Jon Vøllestad, som til daglig er psykolog ved Solli distriktspsykiatriske senter i Bergen, har det siste året jobbet med en vitenskapelig artikkel om den oppsamlede kunnskapen om mindfulness-baserte tilnærminger innenfor klinisk psykologi. I dag publiseres artikkelen, en såkalt «narrativ review», i Scandinavian Psychologist.
Vøllestad har selv mye erfaring med mindfulness som behandlingsform. Han skrev en oppsummering om temaet også i 2007, men siden den gang har det skjedd mye.
– Jeg ønsket å komme med en oppdatering. Hvordan ser feltet ut nå, 10 år senere? sier Vøllestad til Psykologisk.no.
I den nye artikkelen skriver han at utfordringen i dag ikke er å finne forskning om metoden, men å holde tritt med alt som kommer ut. Bare i 2016 ble det publisert nærmere 700 nye studier som handlet om mindfulness på ett eller annet vis. Men hvor god er denne forskningen, og hva vet vi så langt om effekten av mindfulness i psykoterapi?
– Det har skjedd mye, det er den gode nyheten. Det som kanskje er litt mer kjedelig, er at kvaliteten på forskningen fortsatt er for variabel. Vi har mange små pilotstudier, men det virker som det er vanskelig å få tatt det videre til neste nivå.
– Men når vi samler alt sammen, og fokuserer på de gode studiene, tyder helhetsbildet på at mindfulness-basert behandling i all hovedsak kommer godt ut og er på høyde med andre aktive behandlinger.
En motgift mot selvkritikk
Hva betyr det å være mindful? Og har det egentlig noe for seg? Mindfulness, eller oppmerksomt nærvær, har sin opprinnelse i buddhistisk filosofi. Frikoblet fra religionen er det blitt en metode som vesten har omfavnet. Mindfulness innebærer å aktivt regulere oppmerksomheten mot noe som skjer i øyeblikket. Det kan være å fokusere på noe så spesifikt som sin egen pust, eller det kan være å bli til stede i omgivelsene. I tillegg er det essensielt at oppmerksomheten skal være observerende og ikke-dømmende.
– Mindfulness bygger i utgangspunktet på noe grunnleggende menneskelig: å være oppmerksom på det som skjer her og nå både i oss og omkring oss. Den andre hovedkomponenten er å ha en holdning av aksept eller vennlighet til det vi erfarer.
Ved psykiske lidelser så ser man at begge deler er et problem, forklarer Vøllestad.
– Hvis man sliter med angst eller depresjon, blir ofte oppmerksomheten rammet av det. Du blir fanget i grubletanker om fortiden eller bekymrer deg mye for framtiden, og det gjør det vanskeligere å være til stede her og nå.
– Det å øve opp en vennlighet, og en kvalitet av romslighet og omsorg for en selv, er en fin motgift mot selvkritikk. Mange av oss kan kjenne på at vi har strenge krav, vi kan være perfeksjonistiske. De som strever med psykiske lidelser, har ofte enormt sterke, dømmende indre stemmer.
Målet med mindfulness er blant annet at man skal bli i bedre i stand til å møte tanker og følelser, uten å nødvendigvis la seg rive med.
– En god del forskning tyder på at det å trene opp evnen til ikke-dømmende oppmerksomhet i møte med følelser og opplevelser, er gunstig på tvers av lidelser. Dette er kjernen i det man jobber med i mindfulness-basert behandling.
En lovende tilnærming for angst og depresjon
I sin oppsummeringsartikkel har Vøllestad sett på både meta-studier og sentrale enkeltstudier. Mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR) og mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT) er de to terapiformene som er blitt best utforsket. Flest studier handler om disse behandlingene i forbindelse med angst og forebygging av depresjon.
Tanken med å bruke mindfulness-basert terapi som forebyggende mot depresjon er at klienten skal kunne merke når varselsignaler på depresjon gir seg til kjenne, og forholde seg mer fleksibelt og selvivaretagende i situasjonen. Mindfulness-basert behandling har vært sammenlignet med blant annet forebyggende medikamenter og kognitiv terapi, og har vist seg å være like effektivt som andre alternativer.
Når det gjelder mindfulness-basert terapi i forbindelse med angst, er resultatene mer blandet. For generalisert angst viser behandlingen gode resultater, mens for noen spesifikke angstlidelser kan det se ut som tradisjonell kognitiv atferdsterapi fungerer bedre.
– Vi ser derimot at det er gode resultater for tilbakevendende depresjon, og det er også mye som tyder på mindfulness kan være virksomt for folk som er i en aktiv depresjonsfase. Mindfulness er en lovende tilnærming også for angst, men sannsynligvis ikke førstevalget. Her trengs det mer forskning.
«Det finnes allerede flere hundre forskjellige typer psykoterapi. Trenger vi egentlig flere?» spør du i artikkelen. Har du et inntrykk av at mindfulness har noe å tilføre?
– Mindfulness peker på noe som er felles for alle behandlingsformer: at man får et mer bevisst forhold til egne opplevelser og et mer fleksibelt forhold til tanker og følelser. Metoden bygger på noen veldig gamle ressurser, den buddhistiske psykologien er en bemerkelsesverdig samling med tekster og kunnskap som er akkumulert over flere tusen år. Her finner man utrolige spennende perspektiver på hva menneskelig erfaring er, og hva menneskesinnet er for noe. Hva er det som skaper stress og lidelse og hva er det som kan gi lindring? Da ser man på måten vi forholder oss til opplevelser på. Dette er spennende ting som vi kan ha noe å lære av, både i teori og praksis.
Vøllestad påpeker at mindfulness godt lar seg kombinere med andre terapiformer, og at det er forskjellig hvilken behandling som fungerer for den enkelte.
– En mindfulness-basert tilnærming har en plass i psykisk helsevern som et av flere verktøy som kan tilbys de som synes det høres meningsfylt ut.
Veien videre for mindfulness
Fortsatt er det en del vi ikke vet om mindfulness, og det trengs mer forskning. Det er ikke enighet om hvordan man skal definere mindfulness, og ingen har helt har klart å vise hvilke prosesser det er virksomt gjennom.
– Man må finne måter å måle effekt på som ikke bare handler om å få folk til å fylle ut et spørreskjema. Vi kan se på hvordan oppmerksomhetstrening virker inn på mer objektive mål, for eksempel på endringer i hjernen. For tiden så har vi er prosjekt ved Universitetet i Bergen hvor vi ser på mulige virksomme prosesser i mindfulness-basert kognitiv terapi. Da måler vi med oppmerksomhetstester, ser på hjerteratevariabilitet, og vi ser på hjernen med fMRI for å få vite hvilke hjernenettverk som er virksomme.
I tillegg må man undersøke grundigere om behandlingen kan ha mulige skadevirkninger for noen. Enkelte har opplevd negative effekter ved intensiv meditasjon.
– Det er ingen metoder som bare er bra for alle, men det har nok ikke vært nok fokus på risiko. Potensielt kan metoden hos noen reaktivere traumer eller psykoser. Likevel har det også vært jobbet med sårbare klientgrupper med psykoseproblematikk og traumelidelser. Det man da har gjort er å gå veldig inn for å tilpasse metoden til disse gruppene. Man bruker korte, fokuserte øvelser, gir støtte og hjelp til å trene opp denne øvelsen uten at de blir overveldet. Da tyder det på at også disse pasientene kan ha godt utbytte av mindfulness.
Mindfulness kan misforståes og oppfattes som en ren avspenningsøvelse, eller at målet er å tømme hodet helt for tanker.
– Det handler mer om å se ting slik som de er. Det er lett for oss å alltid ha en målsetning, men mindfulness utfordrer oss på den måten og inviterer oss til å bare være der med det som er. Det er ikke forbundet en spesiell stemning eller følelse med mindfulness. Målet er å være i stand til å koble oss på og være mer til stede og åpne i møte med andre mennesker.
– For meg blir mindfulness et slags brobyggende begrep på tvers av andre tradisjoner og begreper. Det er noe av det som gjør at jeg synes det er veldig spennende og meningsfullt å holde på med, avslutter Jon Vøllestad.
Vil du vite mer? Les den nye artikkelen «Mindfulness – en gjennomgang av kunnskapsstatus og relevans for psykologisk behandling» i Scandinavian Psychologist.