Alle er enige om at mennesker og dyrs utvikling skyldes et samspill mellom arv og miljø. Utfordringen min til fagfolk og forståsegpåere er at man faktisk skal mene det, ikke bare si det. Det er ikke tro, unnamanøvrer eller «lip service» jeg etterlyser. Det jeg etterlyser, er god forskning. Mener man at man forsker på utvikling, så må man ta hensyn til både arv og miljø.

Det er ikke nok å si at man vet at det er noe arv, genetikk eller biologi et eller annet sted i ligningen, hvis man ikke kontrollerer for det. For dét betyr sannsynligvis at man faktisk ikke tror på det, selv om man etterpå blåser seg opp og sier at bare stråmenn avviser arv… Min påstand er at de som kun forsker på hvordan miljøet påvirker folks utvikling, sannsynligvis egentlig bare er dårlige arvforskere.

Jeg sa: arv OG miljø. Om man mener at begge faktorer påvirker utvikling, må man kontrollere for begge deler når man forsker. Har man først gjort dette, så er det kanskje faktisk sant når man sier at noe skyldes miljø. I det minste er det sannsynliggjort. Spørsmålet er altså: Hva skjer hvis man ikke kontrollerer for begge deler?

Kanskje det er relevant å minne om følgende: Jeg er klinisk psykolog. Jeg behandler de tilstandene som jeg ellers underviser om også skyldes genetikk. Evnen til å lære språk er genetisk, det er et resultat av evolusjon, det er en del av vår arts universelle natur, men man kan selvsagt lære forskjellige språk. Individuelle forskjeller i verbal intelligens er påvirket av genetisk varians. Også evnen til å huske er genetisk, og hukommelse skyldes differensielle uttrykk i gener i hjernens celler. All læring skyldes genetiske forutsetninger og biologiske prosesser. Det er ingen motsetning mellom endring og genetikk. Men de fleste antar vel at det finnes begrensninger, rammer og forutsetninger i tillegg til muligheter og potensial?

Å beregne bredde og lengde

Offentlig sier de aller fleste at både arv og miljø er relevant. Men det er ikke nok å bare si det, man må la dette bety noe praktisk for forskningen. Først da er man konsistent. Samtidig har man ikke sagt at noe ikke kan påvirkes av miljø, om man nevner arv, fordi det fremdeles er slik at alle er enige om at både arv og miljø er relevant. Om du fremdeles er redd for at de som snakker om arv ikke er opptatt av miljø, så har du avslørt din egen fordom, og den påvirker mest sannsynlig din forskning eller lesning av litteraturen! Det er du som er i grøfta. Miljøgrøfta er merkelig full av folk. Midt i vegen er de som virkelig mener på alvor at det er både arv og miljø som er relevant. Arvgrøfta er merkelig tom, gitt de mange advarslene om farlige miljødeterminister.

Tenk deg en arealforsker. En som forsker på arealer. Arealer består av en interaksjon mellom bredde og lengde. Dette er alle arealforskere enige om, det er dette de underviser studentene sine. Men samtidig har det historisk vært slik at lengdeforskere har vært både politisk og vitenskapelig suspekte. Det har for så vidt også breddeforskerne, men inn- og utgruppe-psykologien på universitetet er slik at de fleste ansatte mener at breddeforskerne kjempet for det gode, mens lengdeforskerne uansett er politiske motstandere.

Så går tiden. Det finnes ingen faktiske lengdeforskere. De er en myte, som breddeforskerne skremmer små barn, studenter, media og politikere med. Breddeforskerne forsker stadig. De måler bredder og slutter seg frem til hvordan disse breddene forutsier areal. Og selv om alle er enige om at ingen er uenig i at det er viktig med både arv og miljø… unnskyld, jeg mener lengde og bredde, så er det en stilltiende enighet mellom forskere og redaktører at man ikke skal stille spørsmål ved manglende kontroll over lengder.

Lengder er og blir suspekte, både vitenskapelig og politisk. Og arealforskerne fortsetter å bare måle bredder og publisere hvordan disse påvirker areal. De fleste synes kanskje det er rart at de ikke klarer å forklare mer arealvarians, men man leter bare etter mer komplekse beregninger av flere bredder.

La arealforskerne være i fred en stund. Det finnes psykologer som faktisk forsker på både arv og miljø. De har funnet ut at nesten alle målbare psykologiske trekk og evner påvirkes av gener, men som regel også av miljø. Men de har vært mer presise enn at de bare sier at det er både arv og miljø. De har for eksempel påpekt hvordan miljøet både kan gjøre medlemmer av samme familie likere (dette er kalt delt miljø) og andre miljøfaktorer virker til å gjøre medlemmer av samme familie ulike (ikke-delt miljø). For de fleste trekk er det slik at det er det ikke-delte miljøet som er mest relevant. Det er kanskje ikke så overraskende: Om både like gener og delt miljø påvirket utvikling, så ville de fleste medlemmer av samme familie være svært så like. Likere enn det vi vet at de er i virkeligheten.

Dersom en forsker sier: Jeg har målt foreldreatferd og barns atferd, og funnet at det er likhet, og derfor må det være slik at måten foreldre oppfører seg på, påvirker barna deres, så må du spørre: Har du kontrollert for genetisk likhet? Nevn gjerne at forskeren tross alt mener at utvikling skyldes arv og miljø. Det er jo noe alle vet. Hvordan har forskeren tenkt at likhet i gener også har ført til likhet i atferd, enten det er drikking eller røyking eller noe helt annet?

Å bare beregne bredde

For her er en annen morsom ting alle vet: Korrelasjon er ikke kausalitet. Alle vet at barn og foreldre deler gener, men å finne likheter mellom foreldre og barn er ikke det samme som å vite hvorfor de er like. Ofte får vi vite at foreldreatferden (enten drikking eller røyking eller noe helt annet) skjedde forut i tid for barnas atferd. Også det får mange til å anta kausalitet. Men det kan man ikke. Det finnes nemlig en felles faktor som påvirker både foreldre og barn på alle måletidspunkt: De er 50 % genetisk like.

Det generelle funnet fra psykologisk forskning på atferd og genetikk og effekten av miljøet slår fast at likhet mellom barn og foreldre på trekk hovedsakelig skyldes genetikk. Forskjeller skyldes derimot miljø (ikke-delt). Det betyr at de fleste psykologiske teorier er feil. Men det er en viktigere konklusjon: Det betyr at når man ikke kontrollerer for både arv og miljø, så er den mest sannsynlige konklusjonen for all utviklingspsykologisk forskning at de primært har funnet effekter av genetisk familielikhet. Vi bør reise tvil om relevansen av resultatene fra denne forskningen. Tiltakene som anbefales, bør også vurderes kritisk: Mest sannsynlig har vi ingen grunn til å anta at de vil ha effekt.

Uten å vurdere effekter av lengder vil ikke arealforskere vite om sammenhengene de har funnet mellom bredde og areal, er relevant eller ikke. Generell utviklingsforskning er som regel ikke i stand til å si om trekket de forsker på, skyldes påvirkning fra miljøet eller arv. Uten kontroll av både arv og miljø er utviklingsforskning hovedsakelig bare dårlig arvforskning, fordi det er mest sannsynlig genetisk likhet som forklarer likheten i atferd. Jeg mener at de fleste som tror de driver med ”snill” miljøforskning, egentlig bare er dårlige arvforskere. Uten kontroll, ingen kunnskap: Om man mener at utvikling skyldes arv og miljø og man ikke bare vil påpeke at barn og foreldre er i slekt, velg en metode som faktisk kan besvare spørsmålet om miljøet faktisk påvirker trekket. Da må man kontrollere for arv også.

Kilder

Kennair, L. E. O. (2008). Biofobi og biologisme: om den ideologiske motstanden mot biologiske perspektiver innen moderne samfunnsvitenskap. Impuls, 62, 10–23.

Turkheimer, E. (2000). Three laws of behavior genetics and what they mean. Current Directions in Psychological Science, 9, 160–164. doi: 10.1111/1467-8721.00084.