De fleste av oss har forhåpentligvis fått med seg at mobbing er noe vi må bekjempe. Men hvem er «vi»? Hvem er det som har ansvaret for å forebygge og håndtere mobbing? Og hva kreves av de ansvarlige for å håndtere det på en forsvarlig måte?
Før vi går i gang med denne diskusjonen, må vi ha en felles forståelse av hva som legges i begrepet mobbing. Den internasjonale mobbeforskeren, Dan Olweus (1992), definerer mobbing på følgende måte: «Mobbing er gjentatt negativ eller ondsinnet adferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing». Ondsinnet adferd innebærer her å påføre en annen person skade eller ubehag med vilje. Det kan være i form av fysiske eller verbale handlinger, slik som trusler, hån og sjikane. Også utfrysning kan være mobbing.
Ifølge Opplæringsloven § 9a-1 har elever rett til et godt psykososialt læringsmiljø (Opplæringsloven, 1998). Loven fastslår at elever har rett til å ikke bli utsatt for krenkende ord eller handlinger som mobbing, vold, diskriminering, rasisme eller utestenging. Skolen skal drive et aktivt og kontinuerlig arbeid for å fremme helse, miljø, og trygghet for sine elever (Opplæringsloven § 9a-3 og § 9a-4). Dette innebærer at skolen skal være et miljø der mobbing ikke utøves. Hvis mobbing avdekkes, har skolen plikt til å gripe inn umiddelbart.
Selv om det er rapportert en generell nedgang i mobbing, viste Elevundersøkelsen fra 2014 at det fremdeles er 3,9 % som blir mobbet to til tre ganger i måneden. Man spekulerer om denne nedgangen skyldes måten spørsmålene ble stilt, da elevene i tillegg ble spurt om de har opplevd å ha blitt krenket.
Spørsmålene om krenkelser kan ha påvirket elevenes forståelse av begrepet mobbing, og således også rapporteringen om mobbing. I tillegg til metodiske utfordringer, finner vi en systematisk innstramming og kontroll av elevenes bruk av begrepet mobbing i forbindelse med undersøkelsen (NOVA, 2015). Mobbing kan anses som en indikator på om skolen har et godt eller dårlig psykososialt miljø. Hvis mange elever melder om mobbing, vil det kunne gå utover skolens omdømme. En innstramming av elevers bruk av mobbe-begrepet kan derfor tolkes som et forsøk på å ivareta skolens rykte.
I det lange løp vinner vi imidlertid lite på å slette mobbetilfeller på papiret. Konsekvensene av mobbing er hva de er.
Konsekvenser av mobbing
Anne-Kristin Imenes, kommunepsykolog i Nøtterøy kommune, beskriver hver mobbesak som en blålys-situasjon (Strand, 2013). Og det med god grunn. Lidelsen er stor og senskadene omfattende. Når vi ikke tar mobbing på alvor, signaliserer vi til den mobbede at han eller hun ikke har verdi. Dette gjør inderlig vondt for både barnet og foreldrene. Å si at man tar mobbing på alvor uten at virksomme intervensjoner iverksettes, gir både det mobbede barnet og dets foreldre en falsk trygghet.
Ifølge psykolog og universitetslektor ved Universitetet i Oslo, Guro Øiestad, fører systematisk mobbing til at barnets selvfølelse rammes på det groveste (Strand, 2013). Opplevelse av egenverd og tillit til andre skal bygges opp under barneårene. Ved systematisk mobbing rives denne opplevelsen og tilliten ned.
Både det å mobbe og bli utsatt for mobbing er forbundet med suicidale tanker (Klomek, Marrocco, Kleinman, Schonfeld & Gould, 2007). Også en finsk undersøkelse på mobbing blant ungdommer viser at både offeret og mobberen har økt risiko for å utvikle depresjon og suicidale tanker (Kaltiala-Heino, Rimpelä, Marttunen, Rimpelä & Rantanen, 1999). Dette utfordrer en vanlig antagelse om at det kun er offeret som trenger hjelp.
Mobbing går også utover skoleprestasjoner. Flere studier indikerer at mobbing svekker konsentrasjonsevnen og således påvirker skoleprestasjoner negativt (Hazler, Hoover & Oliver, 1992; Schwartz & Gorman, 2003; Sharp, 1995). Mange barn som blir mobbet unngår skolen for å slippe mobbingen. Resultatet er høyt skolefravær, noe som igjen går utover læring.
Hev kompetansen om mobbing blant skoleansatte
Ifølge Anne Lindboe mottar Barneombudet daglig saker om barn som plages i skolesammenheng (Strand, 2013). Selv om foreldre får støtte fra Fylkesmannen opplever mange at de ikke når frem til skolen. I rapporten «Bekymringsmelding» skriver Barneombudet (2012) at skoler som ikke innretter seg etter Fylkesmannens pålegg, ikke får noen konsekvenser utover nye pålegg. Dette fører naturligvis til frustrasjon og oppgitthet, men det utgjør også en trussel for barnas trivsel og psykiske helse fordi mobbingen kan fortsette. I samme rapport fremgår det at mange elever som sier ifra om mobbing til en lærer, blir bedt om å ordne opp selv. En mulighet for å se endring er å gi fylkesmannen sanksjonsmuligheter, slik at skoleeiere tar lovbrudd på alvor, mener Lindboe.
Jeg mener imidlertid at vi bør spørre om skoleansatte føler seg trygge og kompetente til å håndtere mobbing. Det er mulig at mangel på kompetanse fører til handlingslammelse, slik at lærerne vegrer seg for å aktivt gripe inn.
At læreren har kompetanse og en opplevelse av å ha de nødvendige ferdighetene og verktøyene for å hjelpe både den som blir mobbet og den som mobber, øker sannsynligheten for at læreren vil intervenere. I tillegg er en grunnleggende holdning om at en bør ha nulltoleranse for mobbing, nødvendig.
Professor ved Læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger, Erling Roland, hevder at det er betydelig mangel på kompetanse om mobbing i skoleverket. Dette fører til at mange lærere handler uheldig i mobbesaker (Jåsund, 2014). Leder for Utdanningsforbundet i Rogaland, Gunn-Reidun Tednes Aaserød, forteller samtidig at mobbing er et av de feltene mange lærere ønsker mer kompetanse på. På en måte er jo dette gode nyheter: Lærerne ønsker mer kompetanse om mobbing, og det er sannsynligvis et utviklingspotensial for å lære mer om det.
En mindre god nyhet er at den nye lærerutdanningen ikke tilrettelegger for at lærerstudentene skal kunne fordype seg i det psykososiale miljøet på skolen. Dette styrker ikke håpet om at kompetansen om mobbing skal bli bedre blant fremtidens lærere. Professor i pedagogisk psykologi, Edvin Bru, mener at en slik utvikling er uheldig (Universitetet i Stavanger, 2016).
At det ikke fokuseres på opplæring i psykososiale utfordringer, vil bare føre til at fremtidens lærere føler seg usikre på hvordan de skal håndtere situasjoner som mobbing. Da hjelper det lite å gi Fylkesmannen sanksjonsmuligheter som kan brukes dersom mobbing ikke håndteres riktig.
Senk terskelen for å fortelle om mobbing
Å fortelle at man blir mobbet, er ikke lett. Voksne får ikke med seg alt som skjer. Dette gjelder særlig den mindre synlige formen for mobbing. Barna og ungdommene selv er ressurser som må tas i bruk for å identifisere slike tilfeller av mobbing. Det er de som kjenner til gruppedynamikken, og dermed kan vurdere om et tilsynelatende uskyldig dytt eller blikk er ondsinnet eller ikke.
Å fortelle at man blir mobbet er ikke lett. For mange kan det være forbundet med skamfølelse og et ønske om å holde det skjult. Når en elev forteller at han eller hun blir mobbet bør vi anerkjenne at det krever mot.
Samtidig er det de voksnes ansvar å tilrettelegge for at barn og unge tør å rapportere om mobbing. Vi må gjøre terskelen for å si ifra lavere. I tillegg bør det å rapportere om mobbing forbindes med noe positivt, eksempelvis i form av ros og anerkjennelse for at eleven har gjort det riktige ved å si ifra. Husk at barnets valg om å fortelle nettopp deg at han eller hun blir mobbet er en tillitserklæring, men også en forventning og et håp om at du skal gjøre noe med situasjonen. Dersom barnet eller ungdommen ikke opplever å bli lyttet til eller tatt på alvor, vil dette redusere sannsynligheten for at mobbing rapporteres.
Det at noen skoler prøver å kontrollere barnas bruk av mobbe-begrepet, fører ikke til at terskelen senkes, heller tvert imot. Elevene kan begynne å tvile på om det de opplever er ille nok til å bli kalt mobbing.
Foreldre må ta sin del av ansvaret
Det er de voksnes ansvar å gjøre noe med mobbing. Det er også et felles ansvar. Det vil si at ansvaret ikke skal skyves over på den ene eller den andre part. Foreldre skal ikke skyve det over på skolen, og skolen skal ikke skyve det over på foreldrene. Myndighetene har også sitt ansvar; de må sørge for at det er en kontinuitet i arbeidet mot mobbing. Roland (2011) viser imidlertid i sin studie at det har vært en diskontinuitet i fokuset på mobbing. Det var en stor nedgang i rapportert mobbing da man lanserte Bondeviks Manifest mot mobbing i 2002, men etter 2004 har tallene steget igjen (Halsan, 2012). Dette skyldes mest sannsynlig redusert oppmerksomhet viet til mobbing, selv om nye manifest har blitt undertegnet. Ifølge Roland kan denne reduserte oppmerksomheten skyldes at fokuset flyttet seg til andre prosjekter, som for eksempel Kunnskapsløftet.
Foreldre må være åpne for at ens barn kan utsette et annet barn for mobbing. Disse foreldrene må også ta sin del av ansvaret. Det er naturligvis sårt å få tilbakemelding om at ens barn har utviklet mobbeatferd. Ifølge pedagog Ingrid Grimsmo Jørgensen fra Høgskolen i Lillehammer har de voksnes reaksjon stor betydning for om mobbingen fortsetter (Dancke, 2012).
Det er de voksnes ansvar å tilrettelegge for at barn og unge tør å melde om mobbing.
Hvis det er kunnskapsrike barn vi ønsker oss, lønner det seg å investere i barnets psykososiale miljø i skolen. Det vil være god bruk av ressursene. Å sørge for at lærere har kompetanse til å håndtere mobbing er nødvendig. Samtidig bør foreldre bevisstgjøres om sine roller i kampen mot mobbing: foreldre til barn som mobber må vise stor modenhet og innsikt for hindre at mobbingen utvikler seg videre. Et godt samarbeid, kommunikasjon mellom skolen og foreldrene til de involverte barna, og et felles mål om å ivareta barnas velvære er alle viktige faktorer når vi skal gripe inn og stanse mobbing.
Kilder
Ahmed, E. & Braithwaite, V. (2004). Bullying and victimization: Cause for concern for both families and schools. Social Psychology of Education, 7(1), 35–35. doi: 10.1023/B:SPOE.0000010668.43236.60.
Barneombudet (2012). Bekymringsmelding. Krenkelser i skolen – Brudd på elevenes rett til et godt skolemiljø. Oslo: Barneombudet.
Dancke, S. S. (2012, 30. desember). Barn lærer mobbeadferd av foreldrene. forskning.no.
Halsan, A. (2012, 31. mars). Krever økt fokus på mobbing. forskning.no.
Hazler, R., Hoover, J. & Oliver, R. (1992). What kids say about bullying. The Executive Educator, 14, 20–22.
Jåsund, C. B. (2014, 19. mai). Mobbeoffer: Lærere kan lite om mobbing. NRK.no.
Kaltiala-Heino, R., Rimpelä, M., Marttunen, M., Rimpelä, A. & Rantanen, P. (1999). Bullying, depression, and suicidal ideation in Finnish adolescents: school survey. The British Medical Journal, 319, 348–351.
Klomek, A. B., Marrocco, F., Kleinman, M., Schonfeld, I. S. & Gould, M. S. (2007). Bullying, depression and suicidality in adolescents. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 46, 40–49. doi: 10.1097/01.chi.0000242237.84925.18.
Mikkelsen, M. & Åsebø, S. (2014, 8. november). «Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett». VG.no.
NOVA (2015). Skolers arbeid med elevenes psykososiale miljø (NOVA-rapport 13:2015). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
Olweus, D. (1992). Mobbing i skolen. Hva vi vet og hva vi kan gjøre. Oslo: Universitetsforlaget.
Opplæringsloven (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Rican, P. (1995). Family values may be responsible for bullying. Studia Psychologica, 37, 31–36.
Roland, E. (2011). The broken curve: Effects of the Norwegian manifesto against bullying. International Journal of Behavioral Development, 35(5), 389–397. doi: 10.1177/0165025411407454.
Schwartz, D. & Gorman, A. (2003). Community violence exposure and children’s academic functioning. Journal of Educational Psychology, 95, 163–173. doi: 10.1037/0022-0663.95.1.163.
Sharp, S. (1995). How much does bullying hurt? Educational & Child Psychology, 12, 81–88.
Strand, N. (2013). Utenforskapets pris. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50(7), 688–702.
Universitetet i Stavanger (2016). Ny lærarutdanning kan svekke mobbekompetansen. Laringsmiljosenteret.uis.no.
Wendelborg, C. (2014). Elevundersøkelsen 2013 – analyse av mobbing, krenkelser og arbeidsro. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.