Emosjoner er noe alle mennesker har et forhold til. I dagligtale omtaler vi emosjoner som følelser. Vi viser følelser, snakker om følelser, skriver og synger om dem, og de uttrykkes gjennom billedkunst og film. Psykologi som fag har derimot i varierende grad vært opptatt av emosjoner. I perioder har man sett på dem som forstyrrende elementer for rasjonalitet, som et mer eller mindre viktig biprodukt av kognisjon, eller som rester av en mer primitiv fungering. I andre perioder har emosjoner vært ansett som sentrale komponenter i menneskets fungering, som for eksempel hos Charles Darwin og Sigmund Freud. Det har også vært en tendens til å se på emosjoner som noe som enten skal kontrolleres eller som skal ventileres (Greenberg, 2010).

Innenfor forskningen har et mer omfattende fokus på emosjoner, med noen unntak, først kommet de siste tiårene. Sentrale bidrag fra forskere som Paul Ekman (se for eksempel, 2007), Joseph LeDoux (se for eksempel 1998) Allan Schore (se for eksempel 1994) og Antonio Damasio (se for eksempel 1994) har bidratt til at emosjoner har fått en mer betydningsfull plass i vitenskapelig sammenheng. I Norge har særlig Jon Monsen (se for eksempel Monsen & Monsen, 1999) vært sentral i å gi emosjonene en plass i vitenskapen og psykoterapien.

Det er ikke lenger tvil om at emosjoner er grunnleggende biologiske programmer som påvirker og påvirkes av en mengde faktorer. Ei heller er det ikke lenger tvil om at emosjoner er sentrale premissleverandører for vårt velvære og for hvordan vi orienterer oss i verden.

Emosjoner er helhetlige fenomener

Det er en økende faglig enighet om at menneskets fungering ikke bør forstås ved å benytte dikotomier som kropp/hode, biologisk/psykologisk eller analyse/intuisjon. Nyere forståelse av det emosjonelle systemet forklarer også emosjoner som prosesser som både påvirker, blir påvirket av og bygger på et spekter av nevrologiske, biologiske og psykologiske faktorer (Siegel, 2009). Emosjoner er programmer hvor det sensoriske, nevrologiske, endokrine, gastrointestinale, muskulære og meningsdannende systemet sammen bidrar til å fange opp og analysere organismens indre og ytre omgivelser, avlese, tolke og gi mening til kroppslige signaler og sette kroppen og psyken i stand til å håndtere ens omgivelser (Auzra, Greenberg & Herrmann, 2013). En komplett emosjonell opplevelse innebærer helhetlig opplevelse av sansninger, kroppslige fornemmelser, behov, mening og handlingstendenser. Det er en slik forståelse av emosjoner som legges til grunn i emosjonsfokusert terapi.

Emosjoner spiller seg ut i kroppen som kroppslige sansninger. Vi opplever emosjoner som ulike former for kroppslig behag og ubehag, og i refereringen til følelser peker vi ofte på kroppslige signaler som klump i magen, sommerfugler i magen, uro i brystet, energi i hendene, søkk i brystet, tårer som presser på bak øynene, klump i halsen, og lignende. Det er en enorm mengde informasjon som går fra kroppen for å informere hjernen om tingenes tilstand. Levine (2010) påpeker at det nevrologiske systemet i mageregionen alene har så mange nevrologiske forbindelser at de utgjør størrelsen til en kattehjerne. Han omtaler da også kroppens nevrologiske system som en egen hjerne, en «gut brain», for å understreke hvor sentral kroppslig opplevelse er i avlesningen av vårt indre liv. Det er også interessant at mengden informasjon som går til hjernen for å informere om tingenes tilstand i kroppen, nevrologisk sett, er ni ganger større enn hjernens nevrologiske påvirkning på kroppen. Levine (2010) poengterer at det derfor kan synes som om kroppen påvirker hjernen mer enn hjernen påvirker kroppen.

Spørsmålet «Hvordan har du det?» kan fungere som en liten lakmustest på hvordan du forholder deg til livets utfordringer og vansker. Eugene Gendlin – en forsker hvis bidrag både har påvirket og blitt inkorporert i emosjonsfokusert terapi – utviklet på 1970-tallet en metode som kalles fokusering. Kort fortalt kan fokusering forstås som en utvidelse av det enkle spørsmålet «Hvordan har du det?». Det er en grundigere utforskning av opplevelse, med den hensikt å bringe større klarhet i det indre landskapet, og en metode for bedre avlesning av kropp og sinn. Fokusering som metode er inkorporert i emosjonsfokusert terapi. Dette gjelder både som en av flere konkrete intervensjoner, men også som en helt grunnleggende holdning om at på hvilken måte du søker svar på hvordan du har det, i seg selv er avgjørende for hvordan du kommer til å ha det. Sagt på en annen måte handler dette om hvilket forhold du har til dine egne emosjoner og ditt eget indre liv; lyttende, anerkjennende og aksepterende eller distanserende, ignorerende og avvisende.

Emosjoner er adaptive programmer

Vi har emosjoner fordi de både har hjulpet og fremdeles hjelper oss til overlevelse. De ulike emosjonene kan forstås som nevrobiologiske programmer som på ulike tidspunkt i evolusjonen har blitt utviklet som følge av den evolusjonsmessige verdien det har hatt for organismen. Jaak Panksepp er en av forskerne som har gått grundigst til verks når det gjelder å forstå emosjoner som evolusjonsmessig adaptive programmer. Gjennom forskning på hvordan hjernen evolusjonsmessig har utviklet seg, gjennom studier av dyr og menneskers nevrologi og med en dyp interesse for emosjoner har han skapt en viktig og interessant modell for hvordan vi kan forstå grunnleggende affekter (affekter kan her forstås som de mer basale emosjonelle programmene). Han mener å ha identifisert hvilke affektive/emosjonelle systemer som finnes og underbygger dette med kunnskap om hjernens nevrologi og utvikling (Panksepp & Biven, 2012).

Fremfor å kategorisere emosjoner i henhold til fenomenologi eller uttrykk, så snakker Panksepp heller om primære, grunnleggende affektive systemer. Disse er søkesystemet, fryktsystemet, lystsystemet, omsorgssystemet, sorgsystemet, raserisystemet og lekesystemet. Disse systemene har ifølge Panksepp klare nevrologiske substrat (de er eksplisitt representert i hjernen) som komplekse emosjonelle prosesser bygger på. I likhet med grunntanken i emosjonsfokusert terapi er Panksepp opptatt av at terapeutisk endring, både når det kommer til terapi og til psykofarmaka, bør fokusere på grunnleggende emosjoner fremfor på symptomnivå.

Å oppsummere kategoriene av systemer som Panksepp har identifisert, er å komprimere hans komplekse modell og teori for mye, men viser likevel hva Panksepp mener at evolusjonen har utstyrt oss med av emosjonelle systemer. Vi skal nå se nærmere på Panksepps inndeling.

Panksepps sju systemer

Søkesystemet er et system som setter organismen i en modus for å utforske og søke i sine omgivelser. Søkesystemet driver både dyr og mennesker til å utforske og å mestre. I form av menneskelig atferd er det særlig forbundet med å oppsøke utfordringer eller situasjoner som forventes at bringer med seg en form for indre belønning. Panksepp omtaler også systemet som et system for seeking-expectancy for å vise til sammenhengen det har med den indre belønning knyttet til utforskningen og mestringen. Systemet innebærer en energisk og ivrig tilstand som driver utforskning. Søkesystemet kan knyttes til mange ulike enkle (for eksempel homeostatiske) og komplekse (for eksempel relasjonelle) driv og behov. Systemet involverer alt fra å skulle søke mat, mestringsopplevelser og lek og seksualitet. Altså vil dette systemet ikke bare aktiveres som en positiv utforskning, men også når negative emosjoner forteller oss hva vi trenger.

På mange måter fungerer søkesystemet som et bakenforliggende emosjonelt system som setter organismen i modus til å rette seg mot sine behov. Panksepp peker også på hvordan det intellektuelle systemet står i det emosjonelle systemets tjeneste når for eksempel en forfatter drives av søkesystemet til å skrive. Det som aktiverer dette systemet vil være alt fra nye hendelser i omgivelsene, forandringer, varsler om noe kjent og attraktivt, kjedsomhet eller hva som helst som assosieres med at noe i omgivelsene kan oppnås eller håndteres. Systemet kan skape vansker ved overaktivering (mani) og underaktivering (depresjon), og er antatt å være sterkt involvert i avhengighetsproblematikk av ulike slag.

Fryktsystemet er utviklet for at organismen skal kunne forutse og håndtere farer. Ved høy aktivering bringer det personen inn i en opplevelse av at det er fare for livet. Ved mildere og vedvarende aktivering sees for eksempel lettere angstlidelser og mistenksomhet. Som med andre systemer er frykt til stede som system fra fødselen av, altså før vi har hatt erfaring med hva som er farlig eller aversivt. Når systemet er aktivert, settes personen antakeligvis i bedre stand til å lære. Fordi dette systemet har vært sentralt for akutt overlevelse er det generelt innstilt etter «føre var»-prisnsippet, noe som medfører at angst og fobier lett kan utvikles. Fryktsystemet har dessuten kapasitet til enkelt å bringe neo-cortex i dets tjeneste; når noen blir redde, vil de i vesentlig større grad forestille seg og tenke på farer.

Panksepp beskriver lystsystemet som primært knyttet til det seksuelle, men understreker at det også underbygger komplekse tilstander rundt kjærlighet og sosiale systemer og hierarkier. Systemet befinner seg hierarkisk sett under en del andre systemer i den forstand at hvis for eksempel fryktsystemet aktiveres så vil dette systemet i hovedsak slås av. Samtidig har systemet, særlig hos menn, en nær link til aggresjon. Systemet har også et overlapp med omsorgssystemet, blant annet gjennom at oksytocin (et hormon som er sentralt i tilknytning) er involvert i begge systemer, og med søkesystemet som raskt aktiveres når lystsystemet er aktivert.

Omsorgssystemet er utviklet for at organismer skal ta vare på sitt avkom inntil det kan klare seg uten foreldrenes omsorg. Det berører og overlapper med både sorgsystemet (stress ved separasjon), lystsystemet og leksystemet, samtidig som mye av atferden også drives av søkesystemet. Men omsorgssystemet utgjør et eget system som primært organiserer foreldre til å ville ha kontakt med, ta vare på og være omsorgsfull overfor sitt avkom. Omsorgssystemet spiller også en sentral rolle i «bonding» mellom voksne individer og er grunnlaget for vår utpregede sosiale tendens. Panksepp anser dette systemet som den viktigste komponenten i fenomener som altruisme, medfølelse og empati.

Sorgsystemet er ifølge Panksepp funksjonelt knyttet til vårt behov for å være nær andre og danner utgangspunktet for menneskets utpregede sosiale natur. Både fylogenetisk og ontogenetisk har det først og fremst som funksjon å gjenopprette kontakt med våre omsorgspersoner. Når et barn som ikke finner moren sin gråter, er det dette systemet som er aktivert. Sorgsystemet sørger for en psykologisk smerte ved separasjon, og et psykologisk velvære ved kontakt. Etter hvert som vi utvikler oss, vil dette systemet gjennom læring også innebære at vi knytter oss til andre personer, andre opplevelser (for eksempel musikk) og ting eller steder. Tristhet er i så måte å forstå som en høyere ordens tapsopplevelse basert på det samme systemet som primært har blitt utviklet for å sikre omsorgspersonens nærhet. Sorgsystemet er ifølge Panksepp helt avgjørende for vårt mentale liv og ligger ofte til grunn for depresjoner, særlig om man tidlig i livet har manglet den tryggheten som nærhet til omsorgspersoner gir.

Panksepp gjør et interessant skille mellom et barns frykt (antesipering av fare) og et barns gråt etter omsorgspersonen. Han anser dette som aktivering av to separate systemer og foreslår at det i voksen form finnes to former for angst; én form som baserer seg på fryktsystemet, og én som baserer seg primært på sorgsystemet.

Det meste av systematiske studier av lekeatferd er gjort på dyr. Samtidig mener Panksepp at lekesystemet har et eget nevrologisk substrat, og atferden er utvilsomt til stede i både barn og voksne. Lek er grunnleggende sett en spontan aktivitet som gjøres fordi det er belønnende, og det har trolig en sentral funksjon som er å forberede barn på voksne aktiviteter, samtidig som det sammen med andre systemer kan ha en viktig sosial funksjon. I seg selv leder lek til høy nevrologisk aktivitet og har trolig en sentral funksjon for utvikling av en rekke voksne funksjoner. Det er ellers en aktivitet som synes å være forekommende kun når andre grunnleggende behov er forholdsvis godt ivaretatt.

Panksepp beskriver raserisystemet som ett som primært har som funksjon å få andre individer til å handle i tråd med det vi ønsker eller trenger. Han omtaler sinne som en mer kompleks sekundær eller tertiær tilstand, og raseri som tendensen til å beskytte det som er grunnleggende viktig for organismen, enten det er i form av trussel eller frustrasjon. Denne beskyttelsen kommer i raserisystemet til uttrykk som en aggressiv handlingsimpuls rettet mot det som tilsynelatende har utløst trusselen. Samtidig presiserer Panksepp at raseri som affekt ikke i seg selv er knyttet til et objekt, men heller til organismens eller individets opplevelse av potensiell trussel eller frustrasjon. For eksempel vil ressursmangel i et samfunn eller en gruppe lede til økt aggresjon, nær sagt uavhengig av et konkret ønsket eller frustrerende objekt.

Raserisystemet vil også utløses av fysisk eller psykisk irritasjon (lyder, overdreven berøring og lignende), uten at objektet som leder til dette i seg selv er truende eller frustrerer behov. Som med de andre affektsystemene, beskriver Panksepp hvordan raseri fylogenetisk har blitt utviklet og hvordan dette gjenspeiles i hjernens anatomi og affektenes både grunnleggende og avanserte funksjoner. For lesere med interesse for å forstå hvordan affekter evolusjonsmessig, nevrologisk og funksjonelt henger sammen anbefales boken The archeology of mind: neuroevolutionary origins of human emotion (Panksepp og Biven, 2012).

Emosjoner er raske og trege

Panksepp tar utgangspunkt i primære affektsystemer som han mener kan finnes som avgrensete nevrologiske systemer i hjernen. Dette betyr ikke at han mener at andre emosjoner ikke finnes, men at de bygger på disse nevnte systemene. For eksempel anser han skam og skyld som emosjoner som bygger på sorgsystemet, forakt bygger på raserisystemet og glede bygger på leksystemet.

Den nevrologiske aktiveringen av en emosjon kan sies å skje dobbelt opp via to ulike ruter. Den raske og umiddelbare emosjonelle aktiveringen går via amygdala og det limbiske systemet og forklarer hvorfor en del emosjonelle tilstander er aktivert før vi har mulighet til rasjonelt å påvirke aktiveringen. Den andre ruten er en litt tregere rute som involverer kortikale strukturer, og hvor aktiveringen varer lenger (LeDoux, 1998). Den raske aktiveringen er i større grad referert i kroppslig sansning, mens den trege aktiveringen i større grad besørger den meningsdannende prosessen (Greenberg & Goldman, 2008).

Hvis du ligger i solsengen på ferie og det plutselig kommer et høyt og uventet smell, vil du erfare hvor raskt det emosjonelle systemet hjelper deg til å orientere deg mot omgivelsene for å finne ut om det er grunn til å handle eller ikke. Denne sammenkoblingen av persepsjon og aktivering har blitt omtalt på engelsk som «neuroception», en nevrologisk klargjort evne til å fange opp og respondere på viktige ting i våre omgivelser (Porges, 2011). Noen av disse automatiske persepsjonene og reaksjonene er ulærte og medfødte (som å respondere med å skvette til ved høye lyder, eller når du ser en slange på stien), noen synes å være klargjort for læring (som å knytte lukter til aversjon), og det emosjonelle systemet kan også på et mer komplisert psykososialt nivå formes til at vi ser verden på en bestemt måte, som for eksempel ved utviklingen av paranoide tilstander. Med begrepet neuroception menes også at denne persepsjonen ikke er en prosess hvor intellektet eller vår bevisste kognitive prosessering er involvert i første omgang, men heller som at det som kommer inn ved at ytre signaler raskt vurderes og sammenlignes med nevrologisk etablerte maler på hva som er ekstra viktig – et slags nevrologisk «mug shot». Porges (2011) illustrerer dette godt ved å beskrive hvordan en baby smiler når han ser et kjent ansikt og gråter når han ser en fremmed, en umiddelbar og ubevisst persepsjon av trygg/utrygg.

Persepsjonen vår påvirkes også av emosjoner på en annen måte, nemlig som følge av den emosjonelle aktiveringen. Den enkleste måten å eksemplifisere dette på er knyttet til frykt. Hvis emosjonen frykt er aktivert, så vil det du ser og hører umiddelbart vurderes som enten trygt eller farlig. En slik vurdering er ikke rasjonell eller intellektuell, men en slags «priming» av det perseptuelle systemet som gjør at du fanger opp informasjon som er i tråd med den emosjonelle aktiveringen. Et klinisk relevant eksempel er hvordan depresjon kan påvirke blikket ditt på verden, som når alt du ser og hører får et slør av meningsløshet over seg. Også i relasjoner er det tydelig at våre emosjoner farger vår persepsjon. Når vi kjenner forakt for noen, vurderes denne personen som vesentlig mindre attraktiv enn om vi ser på den samme personen når følelser av tiltrekning og ømhet er aktivert. Billedkunst viser oss også tydelig hvordan et motiv kan sees med ulike emosjoner.

Emosjoner forteller om dine behov

I motsetning til hvordan det noen ganger kan oppleves, så aktiveres ikke emosjonene våre på en vilkårlig måte. Selv om vi ikke alltid kan identifisere årsaken eller utløseren til en emosjon, finnes det et system i måten emosjoner aktiveres på. Grunnleggende sett er all aktivering av emosjoner knyttet til ens behov. Når noe skjer i omgivelsene dine som er av betydning, eller rettere sagt kan være av betydning, for behovene dine, aktiveres emosjoner. Fra et teoretisk evolusjonsperspektiv er det tydelig at emosjonenes hensikt er å varsle om ting som er viktig for organismen: Emosjoner skal sikre at vi responderer på forhold som er viktig for overlevelse og reproduksjon – trygghet, tilhørighet, makt/posisjon, omsorg, lek og utforskning.

Aktivering av emosjoner er altså ikke primært basert på rasjonelle vurderinger og ofte aktiveres emosjoner som falske alarmer. Emosjoner er stilt inn i et føre-varmodus. Fra et evolusjonsperspektiv er det bedre å bli redd noen ganger for mye fremfor å overse noe farlig. Likevel er det slik at dersom du ikke vet hva du føler, så vet du heller ikke hva du trenger. Greenberg sammenligner ofte emosjonenes signalverdi med varsellampene på dashbordet i bilen – de signaliserer ikke alltid at noe er galt, men at noe kan være galt eller at noe bør sjekkes. Ignorerer du signalet, kan det i verste fall lede til havari, og om du lytter til varselet, vil kanskje små justeringer kunne være nok. En annen metafor er at emosjoner er som små barn som napper deg i jakken fordi de ønsker oppmerksomheten din. Hvis du ignorerer dem, vil de trolig enten trekke hardere, eller de vil resignere med umøtte behov. Hvis du bøyer deg ned, lytter til hva det er de vil og tar dem på alvor, vil behovet kunne stilnes.

Når det i emosjonsfokusert terapi snakkes om behov, er det ikke tale om en hedonistisk tilfredsstillelse av lyster, men behov i utvidet forstand; beskyttelse, trøst, grenser, makt, kjærlighet, anerkjennelse, tilhørighet, ivaretakelse av viktige andre og ivaretakelse av ens verdier.

Gitt at en aksepterer premissene om at følelser aktiveres når noe skjer eller ikke skjer som er relevant for ens behov, at emosjoner bærer i seg budskapet om ens behov, og at den emosjonelle aktiveringen innebærer et driv mot å få møtt ens behov, følger det også at det har konsekvenser for oss om behovene våre ikke blir møtt. Den indre opplevelsen av lengsel etter en du har kjær er direkte knyttet til behovet for tilstedeværelsen av denne kjære, og resultatet av fraværet er en indre opplevelse av å være opptatt av denne personens tilstedeværelse – et savn eller en uro. Når emosjoner får varsle om ens behov på en slik måte, er det ikke en psykisk lidelse, men heller opplevelse av mening og retning i livet, selv om det også kan bety psykisk smerte. Hvis du derimot har hatt en barndom hvor du ofte har erfart å være alene uten å få møtt behovet ditt for trygghet og trøst, vil den samme erfaringen med savn etter en kjær person få en helt annen betydning. Det kan enten lede til en engstelig desperasjon hvor behovet for å bli betrygget overgår andres mulighet til å dekke behovet, eller det kan lede til tilbaketrekning eller til sinne hvor du signaliserer behov for avstand.

I slike tilfeller vil fraværet av trygge personer kunne lede til aktivering av følelser som ikke bringer deg nærere dine behov. Dette skjer med alle mennesker, men om det blir et mønster i livet, vil det ofte medføre psykisk lidelse. Menneskets komplekse indre liv, unike evne til å løse problemer, og vår sosialt nødvendige evne til å regulere og utsette vår behovstilfredsstillelse, gjør at det sjelden er et enkelt forhold mellom miljøets krav og våre indre opplevelser. Litt forenklet kan man si at psykisk lidelse oppstår når den indre opplevelsen ikke gir klare retningslinjer for hva som er behovet, eller at det ikke gir retningslinjer for hvordan behovet kan tilfredsstilles.

Kilder

Auzra, l., Greenberg, L. S. & Herrmann, I. (2013). Client emotional productivity: optimal client in-session emotional processing in experiential therapy. Psychotherapy Research, 23(6), 732–746. doi: 10.1080/10503307.2013.816882.

Damasio, A. (1994). Decartes’ error: Emotion, reason and the human brain. New York: BrainAvon Books.

Ekman, P. (2007). Recognizing faces and feelings to improve communication and emotional life. New York: Henry Holt & Co.

Greenberg, L.S. (2010). Emotion focused therapy. Washington DC: American Psychological Association.

Greenberg, L. S. & Goldman, R. N. (2008). Emotion-focused couples therapy: The dynamics of emotion, love, and power. Washington DC: American Psychological Association.

LeDoux, J. (1998). The emotional brain: The mysterious underpinnings of emotional life. New York: Touchstone.

Levine, P. A. (2010). In an unspoken voice: How the body releases trauma and restores goodness. California: North Atlantic Books.

Monsen, J. T. & Monsen, K. (1999). Affects and affect consciousness: A psychotherapy model integrating Silvan Tomkins’s affect- and script theory within the framework of self psychology. I Goldberg A. & Goldberg A. (red.), Pluralism in self psychology: Progress in self psychology. (s. 287–306). New Jersey: Analytic Press.

Panksepp, J. & Biven, L. (2012). The archaeology of mind: Neuroevolutionary origins of human emotions (Norton Series on Interpersonal Neurobiology). New York: W. W. Norton & Company.

Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory: Neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation (Norton Series on Interpersonal Neurobiology). New York: W. W. Norton & Company.

Schore, A. N. (1994). Affect regulation and the origin of the self: The neurobiology of emotional development. New York: Psychology Press.

Siegel, D. J. (2009). Emotion as integration. I Fosha, D., Siegel, D.J. & Solomon, N. (red.), The healing power of emotion: Affective neuroscience, development & clinical practice. New York: W. W. Norton & Company.