Sludderet antok ulike former, men bestod blant annet av helt urimelige og irrelevante koblinger mellom læresetninger fra matematikk og fysikk på den ene siden, og ideer fra blant annet kulturstudier og psykoanalyse på den andre.
Opphavsmannen, fysikeren Alan Sokal, ville finne ut om redaktørene ville godta et parodisk bidrag så åpenbart preget av forvirring, hvis det bare var presentert på en imponerende måte. Sokal avslørte selv bløffen umiddelbart etter publiseringen, og mye ble sagt og skrevet om affæren i tiden etterpå.
Vitenskapsjuggel
Hva forteller den oss? Ikke så rent lite, antakelig. Her har jeg lyst til å fokusere på én mulig konklusjon: Kanskje antyder Sokal-affæren at vi tidvis lar oss blende litt av et slags vitenskapelig bling – irrelevante begreper, prinsipper, ord, fraser, formler etc., hentet fra vitenskapene, og hengt på et budskap, uten at det egentlig bidrar med noe substansielt. Selv om (eller kanskje nettopp fordi) vi ikke har forutsetninger for å forstå dem, lar vi oss imponere. Vi har liksom ikke teft nok til å se at blinget bare er staffasje.
Et litt bedre kontrollert eksperiment enn Sokals stunt ser ut til å bekrefte dette. Kimmo Eriksson ved Stockholms Universitet viste deltakerne sine sammendrag fra vitenskapelige artikler, og ba dem bedømme kvaliteten på forskningen. I én betingelse var sammendragene tilføyd en setning som inneholdt en matematisk ligning uten noen relevans for innholdet i sammendragene. I kontrollbetingelsen fikk sammendragene opptre slik de opprinnelig var, uten meningsløs matematikk. Deltakerne syntes kvaliteten på forskningen i ligningsbetingelsen var bedre enn i kontrollbetingelsen. Dette gjaldt først og fremst de deltakerne som hadde dårlige forutsetninger for å forstå matematiske ligninger.
Både Sokal-stuntet og Erikssons eksperiment bruker irrelevant matematikk for å manipulere lesernes tiltro til budskapet. Finnes det andre varianter av vitenskapelig bling egnet til å blende de uforsiktige? Ja, det ser ut til at psykologiens egen tvilling, nevrovitenskapen, er en kilde til sånt tilbehør.
Nevrobling
Flere forskningsgrupper har undersøkt om, og hvordan, nevrovitenskapelig informasjon påvirker våre resonnementer og vurderinger. En slik gruppe, ved Villanova University og Orgeon University i USA, tok mål av seg til å undersøke om overflødig nevrovitenskaplig informasjon gjør at folk opplever psykologiske forklaringer som mer troverdige.
I grove trekk var fremgangsmåten den at de presenterte sine deltakere for forklaringer på en rekke ulike psykologiske fenomener, for eksempel kunnskapens forbannelse (det at vi oppførerer oss eller kommuniserer som om andre vet det samme som vi selv). Hvert fenomen ble beskrevet med enten en alminnelig god psykologisk forklaring («Kunnskapens forbannelse oppstår fordi folk har vanskeligheter med å innta andres perspektiv og med å tenke igjennom hva andre vet, slik at de feilaktig projiserer sin egen kunnskap over på den andre.»), eller en dårlig, sirkulær forklaring («Kunnskapens forbannelse oppstår fordi folk ofter gjør feil når de skal bedømme hva andre vet.Folk er bedre til å bedømme hva de selv vet.»).
I en betingelse føyde de til overflødig nevrovitenskapelig informasjon, som altså egentlig ikke bidro på noen logisk måte til å forklare fenomenet («Studier viser at selv-kunnskap aktiverer kretser i hjernens frontallapper.»). Denne betingelsen ble sammenlignet med en rekke litt ulike kontrollbetingelser i en serie på fem eksperimenter.
Rapporten – som nylig ble publisert i tidsskriftet Journal of Cognitive Neuroscience – beskriver en rekke interessante funn. I likhet med tidligere studier finner de at overflødig nevrosnikksnakk bidrar til at folk finner de psykologiske forklaringene mer troverdige. I denne studien gjelder dette uavhengig av om forklaringen i utgangspunktet er god eller dårlig.
Overflødig vitenskapssnikksnakk fra andre naturvitenskaper har også en viss effekt, men ikke så tydelig som nevrosnikksnakk. Overflødig samfunnsvitenskapelig informasjon gjør ingenting for opplevd forklaringskvalitet. Det kan altså se ut til at hjerneforskning nyter en spesielt stor respekt, og at denne smitter over på budskap som er krydret med ord og uttrykk hentet derfra, uansett hvor malplasserte de måtte være.
Pyntet med juggel
Hva betyr dette for oss? Hvis vi flytter oss ut av laboratoriene, er det ikke spesielt vanskelig å finne eksempler på løsninger og produkter som selges ved hjelp av misbruk av nevrovitenskapelige begreper. Hvorvidt misbruket er tilsiktet, skal være usagt, men det virker ikke helt urimelig å hevde at de fenomenene vi har beskrevet over, kan medvirke til at noen slike produkter er ufortjent populære.
Ta «brain training», for eksempel. Tanken her er at trening i visse kognitive oppgaver skal bedre våre evner til å bearbeide informasjon raskt og smidig, styrke vår konsentrasjon, vår hukommelse og mye annet fint. Salg av programmer, apper og konsollspill til dette formålet er blitt en milliardindustri. Samtidig er det lite som tyder på at slik trening har noen vesentlig innvirkning på kognisjon, utover små effekter på snevre og kunstige treningsoppgaver. For et års tid siden formulerte over 60 nevro- og kognisjonsvitere en konsensusuttalelse som i nokså tydelige ordelag konstaterte at brain training-industriens markedsføring er temmelig tvilsom.
Et annet, kanskje enda tristere, tilfelle er ideen om læringsstiler. Her antas det at visse former for informasjonsbearbeiding passer bedre enn andre for ulike folk. I noen slike teorier hevdes det for eksempel at enkelte er bedre til visuell fremfor verbal bearbeiding, og omvendt, mens andre hevder at noen bearbeider på en mer «right brained» eller «left brained» måte. Variasjonene over dette temaet er endeløse. Tanken er videre at undervisning bør tilpasses den enkelte elevs læringsstil for at læringen skal bli best mulig. Instrumenter som presumptivt måler slike læringsstiler, selges ofte under overskrifter som «Brain profiling» eller lignende. Denne ideen har intuitiv appell, i tillegg til at den da ofte er pyntet med nevrosnikksnakk.
Overflødig nevrosnikksnakk bidrar til at psykologiske forklaringer virker mer troverdige.
Begge disse industriene representerer i beste fall sløsing med tid og penger. I verste fall fortrenger de mer meningsfylte og virkningsfulle tiltak eller sysler. De låner urettmessig vitenskapelig prestisje ved å hekte på nevropynt og hjernejuggel. Blinget glitrer i dunkel belysning, men gull er det ikke.
Kilder
Eriksson, K. (2012). The nonsense math effect. Judgment and Decision Making, 7, 746–749.
Fernandez-Duque, D., Evans, J., Christian, C. & Hodges, S. D. (2015). Superfluous neuroscience information makes explanations of psychological phenomena more appealing. Journal of Cognitive Neuroscience, 27(5), 926–944. doi: 10.1162/jocn_a_00750.
Kirschner, P. A. & van Merriënboer, J. J. G. (2013). Do learners really know best? Urban legends in education. Educational Psychologist, 48(3), 169–183. doi: 10.1080/00461520.2013.804395.
Max Planck Institute for Human Development and Stanford Center on Longevity (2014). A consensus on the brain training industry from the scientific community.
Rhodes, R. E., Rodriguez, F. & Shah, P. (2014). Explaining the alluring influence of neuroscience information on scientific reasoning. Journal of Experimental Psychology: Learning Memory and Cognition, 40(5), 1432–1440. doi: 10.1037/a0036844.
Rohrer, D. & Pashler, H. (2012). Learning styles: Where’s the evidence? Medical Education, 46(7), 634–635. doi: 10.1111/j.1365-2923.2012.04273.x.
Sokal, A. D. (1996a). A physicist experiments with cultural studies. Lingua Franca, 6, 62–64.
Sokal, A. D. (1996b). Transgressing the boundaries: Toward a transformative hermeneutics of quantum gravity. Social Text, 46/47, 217–252. doi: 10.2307/466856.
Sokal, A. D., & Bricmont, J. (1999). Fashionable nonsense: Postmodern intellectuals’ abuse of science. New York: Picador.
Weisberg, D. S., Keil, F. C., Goodstein, J., Rawson, E. & Gray, J. R. (2007). The seductive allure of neuroscience explanations. Journal of Cognitive Neuroscience, 20(3), 470–477. doi: 10.1162/jocn.2008.20040.