Oktober 2006. Daværende statsminister Jens Stoltenberg er på vei til jobben. Noen titalls aktivister fra Natur og Ungdom har stilt seg opp utenfor regjeringsbygget for å markere motstand mot åpning av nye oljefelter. Stoltenberg går bort til dem og sier: «Så fint at dere står på! Godt vi har noen idealister.» Det blir for mye for en av ungdommene, og hun bryter ut i gråt. Ikke på grunn av sinne, men på grunn av ydmykelse. Hun oppfatter seg ikke som idealist, men som realist. Hun vet det meste om miljøproblemene, hun kjenner rapportene og statistikkene, kan slå i bordet med tall og argumenter, analyser og resonnementer. Men hun blir utdefinert som idealist når makten tar sine beslutninger.
Da er det vi tenker på klovnen eller narren, disse figurene som alltid har voktet om den farlige kunnskapen, den som er vanskelig å bære fram – men som blir ufarliggjort gjennom tildelingen av rolle.
Repressiv toleranse kalte frankfurterfilosofen Herbert Marcuse denne mekanismen. Vi kjenner talemåtene: «Det er viktig at alle blir hørt», og «det er sunt med litt motstand». Og så gjør makthaverne akkurat det de uansett ville ha gjort. Nettopp det at toleransen er stor og at rausheten blir framhevet, gjør at makthaverne med den største selvtilfredshet setter igjennom prosjektet motstanden er rettet mot. Makten blir legitimert gjennom toleranse, og klovnen fungerer som alibi.
Ungdommer er særlig sårbare i slike roller. De oppfatter statsministeren som en hykler og sviker; han støter ildsjelene bort, og noen kommer aldri tilbake. Mange snur ryggen til alt politisk arbeid og drives rett inn i kulturpessimismen, kanskje også depresjon. Er det rart om klovnen gråter?
Gapet mellom iver og realiteter
I dagene etter terrorhandlingene sommeren 2011, da ungdom ble hardest rammet, fikk vi se statsminister Jens Stoltenberg fra en annen side. Et annet språk ble tatt i bruk. Med enkle håndskrevne setninger, fast blikk og tydelig kroppsspråk talte han til hjertene i oss alle, gamle som unge. Smerten var åpenbar, og det var ikke sin egen, men de berørtes han var opptatt av. Det var sant lederskap. Intet gap mellom talemåter og virkelighet, men sammenfall. En bemerkelsesverdig og følelsessterk påminnelse om at politikere også kan vinne troverdighet. Men etter et par uker kom hverdagen tilbake. Med et klimaproblem som norske utslipp og norske fotavtrykk rent faktisk gjør langt mer for å forsterke enn for å dempe, trengs den type lederskap som Stoltenberg ga et glimt av, i en permanent utgave: som regelen, ikke unntaket. I så måte er det få tegn å spore: politikken på dette området er akkurat den samme etter 22.7 som før.
Ikke alle unge er bekymret for framtiden. Samtidig finnes det dem som er intet mindre enn desperate. Noen av dem kaster seg inn i miljøaktivisme eller annen ideell virksomhet. Men da er fallhøyden stor, og et annet spørsmål – som gjelder for oss alle – melder seg: Hvordan reagerer vi når det ikke nytter, når iveren ender i nederlag? For med iveren følger utålmodighet. Dermed øker også smerten når det ikke går den veien vi ønsker. Når forestillingene om målet er krystallklare, blir marginene for hva som er «framgang», desto mindre – og nederlagene flere.
Hvis ikke engang retningen stemmer, er det enda verre. Visste vi bare at verden gikk framover – hvor små skrittene enn måtte være – ville utålmodigheten være til å leve med. Men for mange fortoner det seg som at det motsatte er tilfellet – slik det blir når gapet mellom iver og realiteter øker, og handlingsrasjonaliteten bryter sammen: Vi finner ikke lenger fornuft i det vi gjør. Vårt inntrykk er da også at det er stort frafall i rekkene innenfor idealistiske ungdomsorganisasjoner. Det betyr ikke at de frafalne svikter saken, men de finner det for tungt å stå på barrikadene.
Dårligere livsutsikter
I denne situasjonen er det ikke rart om noen reagerer med likegyldighet. De fortrenger realitetene og fornekter handlingsmulighetene. Men prisen er høy. Mismotet, en nær slektning av likegyldigheten, lurer like rundt hjørnet. Depressive uttrykk ser ut til å bre seg blant dagens unge, og framtidsangsten stikker ofte fram. De fleste voksne rygger tilbake for å snakke med de unge om deres uro, dessuten er det pedagogisk ukorrekt: Vi må ikke ta fra de unge troen på framtiden, heter det. Dermed bidrar vi til at uroen blir ytterligere fortrengt.
Alle snakker om å unngå «svartmaling». Men det er ikke sikkert at de unge foretrekker skjønnmaling. Hos mange av dagens unge ser vi en hunger etter å sette navn på følelser knyttet til en usikker framtid: en hunger etter motstand, etter tydelighet, etter at noen markerer noe bestemt (et «nei», et «hit, men ikke lenger», et «det som kreves, er …») i det store oseanet – eller vakuumet – av ubestemthet og uforpliktethet. Derfor opplever de en befrielse – «endelig!» – mer enn et ubehag når slike temaer kommer på bane. Da blir det lettere å sortere mellom små og store problemer, mellom det som gir grunn til bekymring – og dermed: til økt innsats – og det vi er i ferd med å fikse, mellom det en selv kan være med på å gjøre, og det som fører til at en knekker nakken.
Alternativet til mismot er opprør. Det kan ytre seg både som stillfarende opposisjon og som støyende aksjon, som utprøvende livsstil og erklært revolusjon. Det spenner fra ubehjelpelig iver til bevisste motkulturer. Vi har å gjøre med sterke krefter – som nå og da skifter retning. Når mismot blir til avmakt, kan det gro fram ekstreme miljøer som tilbyr både utageringsmuligheter og identitet. Vi kan finne dem som nisjer innenfor store aksjonsmiljøer, slik vi ser steinkasterne i kamp med politiet under protestopptogene mot Verdensbanken, Pengefondet og G7-landenes politikk. Med framveksten av «Occupy Wall Street»-bevegelsen som ble startet av noen hundre ungdommer i New York i september 2011, ser vi imidlertid noe annet enn avmakt. Vi – godt voksne som vi er – ser vår egen uro, ja vårt sinne, artikulert av de unge selv, som deres opplevde uro og sinne. På gatene og foran verdens ledende banker og finansinstitusjoner ropes budskapet, ja erkjennelsen ut: «Vi er dette samfunnets unge og håpefulle, vi er framtiden.
Men hva har vi egentlig å håpe på? Vi innser at vi etter alt å dømme kommer til å arve en verden med dårligere livsutsikter enn våre foreldre og besteforeldre hadde, og som de har nytt godt av uten å ta nevneverdig hensyn til at de dermed overlater kloden i langt dårligere forfatning enn da de overtok den.» Dette er den nye realismen: at samfunnsutviklingen på sentrale områder ikke peker mot framgang, men mot forverring; at den politiske og økonomiske makten, selv i de mest feirede vestlige demokratier, beskytter den superrike ene prosenten på majoritetens bekostning. Kort sagt, bestefars bekymring for barnebarna som vi startet boka med, utspiller seg i fullt politisk og eksistensielt monn hos de unge selv, ikke som noe pådyttet eller overtatt, men som deres egen opplevelse og fortvilelse.
Prisen for engasjement
Oppdragelse og dannelse må inneholde en kime til opprør, til motstand – slik at vi som er voksne, lykkes når vi – helst ved eksemplets makt – gir de unge muligheter og inspirasjon til å kunne stå imot ytre press av ulike slag, for slik å bli trygge på seg selv og bygge egen identitet og – ikke minst – integritet. Under inspirasjon fra Theodor Adorno og Hannah Arendt ønsker vi å reaktualisere individets evne til myndighet som et nødvendig korrektiv til et begrep om «autonomi» som i de siste tiårene er kidnappet av nyliberal ideologi og blitt glidemiddel i maktens diktat om tilpasning – tilpasning til endringer det ikke ønskes at individet skal stille spørsmål ved. Motstand mot etablert makt og dominerende meninger må, for å virke konstruktivt og skape endring på måter som er ønskverdige for fellesskapet, springe ut av refleksjon og samfunnsengasjement snarere enn av desperasjon. Og hvis engasjement skal vare og opprør bli konstruktivt, trengs det et minimum av tillit til voksne, især de som bekler lederroller. Her er det ikke bare en amerikansk president og en norsk statsminister, eller konserndirektør, som har en jobb å gjøre; det har også vi som – lik det eller ei – de facto er modeller for de unge i våre roller som foreldre og lærere.
At dyder som integritet og mot, manifestert som bevisste motstandshandlinger, er et tveegget sverd i betydningen noe voksne ledere sier de ønsker seg fra ungdommen, men som de slår ned på i det konkrete tilfellet, er en erfaring engasjerte unge ofte gjør. Ta som eksempel byggingen av Statoils forskningssenter på Rotvoll i Trondheim – i et unikt herregårdslandskap. Alle miljøfaglige instanser var enige om at området var verneverdig, lokalbefolkningen protesterte, og Natur og Ungdom gikk til aksjon. Like fullt ble utbyggingen vedtatt. I nattemørket slo politiet til, ungdommene ble satt på glattcelle og ilagt store bøter. Alt i alt måtte de betale en halv million kroner til statskassa.
Alternativet til mismot er opprør.