NY BOK: I medienes søkelys: Eksponering, stress og mestring (Gyldendal Akademisk, 2017).FORFATTERE: Fanny Duckert er psykolog og professor ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Kim Edgar Karlsen er psykolog og assisterende avdelingssjef ved Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, Diakonhjemmet sykehus i Oslo.
– Hva ønsker dere å formidle med denne boken, Fanny Duckert og Kim Edgar Karlsen?
– Vi har funnet ut at selv svært erfarne personer, med omfattende medietrening og støtteapparat, opplever store belastninger ved negative personkarakteristikker i pressen. Blir fordømmelsen ensidig og overveldende, kan det gi sterke reaksjoner og helseplager som sitter i flere år etter.
– Fra før finnes det lite forskning om hvordan personfokusert, kritisk medieeksponering påvirker dem som omtales, og hvilke følger det har for deres nærmeste. Derfor har vi i arbeidet med denne boken dybdeintervjuet mer enn 60 ledere, politikere, helsepersonell og idrettsutøvere som har opplevd massiv, personfokusert kritikk i mediene.
– Dere stiller dere kritisk til en del praksis i norsk presse?
– En fri og uavhengig presse verken kan eller skal kontrolleres. Mediene beskytter sine kilder, vokter sin informasjon og styrer sine vinklinger og virkemidler. Men for dem som er i søkelyset, skaper dette uforutsigbarhet. De opplever at det skorter på informasjon og mulighet til å medvirke i den offentlige fortellingen om dem selv. Særlig problematisk er bruk av anonyme kilder, men også billedvalg, overskrifter og bruk av kommentatorer trekkes frem som belastende. Tap av kontroll og maktesløshet oppgis som de mest gjennomgående belastningene. Fra psykologisk forskning vet vi at kontrolltap i viktige livssituasjoner er nært forbundet med psykisk stress og lidelse.
– Vi fulgte opp deltakerne fire-fem år etter medieomtalen. Selv om de fleste hadde kommet seg videre i livet, var mange fortsatt preget av saken. Da de skulle snakke om mediesaken, skalv stemmen og tårene piplet fram. Det var som å havne direkte tilbake i situasjonen. Mange beskrev også ganske omfattende unngåelsesatferd: de skygget unna folkemengder eller sosiale situasjoner som kunne minne dem om saken. Sårbarheten etter medieeksponeringen satt altså i lenge etterpå.
– Hva tror dere dette handler om?
– Det kan være flere elementer i dette, men en nøkkelerfaring blant dem som ble hardest rammet, var opplevelsen av offentlig skam. Personkarakteristikkene i media ble oppfattet som et uttrykk for allmennhetens oppfatning av dem, og resulterte i en følelse av å «være feil» eller «utstøtt». Skam motiverer til flukt og unngåelse og synes sentralt for å forstå utfordringene forbundet med personfokusert kritisk medieomtale. Det er når medieomtalen beveger seg fra saksforhold til å fokusere på en persons personlige egenskaper og karaktertrekk, at belastningen virkelig blir tung og helseskadelig.
– Forskjellene fra person til person i vårt materiale understreker dette poenget. Flere vurderte medieomtalen som mindre belastende. Felles for disse var at de i mindre grad mente at mediedekningen rammet dem som personer. De opplevde at de kjempet for en sak som var større enn seg selv, eller at saken var avgrenset til deres yrkesrolle som leder eller politiker osv.
– Hvorfor er dette så viktig å dele akkurat nå?
– Risikoen for å havne i medienes kritiske søkelys er blitt større. Medieutviklingen har beveget seg i retning av mer personfokusert journalistikk, med sterkere virkemidler og bildebruk, og med stadig større konkurranse om leserne. Ikke minst gjør sosiale medier oss alle sårbare for å bli offentlig kritisert eller uthengt på en direkte og uredigert måte. I tillegg gir tilgjengeligheten til digitale medier 24 timer i døgnet, sju dager i uken, et mye mer vedvarende og intenst trykk enn tidligere. Det er også et samspill mellom tradisjonelle medier og sosiale medier, de henviser til hverandre, og terskelen for brutale uthenginger er senket.
– Hva slags forskjell gjør denne kunnskapen? Gi oss noen eksempler.
– Siden det tidligere har vært lite forskningsbasert kunnskap om dette, håper vi at vi kan gi et relevant bidrag til de pressefaglige vurderingene som gjøres i redaksjonene når det er risiko for å krysse en grense. Kanskje kan vi også bidra til å informere Vær Varsom-plakaten på noen punkter. Våre funn kan også bidra til mer kunnskapsbasert rådgivningspraksis for ledere, eller arbeidsgivere som har manglet gode strategier for å ivareta egne ansatte.
– Kan dere si litt om hvordan dere rekrutterte informanter?
– Deltakerne våre ble rekruttert gjennom overvåking av mediebildet. Kriteriene var kritiske medieoppslag, rettet mot handlinger vedkommende eller bedriften hadde gjort, eksponeringen måtte vare over en viss tid og være av et visst omfang. Vi kontaktet personer som var relevante ut fra disse kriteriene og ba om å få intervjue dem for et forskningsprosjekt. Det var interessant og litt overraskende at mer enn 80 prosent sa ja. Vi erfarte at mange hadde behov for å fortelle om opplevelsen, sammenhengende og på egne premisser. Da mediestormen sto på, hadde de liten mulighet for å påvirke bildet av seg selv. Da vi intervjuet dem, fikk de en mulighet til å utdype nyanser, og beskrive helheten, noe som de uttrykte føltes godt.
– Kan man venne seg til et slikt medietrykk?
– Til en viss grad er øvelse viktig. Medietrening, og det å ha proffe folk rundt seg som bistår, kan gjøre at en mestrer mediene bedre. Blant annet så vi at erfarne politikere ofte ikke var så opptatt av det negative ved å være i søkelyset. De tenkte strategisk, brukte medieoppmerksomheten til å komme med egne utspill. De opplevde dermed større grad av kontroll, til tross for at de var helt avhengige av mediene for å få fram sine budskap.
– Men når mediedrevet blir ensidig og voldsomt, når man mister kontrollen, og fokuset rettes mot deg som person, da kan det bli svært belastende. Selv erfarne folk har beskrevet dette som noe det er nesten umulig å forberede seg fullt ut på. Mange av deltakerne våre ble selv overrasket over hvor hardt det slo inn og brukte utrykk som «voldtekt», «dolket i ryggen» eller «flykrasj» som illustrasjoner. Dette viser at mediestormen gikk langt utover rammene for hva de var vant til å kunne håndtere.
– Hvordan kan vi beskytte oss når vi havner i medienes lyskaster?
– Først og fremst er det viktig å sikre seg gode støttespillere, helst både på arbeidsplassen og privat. Ingen klarer å stå i dette helt alene. Deretter trenger man strategier for å håndtere mediene og ens egen livssituasjon, inkludert egne kognitive og følelsesmessige reaksjoner. I boken beskriver vi en rekke tiltak for å få til dette. Ofte er situasjonen komplekse, slik at må vurdere fra sak til sak hva som er mest hensiktsmessig.
– Uansett er det viktig å finne måter å holde fast i og beskytte sin selvopplevelse og eget selvbilde. For eksempel kan man minne seg selv om at det som står i mediene ikke representerer alles syn, at saker ofte glemmes, og så videre.
– Deres informanter er kanskje ikke «mannen i gata», men høytstående personer i samfunnet. Hva kan man generalisere fra deres intervjuundersøkelse?
– Kvalitative metoder hjelper oss å utforske og beskrive fenomener og mekanismer som er lite undersøkt. Vi kan lære mye om hvordan og hvorfor noe oppstår, noe som har vært viktig for oss. Ikke minst er det viktig å utforske opplevelser og forståelser av fenomenene.
– Til å være en kvalitativ undersøkelse er vårt materiale stort, med tydelig kategoriserte undergrupper. Vi har fulgt flere av deltakerne over tid, og beskriver informantenes subjektive opplevelser. Dette gir et detaljert bilde av hvilke prosesser som oppstår og utvikler seg i relasjonen mellom individene og mediene.
– De som havner i medienes søkelys, er som regel en selektert gruppe. Mediene går etter makta. Samtidig er det grunn til å anta at når svært robuste og erfarne individer erfarer kritisk medieeksponering som ekstremt tøft, så vil «vanlige» folk som utsettes for dette, være enda mer sårbare for belastninger knyttet til å bli hengt ut i mediene.