Årets tema på Schizofrenidagene er flokken; felleskapet og menneskers forhold til hverandre. Ingen diskusjon rundt dette temaet ville være komplett uten å ta for seg fenomenet som har vært og er en av menneskeflokkens viktigste bindemiddel. Religionen.
Religionspsykolog Gry Stålsett har en doktorgrad om eksistensiell tilnærming til tilbakevendende depresjoner. Hun er førsteamanuensis ved MF vitenskapelig høyskole i Oslo og psykologspesialist ved Modum Bad, hvor hun har vært med å utvikle VITA-modellen, en terapimodell som vektlegger relasjonelle, eksistensielle og religiøse temaer i pasientens liv og er et viktig alternativ til behandling med antidepressiva og tradisjonell psykologisk terapi.
Psykologisk.no møtte henne i Stavanger forum for å lære mer om hvordan dagens mennesker forholder seg til tro, hvordan tro påvirker følelser – og hva vi mister i en verden hvor stadig flere erklærer seg som ateister.
Gir ulike følelsesprofiler
– Vi kan ikke danne oss et bilde av Gud utenom relasjonelle erfaringer med sentrale tilknytningspersoner, mor, far og andre viktige personer under oppveksten. Vi danner oss heller ikke et bilde av Gud utenom følelseserfaringer. Gudsbildet vårt er skapt i disse erfaringene, enten man tror eller ikke tror, sier Stålsett.
– Tro formidles gjennom en religiøs kultur. Den religiøse kulturen er fylt av bilder og metaforer som former enkeltmenneskers følelsesliv. Noen troskulturer forsterker følelser som skyld og skam gjennom fortellinger om dom og helvete, andre vil kunne forsterke følelsen av glede og ekstase gjennom halleluja-rop og forventninger til paradiset. Vi snakker om enkelte miljøer som «glad-kristne» og andre som mer «trist-kristne». Deres respektive medlemmer kan ha svært forskjellige følelsesprofiler. Noen følelser blir forsterket og andre dempet.
– Hvordan kan personlig tro være en styrke?
– Tro kan gi mening, retning og håp for livet, og være en kilde til gode verdier. Tilhørighet til et religiøst felleskap kan gi en ekstra styrke i livskriser.
– Og hvordan kan den være begrensende?
– Troen kan bli livsbegrensende når visse følelser «kriminaliseres». Når det for eksempel blir forbudt å føle sinne, sånn som i munnhell som «jeg er kanskje født med sinne, men det er djevelen som tar det i bruk». Andre troskulturer forventer at man skal være takknemlig og glad. Hvis man da føler seg trist på innsiden, kan det oppstå konflikt.
– Tvil kan være spesielt ubehagelig fordi det gir en følelse av illojalitet overfor det som forfektes i troskulturen rundt en. Det kan gjøre at en kjenner seg veldig ensom under eksistensielle kriser. De ikke stemmer med «oppskriften» som forskrives av trosmiljøet.
Tap av tro kan gi lengsel og aggresjon
– Er det noen viktige forskjeller mellom religiøse og ateistiske pasienter?
– Også i møte med ateister er det viktig å finne ut hvordan følelsene deres er koblet opp mot deres eksistensielle spørsmål og svar. Terapi er en undersøkende kultur, det er felles for alle pasienter. På en måte kan det være vel så viktig å kartlegge livssyn og meningsdannelse hos ateister som hos religiøse.
– Det som blir forskjellig når man jobber med religiøse, er at terapeuten må bekrefte og ta på alvor at pasienten har en ektefølt relasjon til noe transcendent. Man må behandle troen og gudebildet som en ekstra tilknytningsrelasjon, på samme måte som betydningsfulle personer i menneskets liv.
– Kan man finne liknende religiøse mønstre også i selverklærte ateister?
– Ja, mange har en sterk spirituell dimensjon selv om de ikke tror på Gud. De er åndelige, men ikke religiøse. I dette rommet oppstår det mange varianter og nyanser.
– Og for personer som har trodd tidligere, kan skyggen av forhenværende tro bli en kilde til både lengsel og aggresjon. Til et gudebilde man ikke tror på lenger kan det knytte seg opp sterke følelser.
Åndeligheten har vokst
– Norge har etter hvert blitt et relativt «troløst» og sekularisert samfunn. Har vi mistet noen følelsesnyanser på veien?
– Hva er troløshet? Færre går i kirken i dag, så den institusjonelle religiøsiteten er nedadgående, men mye tyder på at spiritualiteten har vokst i det samme tidsrommet.
– Metaforer og bildespråk i Bibelen formidler innsikter om håp, lengsel, frustrasjon, meningsløshet og sorg. Når bredden av eksistensielle grunntemaer som dette blir borte, mister vi ikke bare noe å kjenne oss igjen i personlig, men vi taper også noe i vårt felles språk, våre felles ritualer og felles retningslinjer for rett og galt.
– Kan vi bevare dette også uten religion?
– Religion har en ekstra autoritativ kraft fordi det gir oss en gudommelig dimensjon, noe vi kan anse som hellig. Samtidig ser vi at fremvekst av andre former for spiritualitet, visdomstradisjoner, dannelsesidealer, historiekunnskaper, etisk refleksjon, humanisme og kampen for menneskerettigheter reflekterer lærdom som kan vise vei fremover. Men vi går mot en mer fragmentert verden, avslutter Gry Stålsett.