Lille Albert-studien

Kan man lære et barn å frykte bestemte gjenstander eller dyr, for eksempel en rotte eller en kanin? Dette undersøkte psykologene John B. Watson (1878–1958) og Rosalie Rayner (1898–1935) i en av de første studiene av klassisk betinging på mennesker.

Den såkalte «Lille Albert»-studien ble utført ved Johns Hopkins University i USA i 1920. På denne tiden var Watson den mest kjente talspersonen for den behavioristiske skoleretningen i psykologien. Ifølge behaviorismen er atferd i det vesentligste tillært, og miljøpåvirkning har mer å si for læring enn biologiske disposisjoner. Watson hevdet videre at han kunne lære et hvilket som helst barn til å bli hva som helst – fra doktor til tyv – hvis han fikk muligheten.

I «Lille Albert»-studien nøyde han og Rayner seg med å se om det var mulig å lære barn emosjonelle reaksjoner gjennom klassisk betinging. Klassisk betinging er en type stimulus–respons-læring. Det vil si at man kopler sammen en nøytral stimulus, eksempelvis en ringelyd, med en ubetinget stimulus, for eksempel mat; responser som før ble spontant utløst av mat, vil nå også bli utløst av ringelyden – de er blitt en betinget respons.

Tidligere hadde den russiske nevrologen Ivan Pavlov (1849–1936) vist at hunder som hørte en ringelyd før de fikk maten servert, etter hvert ville begynne å sikle bare de hørte bjellen. Watson og Rayner så for seg at samme prinsipp kunne forklare hva som lærer mennesker å bli redde og utvikle fobier. De ville undersøke om et barn kunne lære å frykte bestemte stimuli som en følge av at de var presentert samtidig som en skremmende lyd.

Lille Albert var en ni måneder gammel gutt. Han viste ingen tegn til frykt eller engstelse da han først ble presentert for en hvit rotte, en kanin og andre objekter uten tilhørende ulyd. Etter hvert begynte Watson og Rayner å lage en ubehagelig lyd ved å hamre på et metallrør hver gang de presenterte den hvite rotten til Albert. Dette var selve den klassiske betingingsprosedyren, og lyden skremte ikke overraskende den lille gutten.

Etter flere slike sammenkoplinger var synet av rotten nok til å skremme lille Albert, selv uten lyden. Watson og Rayner hadde klart å betinge en emosjonell reaksjon hos barnet. I tillegg konstaterte de at lille Albert viste tegn til frykt for objekter som kunne minne om rotten: Lille Albert så altså ut til å generalisere.

Her er et videoklipp om Lille-Albert studien:

Watson og Rayner viste at det er mulig å betinge en emosjonell respons hos mennesker, en respons som varer over en viss tid og som kan generaliseres til liknende stimuli – for eksempel andre dyr. Studien har i ettertid blitt kritisert for å være uetisk. Blant annet har det vært vanskelig å avgjøre om guttens tillærte frykt ble avlært i ettertid.

Hvordan det gikk med Albert i ettertid, og hvem han var, har vært et stort mysterium i psykologien. De amerikanske forskerne Beck, Levinson og Irons sporet i 2009 opp en gutt de mente kan ha vært lille Albert. Hans virkelige navn var Douglas Meritte, og han var ikke den friske og raske gutten som Watson hadde fremstilt Albert som. I realiteten led Meritte av vannhode, han skal ha vært nevrologisk underutviklet og døde i en alder av bare seks år. Det har ikke latt seg bevise at Watson og Rayner var klare over guttens medisinske tilstand.

Til tross for en rekke etiske betenkeligheter og metodiske svakheter, er «Lille Albert»-studien blant de mest kjente klassikerne i psykologien.

Kilder

Beck, H. P., Levinson, S. & Irons, G. (2009). Finding little Albert. A journey to John B. Watson’s infant laboratory. American Psychologist, 64(7), 605–614.

Cherry, K. (2014). The little albert experiment: A closer look at the famous case of little albert. Lastet ned den 2. april 2014 fra psychology.about.com.

Watson, J. B. & Rayner, R. (1920). Conditioned emotional reactions. Journal of Experimental Psychology, 3(1), 1–14.