Men tilbake til den ensomme og seksuelt frustrerte gjøken vår. Hva er poenget med gjøken? Jeg stilte samme spørsmål til et auditorium med 300 studenter. «Den sier kokko», var det første svaret. Det var ikke det jeg tenkte på. Det som er relevant for oss i denne sammenhengen, er at den legger egg i andre fuglers reder. Så stikker den av. Lite investering fra mor, ingen tilknytning hos gjøken. Så klekkes egget i den andre artens rede, og de manipulerte adoptivforeldrene som matet gjøken, er de eneste voksne fuglene denne lille rakkeren så i starten av livet. Gjøkungen vil derfor aldri ha sett en gjøk før den forlater redet. Hvordan vet gjøken da hvilken art den er? Hvordan vet den hvilken partner den skal foretrekke?
«Den kan si kokko, eller finne en annen fugl som sier kokko», lød et løsningsforslag fra en student. Og selvsagt kan den det. Men vi har bare endret problemet fra ett som handler om hva den skal se etter, til hva den skal høre etter. Og det gjelder jo alle gjøkene, så det er ikke bare vår lille kåte heltinne eller helt som har problemet. Uansett må løsningen ligge i at kompleks atferd er preprogrammert i gjøken. Hvordan kom denne partnerpreferansen inn i gjøken?
Adaptive problemer
Problemet med gjøkeeksempelet er at det krever en mekanisme som, inntil den vesle fuglen ser (eller hører) en annen gjøk av motsatt kjønn, ikke nødvendigvis er så veldig miljøpåvirket. Men det er helt typisk at evolverte mentale mekanismer, psykologiske tilpasninger, henter informasjon fra miljøet. Noen ganger for å utvikle organismen, andre ganger for å omsette informasjonen for å løse adaptive oppgaver knyttet til overlevelse eller reproduksjon.
Slik virker evolusjonsprosessen: Hvis man har et trekk som i hvert fall til en viss grad skyldes gener, så vil dette trekket bli mer eller mindre utbredt i en populasjon som følge av om det øker eller senker reproduktiv suksess generelt. Dette er det ikke mulig å være uenig i. Det er bare slik. Nødvendigvis.
Disse genene lager kropper. Og evolusjonsprosessen lager dyr. Dette er det heller ikke mye uenighet i. Men en kompleks kropp vil også trenge en hjerne. Og fasongen på kroppen kan være aldri så funksjonell uten at det hjelper hvis den mangler et nervesystem som har evolvert for å bevege dyrets atferd like mye tilpasset miljøet. En akvadynamisk fisk som ikke kan svømme eller en gibbonape uten en fornuftig bruk av armene sine oppunder trekronene, er jo litt bortkastet biologi. Bortkastet biologi er evolusjonære blindgater. Dyrehjerner kan derfor gjerne være et resultat av evolusjon, det er de fleste enige i. Hjernen vår er selvsagt også en dyrehjerne, for alle teoretiske og praktiske formål. Den består av de samme typene evolverte tilpasninger som andre dyr har.
I evolusjonshistorien har arten vår møtt adaptive problemer. Dette er utfordringer som våre fysiske eller sosiale omgivelser har presentert, og som våre forfedre og formødre måtte løse. De som ikke løste dem eller løste dem dårlig, er sannsynligvis ikke våre forfedre eller -mødre. De som løste dem, fikk flere etterkommere for hver generasjon.
Evolusjon virker sånn. Det er dette som er seleksjon, naturlig utvalg og seksuell konkurranse eller valg. Det var ikke bare kroppene våre som ble endret gjennom evolusjonshistorien. Vår psykologi endret seg også.
Psykologiske tilpasninger
Resultatet av seleksjon kalles tilpasninger. Noen fysiske tilpasninger kjenner vi godt igjen. Gjeller hos fisk, lunger hos mennesker, begge deler er tilpasninger. Akvadynamisk fasong som glir glatt gjennom vannet hos svømmende øgler, fisk, og sjøpattedyr vitner om at alle tilpasser seg samme problem på en stabil og hensiktsmessig måte gjennom evolusjonshistorien. Kamuflasjen til enkelte dyr er ofte svært iøynefallende, spesielt når du tar dem ut av deres naturlige miljø.
De som klarer å puste, gjør det langt bedre enn de som ikke kan puste. De som svømmer med minst mulig energi, utkonkurrerer de med mindre akvadynamiske kropper. Og det å være kamuflert hjelper deg å unngå å bli spist, noe som kan være bra for sexlivet.
Poenget er enkelt: Også menneskets natur er formet av evolusjonen.
Poenget er enkelt: Også menneskets natur er formet av evolusjonen. På bakgrunn av en analyse av hvilke mekanismer som kan ha, og sannsynligvis har, evolvert for å løse bestemte adaptive oppgaver, kan vi lage prediksjoner og hypoteser om disse mentale mekanismene. Og disse mentale mekanismene, eller psykologiske tilpasningene, er det som utgjør menneskets natur.
En slik funksjonell analyse er ingen luksus. Den hjelper oss å skjønne sinnet, slik fysiologene bedre forsto hvordan øyet fungerer når de forsto øyets funksjon, eller blodomløpet når de forsto hjertets funksjon.
Tenk på følgende: Måtte gjøkens tilbøyelighet til å legge egg i andres rede komme før eller etter at mekanismen om partnervalg var på plass?
Kilder
Buss, D. M., Haselton, M. G., Shackelford, T. K., Bleske, A. & Wakefield, J. C. (1998). Adaptations, exaptations, and spandrels. American Psychologist, 53, 533–548. doi: 10.1037/0003-066X.53.5.533.
Cosmides, L. & Tooby, J. (2000). The cognitive neuroscience of social reasoning. I M. S. Gazzaniga (red.), The New Cognitive Neurosciences (2. utg.) (s. 1259–1270). Cambridge, MA: MIT Press.
Kennair, L. E. O. (2004). Evolusjonspsykologi: En innføring i menneskets natur. Trondheim: Tapir Akademisk.
Pinker, S. (1997). How the mind works. Harmondsworth, UK: The Penguin Press.