Jeg har selv levd alene hele mitt voksne liv, og jeg har søkt mye stillhet for å finne min egen vei. I naturen har jeg fått den muligheten. Jeg har også møtt mange andre mennesker som lever alene, som strever med å leve alene, slik jeg selv også har gjort i perioder. Og jeg har møtt mange som lever sammen med andre, men som likevel føler seg alene eller som søker alenehet. Det har gitt meg muligheten til å utforske og reflektere over flere sider ved det å være alene.
For å kunne erkjenne og akseptere vår alenehet, trenger vi å forstå hvem vi er blitt i kjølvannet av tidlige erfaringer. Vi trenger å forstå våre reaksjons- og tilknytningsmønstre som dannes i samspillet mellom barnet og dets omsorgspersoner. Vi har alle et barn inni oss – det barnet vi en gang var – og vi skal finne igjen og forstå dette barnet. Det er en ressurs som har fått utfolde seg eller som er blitt oversett og fortrengt.
Hva har skjedd med barnet i oss? Hvilken historie kan det fortelle om alenehet? Opplevde barnet omsorg og nærhet? Eller ble det forlatt? Kanskje ble det også invadert og fikk aldri være alene og i fred? Nedvurderende kommentarer undergravde selvfølelsen og etterlot usikkerhet og ensomhet. Hva skjedde med tilknytningen? Og hva forstår vi egentlig med tilknytning? Til hvem eller til hva?
Å bidra til gjensidig utvikling
«Tilknytning betegner en tilbøyelighet til å knytte nære følelsesmessige bånd til bestemte mennesker som kan gi beskyttelse, trøst og ro», skriver Susan Hart og Rikke Schwartz. Dette er én definisjon av tilknytning som kanskje ikke dekker hele spekteret. Jung snakker om en arketyp, som betegner en beredskap for tilknytning som aktiveres i samspillet mellom et barn og en omsorgsperson. Denne «tilbøyeligheten» eller beredskapen er altså medfødt, og den er grunnleggende for at man skal kunne forholde seg til andre senere i livet, eventuelt også kunne være alene uten at det blir for truende.
FORFATTER Astri Hognestad har skrevet boken «Alene – et rom for endring og undring».
Vi utvikler oss i samspill
Vi forholder oss til andre mennesker nesten hele tiden, også når vi lever alene. Om vi ikke lever sammen med en annen, så er møter med andre viktige for vår utvikling. Andre mennesker kan sette i gang nye tanker og gi oss nye perspektiver. Vi utvikler oss i samspill, i samtaler, i gjøremål sammen. Vi utvider våre erfaringer og vårt syn på livet. Det bidrar til å skape mening.
Når vi forstår hvordan tilknytning utvikles, og også når vi forstår hvorfor tilknytning til et annet menneske ikke har vært mulig, kan vi også åpne opp for sorgen over det tapte og bearbeide de vonde følelsene. Det kan i sin tur føre til at nye relasjoner oppstår eller at man lar være å streve etter å «få til» noe som kanskje ikke lar seg gjøre å få til. Da kan det bli lettere å akseptere det livet man faktisk har og fokusere på de mulighetene livet bærer i seg.
Vi lever i mange slags relasjoner og knytter oss til andre på mange nivåer. Livet utfordrer oss stadig med relasjoner i arbeidsliv, med naboer, i spontane møter og situasjoner med andre, i offisielle sammenhenger, blant venner og i familie. Det er derfor viktig å forstå hvilke mekanismer som styrer oss, spesielt hvis vi synes det er vanskelig å forholde oss til andre mennesker. Forstår vi oss selv bedre, kan vi endre vår atferd ved å bli tydeligere, sette klarere grenser eller bli mer imøtekommende og åpne.
Fortellingen om den lille prinsen
En vakker fortelling om tilknytning og tilknytningens betydning finner vi i Den lille prinsen av den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry. Fortelleren, en flyver, nødlander i ørkenen fordi motoren er gått i stykker. Her treffer han den lille prinsen, som er kommet til jorden fra en annen planet. De blir etter hvert kjent med hverandre.
Mens flyveren er opptatt med å reparere motoren, rusler den lille prinsen rundt alene. Han observerer alt omkring seg og har mange tanker om det han opplever. På et tidspunkt kommer han i tanker om noe som gjør ham veldig trist. Han legger seg ned i gresset og gråter. Da dukker en rev opp:
– God dag, sa reven.
– God dag, svarte den lille prinsen høflig og snudde seg, men han så ingenting.
– Jeg er her – under epletreet, sa stemmen.
– Hvem er du? sa den lille prinsen. – Du ser så søt ut.
– Jeg er en rev, sa reven.
– Vil du ikke leke med meg? spurte den lille prinsen. – Jeg er så lei meg.
– Jeg kan ikke leke med deg, sa reven. – Jeg er ikke blitt gjort tam.
– Å unnskyld, sa den lille prinsen.
Men da han hadde tenkt seg om litt, la han til:
– Hva betyr det å «bli gjort tam»?
– Du er nok ikke herfra, sa reven.
– Hva leter du etter?
– Jeg leter etter venner.
– (…)
– Hva betyr det å «bli gjort tam»?
– Det er noe som er gått altfor meget i glemmeboken. Det betyr å «knytte bånd».
– Knytte bånd?
– Akkurat, sa reven. – Ennå er ikke du noe annet for meg enn en liten gutt som ligner hundre tusen andre guttunger. Og for deg er jeg bare en rev som ligner hundre tusen andre rever. Men hvis du gjør meg tam, så får vi bruk for hverandre. Du vil bli den eneste i verden for meg, og jeg vil bli den eneste i verden for deg…
– (…)
– … hvis du ville gjøre meg tam, kunne jeg få litt solskinn i mitt liv. Jeg ville kjenne igjen skritt som er helt annerledes enn alle andre.
– (…) Se deg om litt! Kan du se åkrene der nede? Jeg spiser ikke brød. Åkrene er helt unyttige for meg. De betyr ingenting for meg. Og det er så trist! Men ditt hår skinner som gull. Og derfor ville det være så deilig hvis du kunne gjøre meg tam. For så ville kornet få meg til å tenke på deg, fordi det også er gyllent. Og da ville jeg komme til å elske vinden som suser gjennom kornet…
Reven stoppet og stirret lenge på den lille prinsen:
– Å vær så snill … gjør meg tam! sa den.
– Og så gjorde den lille prinsen reven tam.
Kilder
Saint-Exupéry, A. de (2006). Den lille prinsen. Oslo: Aschehoug.
Hart, S. & Schwartz, R. (2009). Fra interaksjon til relasjon. Oslo: Gyldendal Akademisk.