Turer i fjell og skog gir oss en indre ro og ett avbrekk fra den ellers så travle hverdagen. I Norge har vi en nær tilknytning til naturen, og mange søker ut i den. Men det meste av helsearbeidet i Norge foregår innendørs.
Leiv Einar Gabrielsen og kolleger ved Avdeling for barn og unges psykisk helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus HF har hentet inspirasjon fra nord-amerikanske og australske helsetilbud, hvor naturen er et vesentlig terapeutisk element. Nå har de utviklet et nytt tiltak som kalles friluftsterapi. I en ny artikkel, som i dag publiseres i Scandinavian Psychologist, introduseres vi for tiltaket.
Carina Ribe Fernee, førsteforfatter av artikkelen, forteller at når de har deltatt i internasjonale fora knyttet til wilderness therapy, blir mange overrasket over at det ikke finnes flere slike tilbud i Skandinavia.
– Alle forbinder Skandinavia med et rikt naturliv, og mange har hørt om begrepet friluftsliv. Hvorfor bruker vi det ikke i mer utstrakt grad også innenfor psykisk helsearbeid? Det er på en måte det vi også har tenkt. Hvorfor gjør vi ikke dette mer? spør hun.
Utsatt ungdom
Tilbudet om poliklinisk samtaleterapi og ambulante tjenester slår ikke like godt an hos alle:
– Av ungdommene som henvises til oss er det alltid noen som har motstand mot tanken på «behandling», eller som synes det er vanskelig å fungere i vanlig samtaleterapi. Noen av dem har nok opplevd at det blir for mye fokus på det som er vanskelig og det de ikke får til. Følgen kan bli at man går fra terapien og føler seg nedstemt og mislykket, selv om dette naturligvis ikke er terapeutens hensikt, sier Fernee.
I tillegg er det mange ungdommer som strever sosialt og vegrer seg mot å gå på skolen. De sliter gjerne med angstproblematikk og sosial tilbaketrekking. Flere tilbringer store deler av døgnet foran dataskjermen.
– Mange uttrykte usikkerhet eller mistro til kontakt med jevnaldrende. Disse ungdommene trengte også en form for eksponering eller sosial trening, sier Fernee.
At samtaleterapi ikke alltid svarte på ungdommenes behov, fikk de ansatte ved ABUP til å utarbeide en ny gruppebehandling.
– Kanskje noen av de som opplevde at «behandling» eller «terapi» var problematisk, ville sette pris på opplevelser i en kontekst som er helsefremmende i seg selv, nemlig naturen? Hele behandlingen fikk en ny ramme og spennende ting begynte å skje. Her kunne ungdommer og terapeuter møtes på en mer nøytral måte ved å gå tur sammen. De fikk dele erfaringer og være til støtte for hverandre, sier Fernee.
– Det blir sagt at terapeutene fremstår mer tilgjengelige med turklærne og fjellskoene på, istedenfor å møte på dem på poliklinikken. I ordinær samtaleterapi blir situasjoner ofte snakket om i fortid eller som tenkte tilfeller i fremtid. I friluftsterapien er terapeuter tilstede når ting oppstår, og det har et her-og-nå-fokus.
Drar bort hjemmefra
Terapeutene opplever mange av de samme utfordringene i naturen som ungdommene – som for eksempel kulde, regn og det å slå opp teltet i sterk vind. De deler også de vakre opplevelsene som en nydelig utsikt og det å sitte rundt bålet om kvelden under stjernehimmelen. Å mestre konkrete oppgaver i naturen sammen med andre, kan fremme mestringstro.
Fernee tror at friluftsterapi kan være et velegnet tiltak for en del ungdommer:
– De får dra bort hjemmefra og øve seg på tiltakende selvstendighet i naturen. Vi legger inn nøye planlagte utfordringer som skal tilpasses den enkelte deltakeren, slik at både fysisk og psykisk trygghet ivaretas. Ungdomstiden er en utviklingsfase med testing av grenser, økende selvstendighet og behov for spenning.
Friluftsterapi gir ungdom muligheten til å være sammen på en meningsfull måte, til å samarbeide om enkle oppgaver og til å åpne seg opp mer gradvis overfor hverandre. Samtidig skal det være støttende terapeuter til stede for å gi den nødvendige individuelle oppfølgingen og håndtere eventuelle situasjoner som oppstår underveis.
Fernee mener også at nærkontakten med naturen dekker et grunnleggende behov:
– I følge biofiliahypotesen hører vi sammen med naturen. I dag har menneskeheten på mange måter fjernet seg så langt fra naturen til at vi står i fare for å miste denne tilhørigheten. Dette gjør noe med oss og kan skape en ubalanse i livene våre.
Et lite pusterom
I likhet med mange nordmenn oppsøker Carina Ribe Fernee naturen når hun ønsker å koble av, trenger å stresse ned, eller vil utfolde seg fysisk.
– Jeg merker at tankene mine klarner, og at kroppen min lader seg opp, det er som å komme «hjem». Da jeg jobbet på en psykiatrisk døgnavdeling for ungdom for noen år tilbake, tok jeg med meg ungdommene ut i skogen omkring sykehuset så ofte jeg kunne. Det var ofte her jeg hadde de beste samtalene, sier hun.
– Jeg merket at ungdommene fant en ro og fikk et lite pusterom fra sykehuset og alt det andre som ofte pågikk i livet deres. Det kan fungere som en slags «time-out», noen ganger må man stoppe opp, reflektere over livet og kjenne etter. For mange er livet ellers ofte så hektisk og kaotisk, avslutter Carina Ribe Fernee.
Artikkelen «Therapy in the open air: introducing wilderness therapy to adolescent mental health services in Scandinavia» finner du gratis tilgjengelig i den vitenskapelige seksjonen i Psykologisk.no, Scandinavian Psychologist.