QUISLING: En episode fra Vidkun Quislings tid som ministerpresident er av rettspsykiatrisk interesse, skriver Pål Grøndahl. Foto: Riksarkivet.
Heller ikke tyske myndigheter var overbevist om fordelene ved å ha Quisling i maktposisjon, og Reichskommisar Terboven utnevnte en regjering med kommissariske statsråder – uten Quisling. Men etter 1942 ble han (omsider), antakeligvis etter ønske fra ledelsen i Berlin, utnevnt til ministerpresident. Den stillingen hadde han til krigens slutt. Ifølge Arve Juritzen (2008) hadde Quisling tilbud om å rømme landet i kjølvannet av tyskernes kapitulasjon, men avslo.
En prejudisiell observasjon
En episode fra Quislings tid som ministerpresident er av rettspsykiatrisk interesse: I september 1942 skriver Gabriel Langfeldt at han mottok en telefon fra overlegen og psykiateren Johan Scharffenberg, som ønsket å treffe ham øyeblikkelig. Langfeldt skriver at Scharffenberg var opprørt:
Han forklarte at Quisling nå var blitt helt sinnssyk, idet han i et møte på Slottet med universitetsprofessorer hadde truet med at studentene skulle arresteres og hodene til noen professorer skulle rulle, hvis ikke Universitetet gikk med på å la NS-studenter bli opptatt ved det medisinske fakultet foran andre studenter. Scharffenberg ville at han og jeg skulle erklære Quisling sinnssyk, og få ham internert!
(Langfeldt, 1969, s. 10 og 11.)
Langfeldt forklarte at en slik løsning ikke lot seg gjennomføre og at det mest sannsynlig var tyskerne som sto bak. Dette skal Scharffenberg ha slått seg til ro med.
Det ble gjennomført en prejudisiell observasjon av Vidkun Quisling. Men der hvor dokumentasjonen om landssvikeroppgjøret mot Quisling er enorm, er den psykiatriske vurderingen av ham tilsvarende minimal. Den prejudisielle erklæringen fra psykiaterne Jon Leikvam og Johan Lofthus består av tilsammen 75 ord og lyder i sin helhet slik:
Ad.: Vidkun Quisling födt 18/7.1887. Etter anmodning i Deres skriv av 8. ds. har vi undersökt og eksaminert Vidkun Quisling. Vi har herunder ikke funnet symptomer som tyder på at han er sinnssyk, og heller ikke noe som taler for at han er en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner. Vi finner derfor ikke grunn til å tilrå at han underkastes judisiell psykiatrisk observasjon (Oslo, den 18. juni 1945.
(Leikvam og Lofthus, s. 773 i riksarkivet.)
Dette må være en av de korteste prejudisielle erklæringer som er avgitt. Erklæringen slår kun fast at Quisling ikke var sinnssyk eller led av noen unormal sjelsevnetilstand, altså øvrige psykiske lidelser av rettslig betydning. Derfor fant ikke de sakkyndige grunnlag for å tilråde en fullstendig judisiell observasjon. Men erklæringen har grunnleggende mangler: Den er helt uten begrunnelse og premisser for sitt standpunkt. Den slår kun fast funnene som faktum. Var de juridiske aktørene tilfreds med dette? Det kan se slik ut. Heller ikke Quislings forsvarer, Henrik Bergh, fant grunnlag for å anmode om at det skulle gjøres en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse av Quisling.
Et sensitivt spørsmål
I boken Gåten Vidkun Quisling stiller Gabriel Langfeldt seg sterkt kritisk til manglende premisser og tynne konklusjoner i den prejudisielle erklæringen, og han skriver: «Men her hadde altså de to rettspsykiatrisk sakkyndige i løpet av 10 dager kommet til det resultat at der ikke var noen grunn til slik mentalundersøkelse.» (Langfeldt, 1969, s. 8).
Hva slags og hvor omfattende undersøkelser er det ikke redegjort for. De opplysningene som gis er at Quisling midt under lagmannsrettforhandlingene ble underkastet smertefulle nevrologiske prøver på Rikshospitalet for å avdekke eventuell organisk hjernelidelse. Det ble ikke funnet noe galt.
Langfeldt siterer en svensk jurist, A. Hemming-Sjöberg. I boken Domen over Quisling, som utkom i Stockholm i 1946, har Sjöberg et eget kapittel om Quislings personlighet hvor han skriver at «Någon verklig psykiatrisk undersökning av Quisling ägde sålunda icke rum.» Men det kan stilles spørsmålstegn ved denne antagelsen.
Jon Leikvam var fengselslege ved Møllergaten 19, politiarresten, hvor Quisling satt fra arrestasjonen 9. mai og frem til juli 1945. Det var som fengselslege han førte «mange og lange samtaler» med Quisling (Dahl, 1992, s. 569). Den 8. juni 1945 sendte retten et brev til Leikvam og anmodet ham om å avgi en prejudisiell erklæring. Leikvam ville ikke håndtere et så sensitivt spørsmål alene, og fikk sinnssykeinspektør og psykiater Johan Lofthus med på erklæringen for at de skulle være to. Deres erklæring, som ble lest opp i retten, er datert 18. juni 1945. Dette har fått Langfeldt til å mene at observasjonen tok ti dager, men i alle fall for Leikvam sin del bygget den på et mye lengre tidsrom (Hans Fredrik Dahl, personlig kommunikasjon). Bare den formelle eksaminasjon tok 8–10 timer, sa Leikvam i Høyesterett. Og om det stemmer så er det en omfattende observasjon, betydelig lenger enn de fleste vanlige prejudisielle observasjoner.
En «paranoisk sinnslidelse»
Hvordan begrunnet de sakkyndige selv den korte erklæringen? I retten spurte Quislings forsvarer om hvorfor de ikke hadde gitt tydeligere premisser for erklæringens konklusjon, og de svarte at:
Vi har tidligere hatt lignende saker oppe. Jeg har fungert som politilege for mange år siden og hadde dengang også en sånn celeber sak. Da ble jeg også av påtalemyndigheten anmodet om å avgi en foreløbig erklæring. Da fikk jeg professor Vogt med meg fordi han var eldre og mer erfaren, og vi ble enige om å følge akkurat den samme fremgangsmåte da, og dermed avskar vi enhver videre diskusjon. Det har ellers så lett for å bli bare sånn snakk.
(Langfeldt, 1969, s. 9.)
Det hadde altså så lett for å bli snakk av det. Det er fristende å spekulere i om de sakkyndige i dette tilfellet ønsket å legge saken rettspsykiatrisk død. Både av hensyn til en effektiv straffeprosess og kanskje av frykt for kritikk dersom de hadde ansett at det knyttet seg tvil til Quisling tilregnelighet. For tidsånden favoriserte ikke akkurat et ønske om å utsette rettsforhandlingene til fordel for en grundig judisiell observasjon? For det var ikke mange som protesterte mot de sakkyndiges fremgangsmåte i denne saken. Akkurat det poenget er Langfeldt tydelig på. Han holdt i sin bok fra 1969 muligheten åpen for at dommen mot Quisling kunne ha blitt et helt annen om man hadde gjennomført en full judisiell observasjon:
Etter den erfaring jeg har, bl.a. som formann i den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe gjennom 19 år, anser jeg det for det mest sannsynlige at han ville blitt ansett som ikke sinnssyk, men som lidende av mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner. (…) Men selvom Quisling med den antydede konklusjon ville blitt å anse som tilregnelig, ville denne konklusjon antagelig ha medført at han hadde sluppet dødsstraff.
(Langfeldt, 1969, s. 100.)
Langfeldt argumenterer for at Quisling led av en «paranoisk sinnslidelse». Slik diagnose hadde på den tiden ingen klar juridisk konsekvens. «Sinnslidelse» var en langt bredere kategori enn daværende straffelovs «sinnssykdom». Akkurat som dagens begrep «alvorlig sinnslidelse» i psykisk helsevernlov er bredere enn straffelovens begrep «psykotisk».
Ti timer med samtaler
Langfeldts motivasjon for å skrive boken om Quisling var nok å argumentere for at det burde ha blitt gjennomført full rettspsykiatrisk undersøkelse. På den måten lå det en mulighet for at Quisling kunne ha unngått å bli henrettet. Men de sakkyndige i saken, mente Langfeldt, hadde i for stor grad latt seg påvirke av et press fra folkeopinionen og avgitt en erklæring som gjorde det mulig for retten å idømme Quisling dødsstraff. Igjen kan en stille spørsmålet om Langfeldt nok en gang var villig til å bruke rettspsykiatrien som middel til å påvirke domsslutninger. Enkelte kan påstå at så var tilfelle både i Riisnæs-saken og i saken mot Knut Hamsun. Men det betyr ikke at Langfeldt nødvendigvis tok feil i sin argumentasjon om erklæringen og i sin vurdering av Quisling.
Quisling er i det hele tatt en mann som professorer i psykiatri gjerne vil vurdere og fjerndiagnostisere. Både Gabriel Langfeldt (1969), Nils Retterstøl (2005) og Einar Kringlen (2014) har drøftet Quislings psyke og om han var utilregnelig. Retterstøl anså at Quisling intellektuelt sett var svært begavet. Samtidig mente Retterstøl at Quisling langt på vei kunne tilfredsstille diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse (F60.0 i henhold til ICD-10), men neppe utilregnelig. Psykiatriprofessor Kringlen utelukket ikke at Quisling hadde psykotiske episoder, men fremhever at den norske føreren hadde trekk av både schizoide, narsissistiske og paranoide personlighetstrekk. Han besvarer ikke helt sitt eget spørsmål om han anså at Quisling var å betrakte som psykotisk. Verdien av psykiaternes posthume vurderinger av Quisling kan diskuteres.
Den prejudisielle observasjonen som ble foretatt av Vidkun Quisling, var uansett på mange måter atypisk: Selve observasjonen (undersøkelsen) var lang, godt over ti timer med samtaler. På den annen side var selve erklæringen usedvanlig kort, 75 ord. Erklæringen ga ingen premisser for konklusjonen, samt at det var to sakkyndige mot vanligvis én. I fagkommentaren skal vi se på funksjonen til prejudisielle observasjoner og hvordan de vanligvis utføres.
Quisling gjennomgikk en prejudisiell observasjon, men fremgangsmåten avvek på flere måter fra hvordan man vanligvis foretar slike observasjoner.
Hva er en prejudisiell observasjon?
Prejudisiell observasjon, preliminær observasjon, foreløpig observasjon eller foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse; forskjellige navn på samme prosedyre. Her bruker vi betegnelsene om hverandre. Hva er en prejudisiell observasjon? Det ligger i navnet: pre-judisiell betyr egentlig en før-rettslig observasjon eller undersøkelse. Dersom en part i en straffesak, påtalemyndigheten eller forsvarer, eventuelt retten er usikker på om siktede er tilregnelig, kan det besluttes å innhente en foreløpig eller prejudisiell observasjon. Adgangen til å foreta en slik undersøkelse er lovmessig hjemlet i straffeprosessloven § 165, tredje ledd.
Den foreløpige erklæringen skal avklare om det er knyttet tvil til siktedes tilregnelighet. Hvis den prejudisielle erklæringen konkluderer med at det ikke er noen slik tvil, så behøver ikke siktedes psykiske tilstand utredes nærmere. I enkelte tilfeller vil det likevel bli begjært full rettspsykiatrisk undersøkelse. Det kan være for å utrede om det bør nedlegges påstand om forvaring eller i andre tilfeller for å belyse særtrekk ved observanden som kan ha betydning for straffeutmålingen. Om den prejudisielle observasjonen derimot konkluderer med tvil, kan påtalemyndigheten begjære en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse. I mindre alvorlige forhold kan tvilen føre til at saken bli henlagt, noe som ikke rent sjelden skjer. I perioden 2002–2013 var det totale antallet henlagte forhold etter kode 065 (politiets kode om tvil om tilregnelighet) til sammen 32 981, i snitt 2748 per år (NOU 2014: 10).
Mindre formelt uttrykt er en prejudisiell observasjon en screening-undersøkelse, en slags filtrering. Formålet er å spare tid, penger og faglige ressurser. I stedet for å gå rett på en fullstendig undersøkelse, som er dyr, tidkrevende og vanligvis krever to sakkyndige, kan man i stedet få et hint via prejudisiell observasjon om det er hensiktsmessig å sette i gang et slikt apparat. Ordningen virker umiddelbart formålstjenlig. Litt senere skal vi se om ordningen fungerer etter hensikten. Og, ordningen brukes hyppig. NOU 2001: 12 beregnet at i 1997 ble det utstedt om lag 660 prejudisielle erklæringer, men fant ikke grunnlag for å konkludere med hensyn til hvilke distrikter som hyppigst anvendte slike erklæringer.
Rent praktisk mottar den sakkyndige politidokumentene og går igjennom disse. Deretter foretar hun en personlig undersøkelse av siktede, sjelden mer enn en samtale av inntil to timers varighet. Den sakkyndige kan velge å innhente enkelte opplysninger for å bli mer sikker i sin sak. Til sist skrives en kortfattet erklæring. Kortfattet er et definisjonsspørsmål, men 3 til 6 sider er vanlig.
Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har vært opptatt av at disse undersøkelsene ikke blir brukt som om de var fullverdige rettspsykiatriske erklæringer (orienteringsbrev fra rettspsykiatrisk gruppe nr. 3, 2000). Den sakkyndige har ikke plikt til å sende inn erklæringen for kontroll til DRK, slik tilfellet er med de fullstendige erklæringene. Men dersom vedkommende blir kalt inn i en rettssak, så er man rettsmedisinsk sakkyndig i henhold til straffeprosessloven § 147. Da skal erklæringen sendes inn til DRK.
I Europa ser det ut til at det bare er Norge (Grøndahl, Ikdahl & Dahl, 2007), Sverige (Holmberg, 2001) og Nederland (Vinkers, de Beurs, Barendregt, Rinne & Wijbrand Hoek, 2010) som bruker slike foreløpige erklæringer. I land som USA og Canada brukes et helt annet system. Der sjekkes den tiltaltes evne til i det hele tatt å møte i retten og kunne ivareta egne interesser under en rettssak (competency to stand trial). Selve undersøkelsen kalles pre-trial evaluation (Warren, Murrie & Chauhan, 2004).
Hvor smart er ordningen?
Hvor smart er så bruken av prejudisielle observasjoner? I 2007 undersøkte undertegnede og to kolleger bruken av slike erklæringer. Vi analyserte 419 prejudisielle observasjoner avgitt i perioden 2002–2005 fra daværende kontor for rettspsykiatri ved Oslo politidistrikt. Vi analyserte også de 91 (22 %) fullstendige rapporter som hadde blitt avgitt i kjølvannet av en prejudisiell observasjon. Vi stilte oss tre forskningsspørsmål.
Første spørsmål: Hva var avgjørende for påtalemyndighetens avgjørelse om å iverksette en fullstendig erklæring? Svaret her viste seg å være to forhold: at det straffbare forholdet var alvorlig og det faktum at den prejudisielle observasjonen anbefalte at det ble gjort en fullstendig observasjon.
Vårt andre spørsmål var: Følges de råd eller konklusjoner som gis i de prejudisielle erklæringene? Det viste det seg at anbefalingen om fullstendig erklæring hadde blitt fulgt i 81 (69 %) av sakene. Av de 120 prejudisielle erklæringene som ikke anbefalte videre observasjon, fulgte påtalemyndigheten det rådet i så godt som samtlige, 117 (98 %) tilfeller. 181 erklæringer inneholdt ikke noen klar anbefaling. Da valgte påtalemyndigheten å iverksette full observasjon i 29 (16 %) av sakene.
Det tredje spørsmålet var: Samstemmer vurdering gitt i en prejudisiell erklæring med en senere avgitt fullstendig erklæring? Svaret viste seg å være samstemmighet i 46 % av sakene når det gjaldt psykose, 78 % når det gjaldt bevisstløshet og i 94 % av sakene når det gjaldt psykisk utviklingshemming. At samsvaret ikke var større enn 46 % ved psykose, skyldtes at man i de prejudisielle erklæringene oftere konkluderte med tvil i retning av at det kunne være psykose. Ved den fullstendige observasjonen ble mistanken avkreftet. Imidlertid skjedde det ikke at noen fullstendig observasjon oppdaget psykose hvor den prejudisielle erklæringen hadde oversett det. De prejudisielle observasjonene skal varsle om tvil, og på den måten ser det ut til at de erklæringene vi undersøkte fungerte etter hensikten (Grøndahl mfl., 2007; Grøndahl, Ikdahl & Dahl, 2011).
Med andre ord: Den prejudisielle erklæringen kan gi påtalemyndigheten en god veiledning til om man bør gå videre med en fullstendig observasjon eller la det være. Antakeligvis medvirker bruken av de prejudisielle erklæringene til at man sparer både tid og ressurser og unngår at mennesker unødvendig blir dratt igjennom en stor psykiatrisk undersøkelse.
Ulik praksis rundt i Norge
En svakhet ved studien som referert over, er at den ble basert utelukkende på de erklæringer som var avgitt ved politilegens kontor. Det kan hende at praksisen er annerledes i andre deler av landet. En indikasjon på at ulike distrikter i vårt langstrakte land kan se ulikt på formålet med en prejudisiell observasjon, fremkom i følgende (sanne) historie:
Denne forfatter var i ferd med å forlate et møte med kolleger for å høre domsavsigelsen i 22. juli-rettssaken. Jeg fortalte i forbifarten at jeg faktisk hadde blitt oppringt av en politiadvokat to dager etter terroren 22. juli 2012 og spurt om å foreta en prejudisiell observasjon av massemorderen Anders Behring Breivik. Det svarte jeg naturligvis ja til. Samtidig ga jeg tydelig uttrykk overfor politiadvokaten at det neppe var formålstjenlig å gå omveien om en foreløpig observasjon. For, det var knapt noen tvil om at denne massemorderen måtte bli gjenstand for en fullstendig observasjon. Derfor anbefalte jeg påtalemyndigheten om å oppnevne rettspsykiatrisk sakkyndige for å gjøre en fullstendig observasjon og erklæring så raskt som overhodet mulig. Det var da også det som skjedde.
Etter å ha blitt fortalt denne historien, utbrøt en av kollegene: «Ja, men det er jo en nasjonal skandale!» Kollegaen viste til andre deler av landet hvor man benytter seg av prejudisielle observasjoner for å få undersøkt siktede så raskt som overhodet mulig. Der benytter man seg altså av slike observasjoner på en mer pragmatisk måte, som en «ferskvare»-undersøkelse. En slik bruk av prejudisielle observasjoner er ikke anbefalt skriftlig. I rundskriv fra Riksadvokaten heter det:
Ikke minst i alvorlige voldssaker vil spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet ofte være aktuelt. I så fall er det viktig med en rask prejudisiell vurdering av siktede, eventuelt, når forholdene gjør det mulig, rask rettsoppnevnelse av sakkyndige som derved gis mulighet til kontakt med siktede kort tid etter gjerningstidspunktet.
Tas det til orde for ferskvare her, eller er ønsket egentlig i alvorlige saker å få oppnevnt sakkyndige så raskt som mulig når det er spørsmål om tvil om tilregnelighet? Det kan tenkes at vi vil se en økende tendens til å bruke prejudisielle observasjoner som en type ferskvareundersøkelse. Da bør i så fall det formålet være klart anbefalt i retningslinjer og helst hjemlet i forskrift.
Om det var en «nasjonal skandale» ikke å gjøre en prejudisiell observasjon av Anders Behring Breivik, må andre avgjøre.
Kanskje vil det være gunstig å utvide bruken av prejudisielle erklæringer til også å gjelde det nevnte «ferskvareprinsippet» slik det praktiseres noen steder. Men da bør det uttrykkes klart at så er hensikten.
Når det gjelder Quisling, får vi vel aldri helt kommet til bunns i hans psyke og om en fullstendig erklæring ville ha endret på dødsdommen over den psykologisk sammensatte mannen. Tidsånden var uansett ikke til gunst for Quisling.
Kilder
Dahl, H. F. (1992). Vidkun Quisling En fører for fall. Oslo: Aschehoug.
Grøndahl, P., Ikdahl, S. E. & Dahl, A. A. (2007). A study of forensic psychiatric screening reports and their relationship to full psychiatric reports. The Journal of Forensic Psychiatry & Psychiatry, 18, 331–341. doi: 10.1080/14789940701441094.
Grøndahl, P., Ikdahl, S. E. & Dahl, A. A. (2011). Forensic psychiatric screening reports – an update. Journal of Forensic Psychiatry & Psychology, 22, 278–282. doi: 10.1080/14789949.2011.556751.
Holmberg, G. (2001). Swedish legislation and organization concerning mentally disordered offenders. Paper presentert på Nordic forensic psychiatric conference, Helsingør.
Juritzen, A. (2008). Quisling privat. Oslo: Juritzen forlag.
Justis- og beredskapsdepartementet (2014). Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. NOU 2014: 10. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.
Justis- og politidepartementet (2001). Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker. NOU 2001: 12. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.
Kringlen, E. (2014). Sykdom og politisk ledelse. Oslo: Vidarforlaget.
Langfeldt, G. (1969). Gåten Vidkun Quisling. Oslo: Aschehoug.
Retterstøl, N. (2005). Vidkun Quisling. Skoleflink einstøing med personlighetsavvik – og noe mer? I Store tanker, urolige sinn. 21 psykiatriske portretter (2. utg., s. 104–127). Oslo: N. W. Damm & Sønn.
Riksadvokaten (2014). Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i 2014-politiet ogstatsadvokatene. Rundskriv fra Riksadvokaten, nr. 1/2014.
Vinkers, D. J., de Beurs, E., Barendregt, M., Rinne, T. & Wijbrand Hoek, H. (2010). Pre‑trial psychiatric evaluations and ethnicity in the Netherlands. International Journal of Law and Psychiatry, 33, 192–196. doi: 10.1016/j.ijlp.2010.03.010.
Warren, J., Murrie, D. C. & Chauhan, P. (2004). Opinion formation in evaluating sanity at the time of the offense: an examination of 5175 pre-trial evaluations. Behavioral Sciences and the Law, 22, 171–186. doi: 10.1002/bsl.559.