Mennesker har alltid fortalt hverandre historier – rund bålet etter jakten, på sengekanten før leggetid, på talerstolen foran nasjonen. Når livet er kaotisk og uforståelig, kan historiene vi forteller fungere som en motvekt.
Fortellingen er vår måte å gi mening til virkeligheten på. Gjennom fortellerkunsten kan vi forme virkeligheten i vårt eget bilde og påtvinge verden en struktur som er tilpasset vår egen forstand.
Myter og mening
Mytene er kanskje det beste eksempelet på fortellingens kapasitet for meningskonstruksjon. Før moderne vitenskap var mytene en måte å forklare de tingene vi ikke maktet å forstå med fornuften alene: Hvordan har jorden blitt til? Hva er meningen med livet? Hva skjer etter døden? Mytene hadde svaret på alt.
I dag brukes myte-begrepet som en samlebetegnelse på alt vi oppfatter som usant og uvitenskapelig. De har fått et ufortjent rykte! Mytene er som regel vakre og fantasifulle historie, som bærer med seg en dypere sannhet om menneskeslektens uforanderlige natur.
For eksempel har en 2000 år gammel hellenistisk myte – fortellingen og Narkissos –inspirert psykologien og gitt navn til den psykologiske tilstanden vi kjenner som narsissisme.
Unggutten som ble forelsket i sitt eget speilbilde
Myten om Narkissos1 forteller historien om en unggutt på knappe 16 år som ble velsignet av gudene med et særdeles vakkert utseende. Både menn og kvinner, fra fjern og nær falt for hans forlokkende sjarm, men ingen av dem fikk innpass i hans hjerte.
En av Narkissos mange friere ble fortapt i raseri da den vakre unggutten avviste hans romantiske fremstøt. Den forsmådde frieren bønnfalte Nemesis (gudinnen som straffer hjerteløse elskere) om å hevne ham.
Nemesis ga frieren medhold og dømte Narkissos til å elske for alltid, men alltid forgjeves. Spådommen gikk i oppfyllelse på en særdeles merkelig måte: En dag, da Narkissos vandrer gjennom skogen, snublet han over et vakkert tjern. Dette tjernet ble aldri besøkt av gjetere og sauer, ei heller forstyrret av tørste fugler eller fallende blader. Vannet lå blikkstille, som overflaten på et speil. Da Narkissos la seg ned ved vannkanten for å drikke av tjernet, oppdaget han en vakker unggutt som stirret tilbake på ham – en refleksjon av sin egen skjønnhet.
Narkissos ble trollbundet! Han forsøkte å røre ved speilbildet, kysse det, men den vakre skapningen forsvant ved enhver berøring. Slik lå Narkissos ved vannkanten og stirrer på sitt eget speilbilde, helt til kroppen hans begynte å forvitre og svinne hen.
For å minnes Narkissos storslagne skjønnhet valgte gudene å forvandle kroppen hans om til en vakker hvit blomst – narsissen. På denne måten lever Narkissos’ skjønnhet videre som en advarsel til kommende generasjoner, nemlig at selvhenførelsen vil lede deg ut i fortapelse! (Grant & Hazel, 1973; Ovidius Naso & Melville, 2008).
Freud og Narkissos
Myten om Narkissos har inspirert psykologifaget i over 100 år. Mest berømt er kanskje Sigmund Freuds behandling av myten om den vakre unggutten:
Det er viden kjent at Freud var lidenskapelig opptatt av historie og arkeologi. Kontoret hans i Berggasse 19, en travel gate i hjertet av Wien, var fylt til randen av arkeologiske artefakter. Alt fra egyptiske shabtier til kinesisk jade prydet skrivepulten til psykoanalysens far (The Freud Museum, 1998).
Flere teoretikere har påpekt at Freud oppfattet seg selv som en arkeolog, hvor psyken var det primære området for utgraving (Mitchell & Black, 1995). Ved røttene av vår psykologiske tilstand fant han et speilbilde av menneskeslektens tidlige historie – et speilbilde som var befolket av karakterer fra antikkens mytologi, blant annet Ødipus, Eros og Thanatos.
I myten om Narkissos fant Freud et speilbilde av den narsissistiske tilstanden – altså en sterk overbevisning om personlig fortreffelighet, gjerne i kombinasjon med redusert empati og et forhøyet behov for makt og innflytelse (American Psychiatric Association, 2013). Freud bidro til populariseringen2 av narsissismebegrepet og løftet Narkissos tilbake på verdensscenen (Greyner, 2013).
Spesielt berømt er Freuds (1914/2001) artikkel Zur Einführung des Narzißmus. I denne avhandlingen foreslår Freud at narsissismen er en tilstand hvor individet retter livsinstinktet (libido) tilbake mot sin egen person og således opplever en redusert kapasitet for kjærlighet. Denne teorien er tydelig inspirert av den mytologiske framstillingen av Narkissos som trekker seg tilbake fra kjærligheten til fordel for ensom kontemplasjon over sin egen skjønnhet.
Narkissos, Lacan og selfie-kulturen
Arbeidet til Freud relanserte myten om Narkissos som en litterær klassiker innenfor psykologifaget. Historien om den selvhenførte unggutten har i ettertid blitt tolket og re-fortolket av en rekke forskjellige teoretikere.
Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan fokuserte på den rollen speilet og refleksjonen spiller i fortellingen Han hevdet at myten om Narkissos kunne tolkes som en symbolsk fremstilling av barnets forsøk på å konstruere en stabil identitet gjennom fysiske og sosiale refleksjoner – et utviklingspsykologisk fenomen han kalte speilstadiet (Roudinesco, 2003).
Lacans fortolkning av myten om Narkissos har fått en fornyet relevans innenfor rammene av dagens digitale tidsalder – en tidsalder hvor refleksjonen ofte blir verdsatt høyere enn det reflekterte: Tenk bare på hvordan samfunnet dyrker populærkulturelle ikoner via Facebook og Instagram, eller hvordan kameraet på mobilen er plassert bakover slik at vi alltid kan knipse en velkomponert «selfie». Således er vi alle som Narkissos, der han ligger knelende foran sitt eget speilbilde.
På skattejakt i kulturhistorien
Myten om Narkissos har altså inspirert psykologifaget i over 100 år. Også en rekke andre myter er av interesse for psykologien, blant annet fortellingen om Ikaros – en god illustrasjon på konsekvensene av dårlig selvregulering, og historien om Gilgamesh som behandler eksistensiell dødsangst på en svært treffende måte.
Mytene har fått et ufortjent rykte!
Jeg tror du kommer til å bli overrasket over hvor mye livsvisdom som er nedfelt i disse underholdende historiene. Kanskje du – som Freud – kommer til å avdekke en dyptpløyende innsikt om menneskeslektens uforanderlige natur. Jeg kan uansett garantere deg at en slik skattejakt i menneskeslektens tidlige historie kommer til å fylle late sommerdager med åndelig føde.
Lykke til!
Kilder
American Psychiatric Association (2013). Diagnostic and statistical manual of mental disorders: DSM-5. doi:10.1176/appi.books.9780890425596
Freud, S. (2001). On narcissism: An introduction. I Strachey (red. og oversetter), The standard edition of the complete psychological works of Sigmund Freud (vol. 14, s. 67–105). London: Vintage.
Grant, M. & Hazel, J. (1973). Who’s who in classical mythology. London: Weidenfeld & Nicholson.
Greyner, B. F. S. (2013). Historical overview of pathological narcissism. I J. S. Ogrodniczuk (red.), Understanding and treating pathological narcissism (s. 15–26). doi:10.1037/14041-001
Mitchell, S. A. & Black, M. J. (1995). Freud and beyond: a history of modern psychoanalytic thought. New York: Basic Books.
Ovidius Naso, P. & Melville, A. D. (2008). Metamorphoses. New York: Oxford University Print.
Roudinesco, E. (2003). The mirror stage: An obliterated archive. I J. M. Rabaté (red.), The Cambridge companion to Lacan (s. 25-34). doi:10.1017/CCOL0521807441.001
The Freud Museum (1998). 20 Maresfield gardens. A guide to the Freud museum in London. London: Serpent’s tail.
- Denne gjenfortellingen av Narkissos-myten er basert på Ovids fremstilling i verket Metamorfoser (ca. 8 år e.kr.). Gjenfortellingen omtaler ikke fjellnymfen Ekko, en separat myte som Ovid, med stort hell, melerte inn i fortellingen om Narkissos (Ovidius Naso & Melville, 2008). Den interesserte leser anbefales å oppsøke Ovids originale gjenfortelling i sin helhet. [↩]
- Det var den tyske psykiateren Paul Näcke som lanserte narsissisme-begrepet, ikke Freud slik mange tror (Greyner, 2013). [↩]