Den nye vitenskapen om selvkontroll

«Det er innover vi må»: En kulturpsykologisk studie av selvhjelp

Ole Jacob Madsen

Universitets­forlaget, 2014

(Artikkelen er et lett tilpasset bokutdrag.)

 

Forfatterinfo

Ole Jacob Madsen

Ole Jacob Madsen er førsteamanuensis i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo. Han interesserer seg for hvordan psykologiske ideer øver innflytelse på den vestlige samtidskulturen. Han har blant annet skrevet bøkene Den terapeutiske kultur og «Det er innover vi må»: En kulturpsykologisk studie av selvhjelp.

The history of man has been a history of control.

– Carl E. Thoresen og Michael J. Mahoney (1974, s. v)

Historien om det som blir kalt «den nye vitenskapen om selvkontroll» har sin eksotiske opprinnelse i den vesle karibiske øystaten Trinidad og Tobago på 1950-tallet. Under et feltarbeid der ble antropologen Frances Mischel oppmerksom på hvordan den ene store befolkningsgruppen som var etterkommere av slaver fra det afrikanske kontinentet utviste andre atferdstrekk enn den andre store etniske befolkningsgruppen, etterkommere etter arbeidsinnvandrere fra India brakt til Trinidad og Tobago fra 1845 av det britiske koloniveldet. I en artikkel av Mischels mer kjente ektemann, personlighetspsykologen Walter Mischel (1958, s. 57), kan vi lese følgende oppsiktsvekkende antakelse om disse gruppene:

The Negroes are impulsive, indulge themselves, settle for next to nothing if they can get it right away, do not work or wait for bigger things in the future but, instead, prefer smaller gains immediately. In contrast to this, the Indian is said to deprive himself and to be willing and able to postpone immediate gain and pleasure for the sake of obtaining greater rewards and returns in the future. In effect, when given a choice, the Negro is said to be characterized by preference for relatively smaller, immediate reinforcements, whereas the Indian is said to prefer larger, delayed reinforcements.

Mischel testet ut denne utbredte oppfatningen på 53 gutter og jenter i alderen 7 til 9 år fra de to store etniske gruppene på Trinidad og Tobago. Barna ble presentert for valget mellom et mindre sukkertøy til 1 cent de kunne få nå, eller et mer dyrebart godteri til 10 cent de kunne få om en uke. Mischel fant en signifikant forskjell mellom gruppene, men den er ikke fullt så entydig som stereotypien kanskje skulle tilsi. 67 prosent av barna av etnisk indisk opprinnelse valgte å vente på belønningen, mot 38 prosent av barna av etnisk afrikansk opprinnelse. Mischel undersøkte dessuten om barna vokste opp med en tilstedeværende far eller ikke. Ettersom forsøkslederen var en mann, antok han at tidligere erfaring med å vente på belønning fra en mannlig person ville kunne spille inn. Det var kun 1 faderløst barn blant den indiske gruppen, så denne målingen ble ikke foretatt for dem. Blant de 13 barna av afrikansk etnisk opphav som valgte å vente på det mer eksklusive godteriet i en uke, hadde samtlige en tilstedeværende far, mens blant de 22 som valgte umiddelbar belønning, hadde 12 av dem far boende hjemme, mens 10 ikke hadde det.

En tilsvarende stereotyp tenkning om gruppeforskjeller som i sitatet over, selv om Mischel spesifiserte at han bare gjenga gjengs oppfatning, ville ikke ha blitt publisert i dag. Denne utbredte fordommen om forskjeller mellom etniske grupper i evnen til å utstå fristelser i Republikken Trinidad og Tobago ledet imidlertid Mischel de neste tiårene til å interessere seg for toleransen for utsatt belønning også innad i etniske grupper. Og det hos enda yngre barn enn her, da interessen for barns behov for umiddelbar belønning allerede var et etablert forskningsområde blant flere psykologer, og reflektert i datidens psykoanalytisk inspirerte konsepsjoner som lyst- og realitetsprinsippet. Mischels oppfølgingsstudier skulle vise seg å bli en av psykologiens mest berømte eksperimenter.

Hva er selvkontroll?

Kjært barn har som kjent mange navn, og fenomenet jeg skal undersøke blir hyppig referert til både som «selvkontroll», «selvregulering», «selvdisiplin» og «viljestyrke». Disse betegnelsene refererer mer eller mindre til det samme, men i psykologisk forskning skiller man gjerne mellom konseptet selvregulering og selvkontroll. Professor i psykologi Frode Svartdal (2013, avs. 1) gir følgende leksikalske innføring i de to:

Selvregulering, det å utøve kontroll over handling, tenkning og emosjoner i tråd med hva som er til beste for personen i det lange løp. Mens begrepet selvkontroll gjerne omhandler det å motstå impulser og kortsiktige fristelser, er selvregulering et mer omfattende begrep. Her inngår verdier og ønsker («Jeg vil bruke studiehverdagen mer effektivt»), selvobservasjon eller «monitorering», og regulering (teknikker for å oppnå målsettingen, og å mestre utfordringer som truer målsettingen). Selvregulering er mye studert innenfor moderne psykologi, spesielt helsepsykologi og sosialkognitiv psykologi.

Når det oppstår en diskrepans mellom vår aktuelle tilstand og en ønsket tilstand, er vi motivert til å endre våre tanker, emosjoner og atferd. Selvkontroll refererer til den bevisste bestrebelsen på å forandre atferd og redusere diskrepansen. Selvregulering er langt på vei det samme, men i psykologien betegner det gjerne en videre framgangsmåte som i tillegg til den bevisste innsatsen også omfatter dine automatiske, ubevisste prosesser. I min undersøkelse av selvhjelpskulturen finner jeg det mest hensiktsmessig å bruke begrepet «selvkontroll» (og innimellom «selvdisiplin» og «viljestyrke»), ettersom den bevisste handlingen gjerne er det som løftes fram i selvhjelpslitteraturen og ser ut til å opptre hyppigst blant titlene av selvhjelpsbøker.

Historisk bakteppe

Populariteten til temaet «selvkontroll» kan sees i sammenheng med framveksten av retningen sosial læringsteori i psykologi som legger vekt på kognitiv læring i interaksjon med de sosiale omgivelsene. Det mest kjente navnet innenfor sosial læringsteori er den amerikanske psykologen Albert Bandura som i sitt eksperiment med en Bobo-dukke demonstrerte at barn imiterer og lærer atferd de har observert hos andre. Barna i Banduras (1965; Bandura, Ross & Ross, 1961, 1963) forsøk fikk se en voksen person som oppførte seg voldelig mot en Bobo-dukke, og da barna senere fikk leke med dukken selv, så var de mer tilbøyelig til å imitere den aggressive atferden de hadde observert. Ideen bak slike studier var å avdekke regulerende systemer som kontrollerte atferd. Men like viktig som å undersøke hvordan ytre betingelser endrer atferd, var det å analysere hvordan mennesket selv former disse betingelsene. Følgelig har mennesket et potensial for å bli en agent som påvirker omgivelsene, og ikke bare et offer for det. Og dette oppnåelige albuerom av frihet ble fort gjenstand for en bredere allmenn interesse.

Ti år senere tegner psykologene Carl E. Thoresen og Michael J. Mahoney (1974) i boken Behavioral self-control et bilde av menneskets utvikling som starter med at vi så å si er fullstendig prisgitt det ytre miljøet, til at mennesket erverver en betydelig grad av ekstern kontroll over sine fysiske omgivelser. Denne utviklingen får nå sin parallell i den indre selvkontrollen og blir på mange måter opplysningsprosjektets endestasjon dersom vi lykkes med å kontrollere miljøet både utenfor og i oss selv etter våre behov. Bandura (1974, s. vi) skriver noe mer behersket i et forord til boken deres at det fortsatt er mye som gjenstår, men at Thoresen og Mahoney sin bok er en lovende start: «this contribution is a significant beginning in the work that will eventually aid man in his quest for self-mastery.» Forfatterne innrømmer selv at dominansen over den uregjerlige menneskepsyken ikke har vært videre vellykket til nå: «Despite the wisdom of Epictetus and others, we have remained essentially ignorant of how to control our own acts. Admonishments to ‘know thyself ’, to exert willpower, or to think positively have not sufficed» (Thoresen & Mahoney, 1974, s. vii–viii).

Seneca, Pythagoras, Locke, Goethe, Carlyle, Milton og Shakespeare er blant dem som riktig nok har bifalt dyden selvkontroll før, i likhet med østlige som vestlige religioner, men det er først i vår levetid den er blitt vitenskapeliggjort, ifølge forfatterne. Og skal vi tro dem, vil den vitenskapelige og kontrollerte undersøkelsen av selvkontroll representere et nytt stort framskritt i menneskehetens historie: «Just as the early physical sciences made dramatic progress after replacing mystical explanations with more empirical ones, the area of self-control has benefited tremendously from recent attempts to ‘de-homonculize’ it and thereby facilitate scientific analysis» (Thoresen & Mahoney, 1974, s. 2).

Det mytiske synet på «det indre lille mennesket» er i ferd med å endres til å betrakte selvkontroll som atferd som blir påvirket av miljøet. Thoresen og Mahoney (1974) kommenterer hvordan den gamle greske grunnsetningen «Kjenn deg selv» nå kan parafraseres som «Kjenn dine kontrollerende variabler», det vil si de situasjonelle faktorene. Etter å ha gjennomgått den sentrale rollen selvkontroll spiller i alt fra terapitimer til utdanning til måter for leseren til å styre seg selv på, slutter de håpefullt på menneskehetens vegne: «Behavioral self-control skills, although rudimentary at present, hold great promise as a means of giving ‘power to the person.’ The decade of the 1970s will hopefully see a careful expansion of this empirical humanism» (Thoresen & Mahoney, 1974, s. 144). Det frie mennesket blir her fiksert som det som er i tett kontakt med sitt indre selv og sitt ytre miljø, og som en vitenskapsmann på seg selv kan han eller hun effektivt undersøke og endre determinantene for sine handlinger.

Vitenskapelig evidens

Den mest berømte studien av selvkontrollens vitenskapelige verdi er utvilsomt Mischel og kollegers påvisning av at evnen til å utsette belønning i fireårsalderen kan forutsi akademisk og sosial fungering mer enn et tiår senere (Mischel, Shoda & Peake, 1988; Shoda, Mischel & Peake, 1990). Dette funnet med det søte navnet kommer jeg snart tilbake til. Senere har det kommet til en rekke studier som styrker antakelsen om at selvkontroll er en avgjørende egenskap for suksess. Wolfe og Johnson (1995) fant at selvdisiplin var den eneste av 32 målte personlighetsvariabler (deriblant selvfølelse, ekstroversjon, energinivå) som forutså gjennomsnittskarakter (GPA) mer nøyaktig enn skårene på nasjonale prøver (SAT). Mens Tangney, Baumeister og Boone (2004) fant at selvkontroll korrelerte positivt med selvrapporterte karakterer i tillegg til en rekke personlige og mellommenneskelige styrker. Duckworth og Seligman (2005) fant også at selvdisiplin predikerte akademiske prestasjoner bedre enn IQ, og hvilke studenter som kom til å forbedre karakterene sine mest gjennom et skoleår.

I en av de mest omfattende undersøkelsene til nå fulgte Terrie Moffitt et al. (2011) 1000 barn i New Zealand fra fødselen til de var 32 år gamle. Her ble hvert barns evne til selvkontroll vurdert gjennom observasjoner av forskerne, og i rapporter fra foreldre, lærere og barna selv. Barna med høy selvkontroll vokste opp til å bli voksne med bedre fysisk helse, lavere grad av fedme, færre seksuelt overførbare sykdommer og til og med bedre tenner. Selvkontroll så ikke ut til å ha noen betydning for depresjon hos voksne, men for sannsynligheten for alkohol- og rusproblemer i voksen alder. Barn med mindre selvkontroll tenderte til å ha dårligere økonomi. De endte opp i dårligere betalte jobber, og de eide sjeldnere sitt hjem. De var mindre troende til å ha penger i banken og ha midler satt av til pensjon. Barn med god selvkontroll hadde større sannsynlighet for å havne i et stabilt ekteskap og oppdra barn i et hjem med begge foreldrene til stede. Barn med lav selvkontroll hadde større sannsynlighet for å havne i fengsel. Blant dem med lavest selvkontroll hadde mer enn 40 prosent en dom innen de var 32 år, i motsetning til bare 12 prosent blant barn som skåret høyest på selvkontroll (Moffitt et al., 2011).

Marshmallow-eksperimentet

Forsøket som er blitt berømmelig som «marshmallow-eksperimentet» er egentlig en serie studier Mischel utførte på 1960-tallet og 70-tallet etter at hans opprinnelige nysgjerrighet ble vekket første gang gjennom hans daværende kones antropologiske arbeider på Trinidad og Tobago. Mischel fristet faktisk barna med både saltkringler, kaker og leker også, men av en eller annen grunn er disse forsøkene bare forbundet med den sukkerholdige marshmallowen.

Et av de mest siterte enkeltforsøkene fra denne perioden der marshmallowen første gang blir introdusert, er publisert i artikkelen «Cognitive and attentional mechanisms in delay of gratification» (1972) av Mischel og Ebbe B. Ebbesen og Antonette Raskoff Zeiss. Her ble 50 barn fra alderen 3 år og 6 måneder til 5 år og 5 måneder rekruttert fra barnehagen Bing Nursery School som tilhørte Stanford-universitetet. Her fant Mischel og kollegene at å vente var vanskeligere når belønningen var fysisk avdekket enn når den var skjult for barnas umiddelbare oppmerksomhet. Barna var også villige til å vente lenger på en forespeilet belønning om de ble distrahert fra belønningen, sammenlignet med situasjoner hvor de hadde oppmerksomheten rettet direkte mot den. Morsomme hendelser virket imidlertid som forstyrrende elementer, mens både triste tanker og direkte tanker på belønningen selv reduserte perioden barna klarte å vente.

Hva er så oppsiktsvekkende med disse funnene? I de faktiske forhold ikke så mye. Det vil si innenfor psykologisk forskning på utsatt belønning og selvkontroll fikk Mischel anerkjennelse for sine serier av eksperimenter, men i seg selv var ikke disse studiene noe som i særlig grad vekket offentlighetens interesse. Marshmallow-forsøkene ble først for alvor kjent utenfor psykologien på slutten av 1980-tallet. Det var nemlig slik at Mischel sin datter vokste opp som jevnaldrende med mange av barna som deltok som forsøkspersoner i det opprinnelige eksperimentet. Gjennom den daglige praten med sin datter blant annet om hennes venner ble Mischel nysgjerrig på hvordan det gikk med barna fra studiene når de nå var blitt tenåringer. Han bestemte seg derfor å finne ut hvordan de klarte seg både på skolen og i fritiden. Utsatt behovstilfredsstillelse målt i de opprinnelige forsøkene ble sammenlignet med foreldres personlighetsskårer ett tiår senere da barna var blitt ungdommer (Mischel et al., 1988). For 95 av barna som hadde gjennomgått marshmallow-testen, ble deres foreldre spurt om barnas kognitive og sosiale kompetanse, mestring og tilpasning. Tydelige og konsistente korrelasjoner ble funnet mellom selvutført behovsutsettelse i førskolealder og senere skårer for begge kjønn. Utsatt behovstilfredsstillelse predikerte bedre kognitiv og sosial kompetanse og toleranse for stress i tråd med de eksperimentelle funnene i førskolen. Barna som klarte å vente som fire- eller femåringer utmerket seg ved at foreldrene rangerte dem som mer akademisk og sosialt kompetente, verbale, rasjonelle, oppmerksomme, systematiske og kapable til å takle frustrasjoner og stress enn barna som ikke ventet (Mischel et al., 1988).

Hva demonstrerer marshallow-eksperimentet?

Hvorvidt man finner sin plass i livet, får seg en god utdannelse, en jobb man trives med og familie og venner rundt seg, kan tilsynelatende langt på vei predikeres ut fra evnen til å kontrollere seg selv allerede som fireåring. Da høres det rimelig ut at bedre viljestyrke er veien å gå for å forsøke å gi folk størst mulig kapasitet for å lykkes på livets ulike arenaer. Viljestyrken blir jo sagt å være som en muskel som har et opplagt potensial for å bli større og kunne tøyes gjennom metodisk opptrening. Det Mischel sin forskning imidlertid avdekker, er at evnen til å utsette belønning har betydning for om man klarer å utvise selvkontroll i en definert oppgave eller ikke. Årsaken bakenfor har ikke vært like godt kjent. Ikke før nå.

Forskerne Celeste Kidd, Holly Palmeri og Richard N. Aslin publiserte i 2013 i tidsskriftet Cognition en delvis gjenskaping av Mischels berømte marshmallow-eksperiment som skulle vise seg å være avslørende. Forskerne vedgikk at beviset for mangelfull selvkontroll hos små barn er ubestridt på tvers av en rekke oppgaver og situasjoner. Det de ville undersøke var derimot opphavet til den manglende kapasiteten til å utsette belønningen, som til da hadde vært relativt lite utforsket (Kidd, Palmeri & Aslin, 2013). Før Kidd et al. (2013) lot forsøkspersonene gjennomgå marshmallow-eksperimentet, la de inn en avgjørende prosedyre som kom til å påvirke utfallet vesentlig. 28 barn i alderen 3 år og 6 måneder til 5 år og 10 måneder ble delt inn etter 2 ulike eksperimentelle betingelser: upredikerbar og predikerbar.

Forstudien var ment å etablere tillit eller mangel på tillit hos barn overfor forsøkslederen. I den ene gruppen fikk barna først beskjed om at de kunne få et større malerskrin om de ventet til forsøkslederen kom tilbake, og deretter finere klistremerker. Forsøkslederen holdt det han lovet i begge tilfellene mens barna ventet på ham. Hos den andre gruppen var lovnaden den samme, men begge gangene kom forsøkslederen tomhendt tilbake til de ventende barna, og han unnskyldte seg med at han hadde tatt feil, og at de ikke hadde flere igjen, så de måtte bruke den som hadde ligget foran dem hele tiden. Når de så gjennomførte marshmallow-eksperimentet med disse 2 gruppene som hadde blitt eksponert for et forutsigbart og uforutsigbart læringsmiljø, viste resultatene at barna som tidligere hadde fått det de ble lovet, i gjennomsnitt ventet i 12 minutter og 2 sekunder, mens barna som ble utsatt for den utilregnelige forsøkslederen bare ventet i gjennomsnitt 3 minutter og 2 sekunder. Forskerne testet også om barna kunne vente helt til 15 minutter var unnagjort, og her var det bare 1 av de 14 barna som hadde opplevd de uforutsigbare betingelsene som ventet, mens 9 av de 14 barna som hadde opplevd de forutsigbare betingelsene ventet tiden ut. Kidd (2013, s. 113) og kollegene hennes konkluderer derfor som følger:

To be clear, our data do not demonstrate that self-control is irrelevant in explaining the variance in children’s wait-times on the original marshmallow task studies. They do, however, strongly indicate that it is premature to conclude that most of the observed variance – and the longitudinal correlation between waittimes and later life outcomes – is due to differences in individual’s self-control capacities. Rather, an unreliable worldview, in addition to self-control, may be causally related to later life outcomes, as already suggested by an existing body of evidence.

Som forskerne understreker, er naturligvis ikke selvkontroll blitt irrelevant som en følge av dette, men studien deres viser at det er forhastet å konkludere med at forskjellige utfall av marshmallow-eksperimentet handler om ulik kapasitet til individuell selvkontroll. Isteden peker de mot at et verdenssyn preget av upålitelighet, i tillegg til selvkontroll, kan forklare hvorfor noen klarer seg bra og andre ikke. Som Kidd med flere påpeker, er hva du anser for rasjonelt i en situasjon opplagt influert av tidligere erfaringer. Hvis en fireåring er vokst opp i et overbefolket herberge, omgitt av eldre barn med lite tilgang til voksne, så er den eneste garantien for et godteri de du allerede har spist. På den andre ytterkanten finner man barn som er vokst opp i stabile hjem der foreldre fra tidlig av gir lovnader om små gaver som er ment å styrke motivasjonen til barna. Her kan brutte løfter eller en stjålet eiendel opptre såpass sjelden at det får barnet til å gråte. Det spørs derfor om den populærpsykologiske gjenfortellingen der maksimum viljestyrke og selvkontroll i særlig grad hjelper grupper med erfaringer tidlig i livet som har gitt dem med manglende tillit, holder stikk.

Selvhjelpsbøker som Don’t eat the marshmallow … yet! får på mange måter en helt ny mening med funnene til Kidd, Palermi og Aslin (2013), men hellingen av kaldt vann i blodet på det «hotteste» temaet i populærpsykologien og selvhjelpskulturen ser ikke ut til å ha bremset entusiasmen rundt selvkontroll nevneverdig.

Marshmallow-eksperimentet er en uovertruffen illustrasjon av både selvhjelpskulturens appeller og fallgruver. Fra et rent vitenskapelig ståsted lykkes det Mischel og hans kolleger å demonstrere hvor viktig evnen til selvkontroll er for å lykkes i livet, både hva angår utdannelse, arbeidsliv og sosial fungering. Det er en overveldende mengde studier som siden har styrket vissheten om dette. Og nå håper man også innenfor nevropsykologisk forskning å kartlegge hjernens senter for selvregulering. Tiden vil vise hva man eventuelt kan bruke denne kjennskapen til, men det er godt mulig at den kan gi barn som skårer dårlig på tester av impulsregulering bedre odds i treningsprogrammer. Historien forteller oss samtidig hvor lett det er å tråkke feil idet man med de beste intensjoner ønsker å bruke vitenskapelige funn og omvende dem til konkrete råd til befolkningen.

Det er naturligvis forlokkende å snakke om individuelle forskjeller i viljestyrke. Nå viser imidlertid studiene til Kidd og kolleger at barnas forventninger til forsøkspersonen i stor grad vil være utslagsgivende for hvorvidt de klarer å utvise selvkontroll i den gitte situasjonen. Kun ett barn i gruppen som ble utsatt for en forsøksperson som ikke holdt det han lovet, klarte som kjent det. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan hjemmemiljøet til barn og deres forhold til foreldrene langt på vei vil gi dem forskjellige utgangspunkter for å lykkes her i livet. Det visste vi jo i grunnen fra før av også. Faren er bare at i selvhjelpskulturens ånd, så fristes vi til å vende vitenskapelige funn om til individualiserte budskap om at alle kan bli like flinke til å mestre sine indre impulser og følelser bare de trener viljestyrken nok. Det er et forlokkende budskap, men dessverre tyder mye på at dette aldri blir realiteten for mange barn som har opplevd å vokse opp under langt fra optimale oppvekstbetingelser. Selvkontroll må sees i sammenheng med barns mulighet for å leve et stabilt og meningsfullt liv. Eller som en kommentator treffende oppsummerer det: «Her [Kidd] work suggests that getting kids to be better at waiting – in the lab and in life – is a matter of persuading them that there’s something worth waiting for» (Bennett, 2012, avs. 7).

Kilder

Bandura, A. (1965). Influence of models’ reinforcement contingencies on the acquisition of imitative responses. Journal of Personality and Social Psychology, 1(6), 589–595. doi: 10.1037/h0022070.

Bandura, A. (1974). Foreword. I C. E. Thoresen & M. J. Mahoney (red.), Behavioral self-control (s. v–vi). New York: Holt, Rinehart and Winston.

Bandura, A., Ross, D. & Ross, S. A. (1961). Transmission of aggression through the imitation of aggressive models. Journal of Abnormal and Social Psychology, 63(3), 575–582. doi: 10.1037/h0045925.

Bandura, A., Ross, D. & Ross, S. A. (1963). Imitation of film-mediated aggressive models. Journal of Abnormal and Social Psychology, 66(1), 3–11. doi: 10.1037/h0048687.

Bennett, D. (2012). What does the Marshmallow Test actually test? Hentet (27. juni 2013) fra Bloomberg Businessweek.

Duckworth, A. L. & Seligman, M. E. P. (2005). Self-discipline outdoes IQ in predicting academic performance of adolescents. Psychological Science, 16(12), 939–944. doi: 10.1111/j.1467-9280.2005.01641.x.

Kidd, C., Palmeri, H. & Aslin, R. N. (2013). Rational snacking: Young children’s decision-making on the marshmallow task is moderated by beliefs about environmental reliability. Cognition, 126(1), 109–114. doi: 10.1016/j.cognition.2012.08.004.

Mischel, W. (1958). Preference for delayed reinforcement: An experimental study of a cultural observation. The Journal of Abnormal and Social Psychology, 56(1), 57–61. doi: 10.1037/h0041895.

Mischel, W., Ebbesen, E.B. & Raskoff Zeiss, A. (1972). Cognitive and attentional mechanisms in delay of gratification. Journal of Personality and Social Psychology, 21(2), 204–218.

Mischel, W., Shoda, Y. & Peake, P. K. (1988). The nature of adolescent competencies predicted by preschool delay of gratification. Journal of Personality and Social Psychology, 54(4), 687–696. doi: 10.1037/0022-3514.54.4.687.

Moffitt, T. E., Arseneault, L., Belsky, D., Dickson, N., Hancox, R. J., Harrington, H., Houts, R., Poulton, R., Roberts, B. W., Ross, S., Sears, M. R., Thomson, W. M. & Caspi, A. (2011). A gradient of childhood self-control predicts health, wealth, and public safety. Proceedings of the National Academy of Sciences. doi: 10.1073/pnas.1010076108.

Shoda, Y., Mischel, W. & Peake, P. K. (1990). Predicting adolescent cognitive and self-regulatory competencies from preschool delay of gratification: Identifying diagnostic conditions. Developmental Psychology, 26(6), 978–986. doi: 10.1037/0012-1649.26.6.978.

Svartdal, F. (2013). Selvregulering. Hentet (26. november 2013) fra Store Norske Leksikon.

Tangney, J. P., Baumeister, R. F. & Boone, A. L. (2004). High self-control predicts good adjustment, less pathology, better grades, and interpersonal success. Journal of Personality, 72(2), 271–324. doi: 10.1111/j.0022-3506.2004.00263.x.

Thoresen, C. E. & Mahoney, M. J. (1974). Behavioral self-control. New York: Holt, Rinehart and Winston.

Wolfe, R. N. & Johnson, S. D. (1995). Personality as a predictor of college performance. Educational and Psychological Measurement, 55(2), 177–185. doi: 10.1177/0013164495055002002.