Altfor mange samtaler er ikke dialogiske. I politikken dominerer de verbale slåsskampene der politiske motstandere sitter i hver sin skyttergrav og kaster anklager mot hverandre. I andre tilfeller hindres dialogen av eksperter som mener å ha monopol på sannheten. Mellom folkegrupper og kulturer hindres dialogen av mistenksomhet og skepsis, som noen ganger eksploderer i vold og hat.

Også mellom venner og familiemedlemmer kan dialogen ha vanskeligheter med å vinne frem, for eksempel når personlige interesser kolliderer. Eller kanskje vi bare rett og slett er for lite flinke til å åpne oss, til å undre oss sammen, til å trekke i samme retning og til å være tydelige uten å bli dogmatiske.

Hva er en dialog?

Å begi seg ut i dialogens åpne og omskiftelige landskap kan by på mange slags erfaringer. For noen kan det oppleves som uvant og litt skremmende. Du kan ikke gjemme deg bak innøvde fraser eller overflatiske oppfatninger. Samtidig gjør det inntrykk å se hvordan dialogen gir de som deltar i den, styrke og inspirasjon. Det er en styrke som springer ut av gleden ved å skape noe sammen med andre, og å møtes i et fellesskap som både gir trygghet og har rom for frihet.

Mange tror at ordet «dialog» betyr ’en samtale mellom to personer’. Det stemmer ikke. Går vi til ordets historiske røtter, finner vi at det er sammensatt av det greske «dia», som betyr ’gjennom’, og «logos» som betyr ’ord’, ’tale’ eller ’fornuft’. En dialog er altså en virksomhet som utøves gjennom ord, og som er fornuftig, i hvert fall ifølge ordets opprinnelige betydning. Og den kan godt omfatte flere mennesker.

Hvis vi undersøker hvordan folk flest bruker ordet, finner vi at det brukes på flere måter. Mange bruker det i samme betydning som ’samtale’. Man snakker om dialogen mellom lærer og elev, dialogen mellom venner, eller kanskje dialogen mellom selger og kunde. Denne bruken av ordet finner vi også innenfor moderne språkvitenskap: Ordet brukes om en hvilken som helst samtale. Fordi samtaler er forskjellige, skiller man her også mellom ulike typer dialoger, for eksempel dialoger der man samarbeider om resultatet, eller dialoger der deltakerne betrakter hverandre som konkurrenter eller motstandere, som i et politiforhør eller i en krangel.

Men er det riktig å kalle et politiforhør en dialog? Hva med en krangel? Mange vil nok nøle med å bruke ordet på denne måten: Ordet må gis en mer avgrenset betydning. Ikke alle samtaler er dialoger. For at en samtale skal kunne kalles dialog, må den for eksempel skilles tydelig fra debatten.

Dialogen fordrer samarbeid

Dialogen er et samarbeid. Mens debattanten ser sine samtalepartnere som fiender og motstandere, kan dialogpartnerne betraktes som venner og partnere. Debattanten lytter til andre for å finne svakheter hos dem som hun kan bruke til å angripe dem eller fremheve seg selv. I dialogen lytter hun fordi hun er interessert i det som blir sagt. I debatten tviholder den enkelte på sin posisjon. I dialogen er hun åpen for å endre det hun tenker, hvis gode grunner taler for det. I debatten kjemper hver enkelt for sin egen sak. Dialogen er et felles prosjekt der deltakerne skaper noe sammen. Det som skapes, kan være en bedre felles forståelse, helt nye innsikter, eller noe annet man går sammen om.
For at noe nytt skal oppstå, kreves åpenhet.

Den som går til en dialog, gjør det med visshet om at utfallet av dialogen er åpent, og hun er villig til å la det uventede skje. Hvor ulikt er ikke dette monologen og debatten, der hver deltaker på forhånd har en plan og en idé om hva som skal oppnås. Om de når dette målet, er selvsagt ikke sikkert. De fleste talere og debattanter vet nok det, og slik er også de nødt til å forholde seg til et element av usikkerhet. Men i monologen og debatten ses dette usikre verken som noe verdifullt eller som noe ønskelig. Målet er å bekjempe det så langt det lar seg gjøre, gjennom øvelse og systematisk forberedelse.

I monologen og debatten er usikkerheten noe forstyrrende. I dialogen, derimot, er usikkerheten en del av prosessen. Bare ved at deltakerne godtar denne usikkerheten, får samtalen det livet som gjør den til en dialog. Fremfor å søke trygghet i egne overbevisninger, må den som ønsker dialog, betrakte dem som foreløpige. Slik blir hun også i stand til å gi slipp på dem, når gode grunner taler for det, og lytte etter nye svar sammen med sine dialogpartnere.

Forholdet mellom monologen, debatten og dialogen er også et spørsmål om makt. Både i monologen og debatten er taleren ute etter å styrke egen makt. Målet kan være å dominere situasjonen i øyeblikket, eller å oppnå en mer varig makt gjennom den overbevisningen som talen skaper. Dette er kanskje tydeligst hos politikere og statsledere, men det kan også sees i andre sammenhenger, som i forholdet mellom venner og familiemedlemmer.

Å gi fra seg makt

I dialogen søkes ingen makt. Dialogen forutsetter snarere at deltakerne gir fra seg makt. Ikke i en absolutt forstand, for dialogen krever også mennesker som våger å tale og som retter seg opp og forsvarer dialogen når den trues. Men makten som nå utøves, blir ikke brukt for å styrke den enkeltes sak på bekostning av de andres. Den står i fellesskapets – i dialogens – tjeneste. Og mens debatten bare tillater én virkelig vinner, er målet for dialogen at alle skal komme styrket ut. Derfor egner dialogen seg for alle typer forhandlinger. I konfliktforebyggende og konfliktløsende arbeid er dialogen det fremste arbeidsredskapet. Mens debatten med sitt aggressive klima både skaper konflikter og bidrar til at de trappes opp, gir dialogen rom for at alles stemmer blir hørt. Det åpner for forsoning og gjør det mulig å finne løsninger alle kan leve med.

Vi kan bruke reisen som en metafor for å tydeliggjøre det vi her snakker om. Den som deltar i dialogen, er som en ryggsekkturist som ønsker å lære mest mulig av stedene hun kommer til og menneskene hun møter. Mens debattanten og enetaleren betrakter dem hun møter som mottakere av et budskap eller kandidater for omvendelse, ser den dialogiske reisende de fremmede som bærere av interessante fortellinger som hun ønsker å få del i. Det betyr ikke at rollene snus på hodet, og at de andre nå trer inn i rollen som forkynnere som den besøkende skal underkaste seg. Hun har, i kraft av å være en fremmed blant de fremmede, også noe å fortelle. Men hun tvinger seg ikke på sitt vertskap. Hun venter til hun blir spurt, med å fortelle om sin bakgrunn. Og mens misjonæren på forhånd vet hva de fremmede trenger – hun vet hva som er best for dem – holder den dialogiske gjesten det åpent hvordan de fremmede vil lytte til eller bruke det hun forteller, på samme måte som hun selv forbeholder seg retten til det samme. Dialogen stiller samtalepartnerne fritt til å bruke det som måtte komme frem i samtalen.

Definisjonen holder det åpent hvor mange som kan delta i dialogen, og hvor eller hvordan den finner sted. Den åpner for at en dialog kan ha to, tre eller flere deltakere. Den omfatter situasjoner der mennesker sitter sammen og samtaler. Den inkluderer skriftlige dialoger via brev, e-post eller sms. Og den rommer offentlige dialoger, som når flere mennesker drøfter et tema av offentlig interesse i aviser, i tidsskrifter, på åpne møter, i radioprogrammer eller på TV, i den grad disse samtalene er dialogiske.

Definisjonen holder det også åpent hva målet for dialogen er. Særlig i filosofien tar man ofte for gitt at målet med en dialog er å oppnå større innsikt. Men en dialog kan ha mange mål. Det viktigste er ikke hva målet er, men at de som deltar, er enige i hva målet er, og går inn for å søke det sammen. Noe tilsvarende gjelder måten dialogen forløper på. Av og til, når man leser hva enkelte filosofer skriver, får man et inntrykk av at en samtale for å være en dialog må holdes i en rolig, mild tone. Men det avgjørende er at de som deltar i dialogen, finner en form som virker for dem. Den kan være forsiktig og famlende, eller mer temperamentsfull, humoristisk eller spøkefull.

Dialogens kvalitet kan heller ikke måles etter hvor mange ord som brukes. Viktigere er måten ordene brukes på. Et fint eksempel finner vi i boka Ut og stjæle hester av Per Petterson. Handlingen finner sted i en hytte på landet der en far og sønnen hans tilbringer sommeren. Vi går inn i handlingen i det bokas unge hovedperson kommer hjem etter et lengre fravær, dryppende våt av regnet som siler ned utenfor:

Faren min sto foran vedkomfyren og lagde frokost. Jeg sto foran terskelen og dryppa på fillerya. Han hørte meg ikke. Jeg visste ikke hvor mye klokka var, men jeg var sikker på at han hadde venta i det lengste med maten. Over den rutete skjorta hadde han en gammel, hullete genser han likte å gå i når han ikke var på jobb. Han var skjeggete, han hadde ikke barbert seg siden vi kom. Hårete og fri, pleide han å si og stryke seg over haka. Der sto en mann jeg likte. Jeg hosta, og han snudde seg og så på meg med hodet på skakke. Jeg venta på det han skulle si.

«Jøss, det var en våt gutt,» sa han. Jeg nikka.

«Ja, gitt,» sa jeg mellom hakkende tenner.

«Bli stående der.» Han dro steikepanna ut på kanten av svartovnen og gikk inn på soverommet og kom tilbake med et stort håndkle.

Det hviler en stor fred over situasjonen. Det er en situasjon der de to deltakerne – far og sønn – er på bølgelengde med hverandre. Og dette skjer uten mange ord. Slik er det mellom mennesker som kjenner hverandre godt, og som er bundet med sterke bånd.

Dialogens uskrevne regler

I alle samfunn finnes det uskrevne regler som sier hvordan man bør oppføre seg i en gitt situasjon. Vi vet hvordan vi skal oppføre oss i et middagsselskap. Vi vet hvordan vi skal henvende oss til en ukjent på gaten når vi skal spørre om veien, og at det i en slik situasjon gjelder andre regler enn når vi treffer noen vi kjenner. Disse reglene er ikke skrevet ned noe sted. Vi tilegner oss dem ved å leve i et samfunn der vi tar etter andre. Noe tilsvarende gjelder for ulike dialogtyper. Også for dialogen finnes det regler som for det meste er uuttalte, og som vi tilegner oss ved å leve sammen med andre. De fleste av oss vet for eksempel hvordan vi skal trøste et barn som gråter. Vi vet hva vi kan tillate oss å si til en fremmed, sammenlignet med en venn som vi har kjent i mange år. Og det samme gjelder for de andre samtalene vi deltar i.

Hvor sterkt disse uuttalte reglene virker, ser vi kanskje best når de ikke følges, og hva slags reaksjoner det vekker, for eksempel når noen under et styremøte stadig slår vitser eller begynner å fortelle om egne, private opplevelser. Eller motsatt, når noen under et festlig lag der humoren står i sentrum, forsøker å starte en seriøs diskusjon om et alvorlig tema. Enkelte ganger blir vi også brutalt minnet om disse reglene når vi kastes inn i situasjoner der vi ikke behersket dem.

Tanken om at det finnes uuttalte regler som ligger til grunn for hvordan vi legger opp dialogene våre, må ikke forstås slik at disse reglene bestemmer samtalens forløp til minste detalj, eller at det å bli en god dialogdeltaker forutsetter at man avdekker disse reglene og siden følger dem til punkt og prikke. Det beste er å oppfatte reglene som åpne retningslinjer, som må kombineres med skjønn, innlevelse og evne til improvisasjon for å føre til et godt resultat.

Det er heller ikke slik at samtaler i virkelighetens verden alltid kan plasseres i bare én kategori. Ta for eksempel samtalen mellom en mor og en sønn som diskuterer sønnens lommepenger. En slik samtale vil typisk inneholde elementer både av monolog, debatt og dialog. Kanskje begynner moren med en formaning om hvor viktig det er å klare seg med lite, og om hvordan hun som ung måtte tjene sine egne penger. Hun venter ingen respons fra sønnen, hun er bare ute etter – så virkningsfullt hun kan – å formidle et budskap med en klar moral. Reaksjonen uteblir likevel ikke. Sønnen provoseres av det han oppfatter som morens nostalgiske moralisme, han slår engasjert tilbake, og dermed trekkes begge inn i en heftig debatt. Men forhåpentligvis har debatten også faser som er mer dialogiske, hvor begge lytter og søker en felles forståelse eller enighet.

Dette gjelder også mer gjennomgående i dialogiske samtaler. Mange dialoger inneholder trekk fra flere dialogtyper. Det å være oppmerksom på at det finnes flere dialogtyper, og at det til grunn for disse ligger spilleregler som for det meste er uuttalte, kan likevel være med på å gjøre oss mer bevisste som samtalepartnere. Tanken om at det finnes slike regler, åpner også for tanken om at man kan utvikle nye dialogformer, eller varianter av dialogformer, som er spesielt tilrettelagt for bestemte situasjoner ved å formulere særskilte regler som dialogen skal følge.