Profesjonalisering forstår vi her som skolering på et gitt kunnskapsområde med et eget fagspråk, faglige metoder og hjelpemidler og eventuelt etablering av stillinger m.m. Vi ønsker å diskutere hvorvidt kunnskapen fra brukere og pårørende bør utgjøre et eget kunnskapsområde eller være en integrert del av fagkunnskapen. Brukerkunnskap definerer vi som den viten en bruker av psykiske helse-/rustjenester har om seg selv, sin lidelse og tjenesteutøvers praksis, basert på egne erfaringer. Vi bruker også begrepet om den samlede, systematiske kunnskapen en gruppe brukere/pårørende har på disse områdene.
Et spørsmål vi stiller oss, er hva profesjonaliseringen av bruker- og pårørendestemmene bringer med seg. Er profesjonalisering veien å gå for å sikre mer bruker- og pårørendekunnskap og brukermedvirkning i tjenestene? Vi ser minst tre områder der spørsmålet om profesjonalisering aktualiseres innenfor psykisk helse og rus: (1) brukerrepresentasjon i råd og utvalg, (2) brukeransatte i tjenestene og (3) medforskning.
Alle disse områdene medfører fordeler og ulemper:
1) Brukerrepresentasjon i råd og utvalg
Det er i dag krav om brukerrepresentasjon i råd og utvalg innenfor offentlig forvaltning og tjenester. Brukerorganisasjonene tilbyr mange ulike kurs for brukerrepresentanter, men behovet for opplæring og kursing er større enn det mange av organisasjonene har kapasitet og ressurser til. Profesjonalisering av brukerrepresentanter i råd og utvalg kan bidra til kvalitetssikring ved at representantene får relevant skolering. For tjenestene kan dette innebære at det blir lettere å innhente gode brukerrepresentanter. For organisasjonene kan det føre til en økt rekruttering og større mangfold. Profesjonalisering kan bidra til å avklare hvor brukerrepresentanten skal ha sin lojalitet, nemlig til den organisasjonen vedkommende skal representere.
Men profesjonalisering av brukerrepresentantene fører ikke automatisk til at man tar hele spektret av bruker- og pårørendeerfaringer med i beregningen. Skal brukerrepresentasjon være nyttig i tjenestene, må representantene være i stand til å ivareta mangfoldet av brukererfaringer og ha god oversikt over bruker-/pårørendekunnskapen. Ikke minst er dette viktig når det gjelder de erfaringene som de sykeste gjør seg. Bruker-/pårørendekunnskap er ferskvare, og det kan være en utfordring å holde seg oppdatert. Videre ser vi en fare for at representanter overidentifiserer seg med rollen og dermed forblir i en identitet knyttet til det å være tidligere bruker.
2) Bruker og pårørende som lønnet medarbeider i tjenestene
Stadig flere blir nå ansatt i spesialist- og kommunale rus- og psykiske helsetjenester på bakgrunn av sin bruker- eller pårørendeerfaring. Mange mener at brukeransettelser kan bevisstgjøre hva angår forforståelse og holdninger hos personalet og ledelsen. Der pasientene opplever gjenkjennelse, kan brukeransatte være håpsbærere og bidra til større trygghet og økt tillit. Ikke minst kan mange gi praktiske råd i forbindelse med det å mestre lidelsens og hverdagens utfordringer. En erfaringskonsulent kan bidra til mer åpenhet rundt ansattes egenerfaringer, og dette kan være med på å redusere stigma når det gjelder psykiske lidelser og rusproblem. Men vi ser også eksempler på det motsatte – at brukerkunnskapen blir tillagt de som er ansatt i tjenestene i kraft av å være bruker/pårørende, og at andre ansatte forblir tause om sine erfaringer. Her er det mye vi fortsatt ikke vet, og det er behov for mer forskning.
Mange av de brukeransatte har helse- eller sosialfaglig utdanning i tillegg til sin brukererfaring, men vi har også har eksempler på at mennesker blir ansatt utelukkende på bakgrunn av sin erfaringskompetanse. Vår undersøkelse av opplæringsbehovet til de som er ansatt som erfaringskonsulenter og medarbeidere med brukererfaring, speiler dette og viser stor variasjon i hva man trenger opplæring i. Man ønsker ikke en egen høyskoleutdanning, men heller at man satser på opplæring på fagområder innen erfaringskompetanse (hvordan bruke egenerfaring, brukerrettigheter, brukermedvirkning og endringsarbeid). (Se rapporten Opplærings- og veiledningsbehov hos erfaringskonsulenter fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse).
Noen argumenterer for at en profesjonalisering av brukerkunnskapen kan føre til en styrking av den subjektive erfaringskunnskapens posisjon i kunnskapshierarkiet. For den enkelte brukeransatte kan en utdannelse i brukerkunnskap føre til at vedkommende får større distanse til sin egen historie, og dermed mer bevissthet når det gjelder forskjell og likheter mellom egne og andres brukererfaringer. I tjenestene kan den profesjonaliserte medarbeideren bidra til økt bevissthet angående hva som er det særegne ved brukerkunnskapen. Dette kan i beste fall øke kvaliteten på tjenestene da de blir mer treffsikre når det gjelder brukernes og pårørendes behov. Man kan i større grad vite hvilke kvalifikasjoner vedkommende medarbeider har. For den ansatte kan det være en styrke å ha en utdanning å støtte seg til, med eget språk og egne metoder.
Profesjonalisering av mennesker som blir tilsatt i tjenestene på bakgrunn av sin bruker- eller pårørendeerfaring, skaper flere dilemmaer. Det kan stilles spørsmål ved hvorvidt det er klokt å kvalifisere mennesker på bakgrunn av deres erfaringer i forbindelse med at de har fått en diagnose innenfor psykisk helse og rus, og det at at en egen yrkesgruppe har dette som sitt utgangspunkt og inngangsbillett. En av farene her kan være at den enkelte blir identifisert med sine erfaringer, noe som også kan også være selvstigmatiserende. Vi spør oss også hva dette faget skal bidra med utover det som ikke kan tilføyes eksisterende utdanninger.
En annen mulig utfordring ved å etablere en ny yrkesrolle kan være at de se som får denne rollen blir et alibi for økt brukermedvirkning. Man flytter en del av makten over til en ny yrkesgruppe i stedet for til pasientene, og man risikerer at det er de profesjonelle brukeransatte som ivaretar det brukerperspektivet alle fagfolk burde legge til grunn for sitt virke. I verste fall oppnår vi ikke det vi ønsker, nemlig å få til økt integrering av brukernes perspektiver hos alle yrkesgruppene.
3) Sykdomserfaring som kvalifisering til medforskning
Vi ser at det er ulike begrunnelser for å involvere brukererfaring i forskning. Blant annet kan brukerinvolvering begrunnes ut fra en liberal, frigjørende eller omsorgsrelatert ideologi, slik høyskolelektor og stipendiat Olav Tangvald Pedersen gjør i den nylig publiserte artikkelen Medforskning kan gi viktige perspektiv: www.erfaringskompetanse.no. En liberal begrunnelse i denne sammenhengen er eksempelvis at vi forsker på de problemstillinger som brukere og pårørende oppfatter som relevante. Ifølge denne ideologien må relevant forskning innebære at de det gjelder, blir spurt. En begrunnelse ut fra en frigjørende ideologi kan være at brukerne og de pårørendes posisjon i systemet/tjenestene styrkes gjennom aktiv deltakelse i forskningen og at de er med på å bestemme hva det skal forskes på. Ut fra en omsorgsrelatert begrunnelse skal forskningen føre til at tjenestene i større grad ivaretar mennesker som har behov for omsorgstjenester, og at de det gjelder, derfor må trekkes inn i forskningen. Begrunnelsen kan være forankret i alle disse ideologiene. Et vesentlig poeng er at vi er oss bevisst hvilken begrunnelse vi legger til grunn.
Fordelen er at medforskere kan komme med andre spørsmål og kan få frem annen informasjon fra informantene enn det som ellers ville ha kommet frem. De ser muligens ulike og andre sider ved materialet under analysearbeidet. Skolering av medforskere er en av flere metoder for å utvikle brukerinvolvert forskning. Det er få miljøer i Norge som ivaretar dette i dag. Gjennom en profesjonalisering kan kvaliteten på bidragene fra medforskerne bli bedre, men faren er at medforskerne blir for like forskerne og dermed ikke bidrar med noe nytt. Medforskning kan da bli en metode for å ivareta et krav om brukermedvirkning uten at det fører til reelle bidrag i prosessen.
Det er heller ikke sikkert at de som rekrutteres som medforskere, dekker hele bredden av erfaringer. Vår erfaring er at de som har de største helseutfordringene, sjelden involveres. Medforskere kan sementere inntrykket av at fagpersoner og brukere er to klart adskilte grupper.
Trenger vi flere profesjoner?
Et mangfold av stemmer kan bidra til å sikre en bredde i perspektiver og kunnskapstilfang. Skal vi øke kvaliteten på tjenestene, er spørsmålet hvorvidt profesjonalisering av brukerstemmene er veien å gå.
Det finnes i dag allerede mange yrkesgrupper innenfor psykisk helse og rusfeltet. Spørsmålet blir derfor hva brukerkunnskapen og brukerstemmene kan bringe inn som er forskjellig fra andre kunnskapsområder, og som de eksisterende tverrfaglige tilnærmingene ikke kan ivareta. Er det noe som er genuint forskjellig ved brukerkunnskapen som tilsier at profesjonalisering er veien å gå? Trenger vi et nytt fagspråk og nye metoder for at tjenestene skal bli bedre?
Brukerkunnskapen er i kontinuerlig endring; den er personavhengig, relasjonell og kontekstuell. Rollene kan raskt skifte fra fagperson til bruker og/eller pårørende og vice versa. Og man kan inneha flere av disse rollene samtidig.
Er brukerkunnskapen allmenne livserfaringer og derfor så universelle at de allerede er fanget opp av ulike fagområder som for eksempel filosofi, teologi, psykologi, medisin med flere? Skulle vi heller gått i retning av færre profesjoner og ha fokus på de felles menneskelige livsvilkår? Eller er det slik at bruker- og pårørendekunnskapen kun kan komme på linje med de andre disiplinene når den har blitt profesjonalisert? Hva med å søke andre uttrykk enn profesjonenes fagspråk og begreper for de fenomenene vi søker å forstå?
Uavhengig av profesjonalisering av brukerkunnskapen er spørsmålet hvordan vi best mulig kan ivareta brukernes erfaringer. Dette kan for eksempel skje ved at det blir lagt til rette for at mennesker med egenerfaring kan gjennomføre ordinære utdanningsforløp, og at det utvikles strategier for å sikre at de som ikke vil eller kan gjennomføre en utdannelse, også blir hørt gjennom at det skapes nødvendige arenaer. De allerede eksisterende helse- og sosialutdannelser må legges om slik at de ivaretar betydningen av bruker/pårørendekunnskap på en helt annen måte enn i dag, blant annet slik at også studenter og ansatte erkjenner og blir bevisstgjort bruker- og/eller pårørendeerfaringer. Slik kan erfaringene og brukerkunnskapen utnyttes som ressurs i tjenestene.
Spørsmålet er hvordan vi best mulig ivaretar brukernes erfaringer.
Dette vil innebære et paradigmeskifte der vi virkeliggjør verdien av gjensidig lytting og tid for næring av sjelsaspektene i all personlig vekst og utvikling.