
Soggiu siterer Margaret Atwood, forfatteren bak The Handmaid’s Tale. «Det menn er redde for i møtet med kvinner, er å bli ledd av. Det kvinner er redde for i møtet med menn, er å bli drept».
– Vi lever med dette verdensbildet fra vi er jentunger, sier hun.
Hun mener at det er leit at dette synet får konsekvenser for menn som aldri ville tråkket over grensen, og som ikke kan relatere seg til #MeToo.
– Her om kvelden da jeg skulle hjem, tok jeg meg i å se over skulderen. Det er jo noe vi gjerne gjør. Det var en mann som kom gående bak meg, og etterhvert satte han opp tempoet. Han tok tak i skulderen min. «Jeg skal ikke ta deg, jeg skal bare forbi». Situasjonen er jo lei for begge. Det er klart at det ikke er hyggelig for menn at vi skal være redde for dem. Resultatet blir at begge parter må passe på. Det gir oss mindre spillerom som mennesker.
Tør å snakke, blir ikke trodd
– Det er det at en ikke blir trodd når en først snakker som essayet bygger på. Vi har ikke kommet dit verken rettslig eller kulturelt sett. En kan bare ikke være sikker på at en blir trodd, når en først forteller. Det blir sådd tvil. Sånn bør kanskje jussen være, men det opprettholder en mulighet for at vi ikke får vite hva som faktisk skjer.
Soggiu mener at det er sviket ved å ikke bli trodd som er verst.
– Om det er i jobbsammenheng eller i retten, kan det oppleves verre enn det som har skjedd, og lede til en form for re-traumatisering.
Hun tenker videre på signalene en sender til unge jenter og gutter.
– Vil vi at de unge skal fortelle om hva som foregår i livene deres? Vi må være klare over hvilke signaler vi sender ut, ved at varslere ikke blir trodd.
Det viktige i debatten overskygges
Soggiu mener at de som uttaler seg om trakassering og misbruk etterhvert kan rette kritikken mot seg selv. Er det egentlig bare jeg som overdriver?
– Du forteller om det som har hendt deg, og plutselig ødelegger du karrieren til en person. Kanskje ødelegger du for et helt parti. Siden kan folk komme med unnskyldninger om at det skjedde i fylla, og at det kanskje ikke var så farlig.
I etterkant av Facebook-innlegget hun selv postet, var dette tanker hun gjorde seg.
– Plutselig ble jeg redd for at jeg overdrev, og for at folk skulle se meg som sensasjonslysten.
Soggiu forteller om hvordan samfunnsdebatten og #MeToo stadig tok opp spørsmål som gikk på sannhet og alvorlighetsgrad. «Men snakker kvinnene sant?». «Hvor alvorlig var hendelsen, sånn egentlig?».
– En finner en annen tematikk, og fokuserer på det. Jeg mener det overskygger og bagatelliserer det vi virkelig burde snakket om. Debatten burde handlet om skam og skyld.
Vil du vite mer om hva seksuell trakassering gjør med mennesker? Les Anna-Sabina Soggius fagessay «Det blir ikke stille før stormen er over» i Scandinavian Psychologist.