Farvel til forbedringsindustrien

I den svenske humorserien «Solsidan» er det en scene der Fredde, den rike og impulsive bestevennen til hovedpersonen Alex, har en samtale med sønnens barneskolelærer. Ivrig på at sønnen skal bli like suksessrik som ham selv, maser Fredde om hvordan det går med karakterene i matematikk. Læreren svarer med å vektlegge sønnens sosiale ferdigheter, blant annet det at han er flink til å hjelpe andre. Fredde lette åpenbart etter et annet svar, og utbryter: – Han skal vel ikke bli en jævla butler heller!

Grunnen til at jeg kom på dette var at Oslos byråd for oppvekst og kunnskap, Tone Tellevik Dahl (Ap), før sommerferien var ute i mediene og kritiserte det hun kalte «kose- og surremåneden» juni i skolen. Begge eksemplene viser at det eneste som betyr noe her i verden, for mange, er kompetanse som kan måles og rettes mot konkurransekraft i et prestasjonsstyrt samfunn. For voksne er det mulig å ytre et oppgitt «huff» til dette. For barneskolebarn er det verre. For dem er dette realiteten de neste ti årene.

Når hele ungdomstida blir en sammenhengende kvalifiseringsperiode til voksenverdenen, er det ikke rart at det popper opp stadig nye firmaer som tilbyr privat leksehjelp. Det er heller ikke så rart at andre firmaer tilbyr stressmestringskurs, tilsynelatende på grunn av stresset leksene fremkaller. Motpolene i det som kan kalles forbedringsindustrien lever på den måten av hverandre. Og i stedet for å gå til selve problemet, pøses det på med flere tiltak. Nå tror jeg ikke at alt som tilbys, bare er kyniske måter å tjene penger på andres problemer på; noe av det er sikkert fruktbart og kan sannsynligvis fange opp en del mennesker på vei mot reelle psykiske lidelser, men som helhet tilsvarer et endagskurs mot prestasjonsangst det å behandle hjertesvikt med et plaster.

Ideen om at du må bli ditt beste selv for å lykkes og at dette selvets beste utgave er et som kan måles med linjal og kalkulator, er for all del ikke ny. Reklamebransjens utnyttelse av selvets ufullstendighet som forretningsidé har røtter tilbake til 1920-tallet. En av pionerene var Edward Bernays, nevøen til Sigmund Freud. Ved å kombinere propagandateknikker, psykoanalyse og reklameknep ble han en grunnlegger av det å overbevise folk om at de burde kjøpe ting som passet deres selvbilde – slik overbeviserne så dem, ikke basert på deres egne behov. Dermed var det ideologiske grunnlaget for den kommende forbedringsindustrien lagt. Men kravene til som hva som regnes som ditt beste selv, har vokst i omfang og intensitet de siste tiårene. Det forventes at de staker ut kursen i en tid hvor deres indre rot er som mest uoversiktlig.

Unges identitetskonstruksjon

Fremtidsplaner har blitt en selvfølge i stedet for en mulighet. Noen velger å kjøpe seg til bedre posisjoner og går på kurs i relasjonskompetanse, uten garanti for at dette gir dem et bedre liv. For unge mennesker som ennå ikke har funnet seg selv, langt mindre sitt beste selv, byr dette på problemer. Resultatet ser vi overalt: Antall unge med psykiske lidelser øker, de opplever mer stress og uro, og mindre tid til å oppleve ungdomstidens beste sider. For å sette det på spissen: Unge er mer opptatt av om reiseinnlegget på sosiale medier får nok likes enn hva selve reisen ga dem av livserfaring.

I min bok Forbedringsindustrien graver jeg litt i hvor denne ideen kommer fra. Svarene er kanskje ikke så overraskende, men desto mer alvorlige. Det mest urovekkende er at identitet har blitt en vare. Som om ikke det er nok, har forbedringsindustrien klart å McDonaldisere forståelsen av identitet. Coaching, foredrag, kurs og veiledning har blitt en naturlig del av unges identitetskonstruksjon. I stedet for at egne erfaringer blir en nøkkel til å låse opp hvem du egentlig er – vår tids mest prekære spørsmål – henvises stadig flere til andres ideer om hva som skal til for å være fremgangsrik. Som om det i seg selv er fasiten på hva morgendagen bringer. Stadig flere firmaer, som for eksempel «Generasjon prestasjon», tilbyr nå hjelp til unge på videregående til å takle denne delen av livet. På en måte er det kanskje nødvendig, gitt det enorme kravet fra samfunnet til hva ungdommene skal få ut av denne tiden. Men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at firmaer som dette støtter en utvikling de egentlig er imot ved å akseptere de kulturelle forutsetningene for den.

Et eksempel på dette misforholdet er at veien til denne identiteten er kraftig endret. Der man før i verden gikk rundt i eksistensielle labyrinter for å finne seg selv, tilbys man nå måter å unnslippe dette på – i alle fall på papiret. Resultatet er en forestilling om at man ikke lenger har tid til å velge feil. Å ta et friår aksepteres i synkende grad. Arbeidsgivere gransker CV-en med hjelp av ukekalender og setter store, røde kryss ved perioder uten aktivitet. Omveier har ikke lenger noen egenverdi. Hvem man er, blir ikke lenger et resultat av hva man oppdager underveis, men av i hvilken grad man når målene man satte seg til å begynne med. Det å lykkes med noe har blitt synonymt med det å være lykkelig. Den hysteriske jakten på seksere på videregående er ikke begrunnet i seksernes egenverdi, det vil si kunnskap og forståelse, men i hvilke muligheter denne tallrekken gir i form av karriere og partnermatch. Med stjernespekket karakterbok kan man bli man hva vil, ettersom hele vårt samfunn er bygget på kvantitative kriterier for hvem som er evnerike og ikke. Nå er ikke jeg mot karakterer per se, men det er grunn til å stille spørsmål om hva karakterene representerer av selvstendige bevis på en persons egenart.

Råderetten over egen identitet

For meg er kanskje dette den verste perverteringen av hele identitetsbegrepet. For å ta et eksempel: I stedet for at en utdanning blir et dypdykk ned i en tid som gir deg opplevelser, lærdom og venner, står dens nytte og faller på om den gir drømmejobben fra dag en. Denne drømmejobben, ifølge forbedringsindustrien, er det samfunnets plikt å tilrettelegge for. Den skal være en perfekt balanse av kreativ frihet og regelbasert orden, med tilstrekkelig motstand til å gi deg mestringsfølelse og samtidig lett nok til å ikke påføre deg magesår. Den skal være godt betalt, arbeidsplassen skal være mobil, og sjefen være fleksibel når det gjelder alt fra syke barn til humørsvinginger. Og viktigst av alt: Den skal være en kilde til ditt egentlig selv, paradoksalt nok samtidig som den må ses på som et CV-byggende steg til et enda bedre sted.

Psykologen Linn Rødevand har i flere artikler på psykologisk.no satt kloke ord på baksidene av dette. Som sosiolog fører dette meg til ytterligere en konklusjon: I stedet for å stoppe ved kritikk av selvhjelpspersonligheter som Erik Bertrand Larssen, må vi avdekke hvordan markedet for slike forbedringstjenester fungerer. Siden det skaper sine egne kunder ved å eie tiltakene i begge ender av skalaen, mener jeg vi bør gi ungdommen tilbake råderetten over egen identitet, slik at denne forretningsmodellen kollapser. Et sentralt steg må være å vinne tilbake sin egen frihet. Her er jeg uenig med blant annet Svend Brinkmann, psykologiprofessor og forfatter av boka Stå imot. Han mener at selvhjelpslitteraturen bør ignoreres. Jeg mener man bør ta aktivt avstand fra den ved å gå utenom markedslogikken som denne litteraturen er en del av. Nøyaktig hvordan dette skal skje må være opp til hver enkelt, men dersom målet er personlig frihet, er det et aspekt som er sentralt.

Forbedringsindustrien lever nemlig av din dårlige samvittighet, som du sannsynligvis har delt med mange andre. Dermed kan de skanne sosiale medier og spesialsy tilbud som får deg til å tro at det som skaper disse samvittighetskvalene, kan forbedres med tenk-positivt-foredrag til tusenvis av kroner. Alternativet er å ikke gi forbedringsindustrien anledning til la deg bli en av deres kunder. I praksis betyr dette at du kan gjøre hva du vil for å finne deg selv. Noe som får deg til å føle deg bedre. Bare ikke si det til noen. Da er det kun du som erfarer om det hjelper eller ikke. Og hva det eventuelt hjelper mot.