For lenge siden, da barna fortsatt var små og håpefulle, hadde jeg hengt opp et utvalg av deres kunstneriske produksjon på oppslagstavlen på kontoret. Min sønn var i en periode hvor han hadde spesialisert seg på bombefly og destroyere, antagelig fordi krigsleker var bannlyst fra hjemmet, mens hans yngre søster ikke syntes at et portrett var komplett før smilet inneholdt en overflod av synlige tenner. En hyggelig besøkende, forsikringsmann tror jeg han var, nikket i retning av de utstilte barnetegningene: Pasientene dine, forstår jeg!
Barna er for lengst voksne og klarer seg utmerket. Psykologien kan derimot fortsatt trenge at noen stiller opp og forsvarer den. Samtidig hører vi stadig at norsk psykologi har vært en suksesshistorie, som det meste annet i dette landet. Det er nesten slik at det er typisk norsk å være psykolog. Eller i hvert fall å ønske at man var det.
En typisk norsk psykolog
Forsikringsmannen på mitt kontor var ikke i tvil. En psykolog er en yrkesutøver som behandler pasienter for emosjonelle avvik som krigstraumer, odontofobi eller hva visste han, bare fraværet av ens morbide fantasi setter grenser.
Norsk Psykologforening ville hatt en opplysningsjobb å gjøre for denne mannen, for eksempel at yrkesetikken ikke tillater psykologer å henge ut pasienters tanngard på oppslagstavla. Videre at de fleste klientene deres ikke er, og i hvert fall ikke kalles, pasienter, at psykologens oppgaver både er annerledes og både så meget videre og iblant ganske mye snevrere enn i TV-serien «In treatment», og så bortetter.
Det er nok å åpne et tilfeldig nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening for å få et utvidet og mer nyansert perspektiv på yrket. Her står rusbehandling, mobbing, aldring, familiebehandling, overgrep, spillavhengighet, spiseforstyrrelser, demens og diagnostikk, ADHD, PTSD og OCD i kø.
Likevel er det noe ensformig over dette landskapet. Psykologer synes nokså stereotypt opptatt av psykisk helse og uhelse. Psykologen er en person med lisens til å ivareta samfunnets behov for psykisk fostring.
Det er jo fantastisk at det eksisterer stillinger for mennesker med slike interesser, at det finnes en utdanning som kvalifiserer til disse stillingene, en forskning som dokumenterer at de faktisk gjør nytte for seg, en Dodo-fugl-kjennelse som sier at alle de sentrale terapiformene har vunnet og alle bør få premie, og ikke minst en yrkestittel som markerer disse menneskenes samfunnsoppdrag og fagkompetanse. En tittel bare for dem, som setter dem i en særstilling og skiller dem fra alle andre nordmenn.
Det var på det siste punktet det gikk litt fort i svingene på begynnelsen av 1970-tallet. Siden disse yrkesutøverne alle var psykologer, noe ingen kunne nekte for – de hadde tross alt lange og grundige fagpsykologiske studier bak seg – lå betegnelsen psykolog snublende nær. Og som man snubler, så ligger man. Dermed grep de tittelen psykolog med begge hender, og hva mer, de tok den, tilsynelatende med myndighetenes godkjenning i 1973, ut av ordboka, slik at ingen andre skulle falle for den like pladask.
Psykologien er så allsidig at den kan brukes mot seg selv.
Med margarinene på vår side
Psykologien er imidlertid et mangfoldig fagfelt i stadig vekst og knoppskyting, som spiller på langt flere strenger enn psykisk helse. Dette lærer psykologistudentene allerede i sine innføringsbøker, og sannelig om ikke våre kolleger innenfor andre fagområder har oppdaget det også: Pedagoger (som har visst det lenge), økonomer (som mer nylig har sett lyset), jurister, medisinere, ledere, forretningsfolk, politikere, idrettsutøvere, planleggere og mange fler som har begynt å la seg inspirere av psykologisk forskning og kunnskap.
Psykologi som grunnlagsvitenskap for andre fagområder har lange tradisjoner: I psykologiens psykofysiske barndom, før noen hadde funnet på at psykologer skulle kunne bidra til psykisk fostring, var håpet at de skulle kunne levere humanistisk grunnlagskunnskap med spesiell relevans for historikere, samfunnsvitere, antropologer, etnografer, diktere, billedkunstnere og språkforskere (Jahoda, 2007). Særlig tett var forbindelsen mellom eksperimentalpsykologi og musikkvitenskap (Klempe, 2008).
Grunnleggeren av Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Anathon Aall, argumenterte enda mer generelt for psykologiens allmenndannende virkning, «i retning av at lede den almindelige tankegang vedrørende sjæls- og åndslivets fænomener i sundt spor» (Skard, 1959, s. 45). Med det mente han at kjennskapet til psykologiske forskningsmetoder og deres resultater kunne danne en tiltrengt motvekt mot okkulte strømninger i samtiden. Behovet synes fortsatt til stede.
De første anvendelser av psykologisk forskning finner vi i ikke i klinikken, men i næringslivet. Et eksempel er Alfred Lehmann, eksperimentalpsykologiens fremste pioner i Skandinavia. Han fikk i 1888 i oppdrag av innenriksministeriet å avklare hvor gul den danske margarinen kunne tillates å være uten å forveksles med smør. Som svar på oppdraget publiserte han en samling forskningsbaserte fargetavler (Christoffersen, 1987).
Dagens psykologer synes mer opptatt av å avklare hvor mye psykologi en norsk fagperson kan ha i tittelen uten å forveksles med en psykolog. Professor i psykologi går fint, men organisasjonspsykolog blir mer betenkelig, skal vi tro debatten. Jommen sa jeg smør!
Du kan selv velge tittel!
Etter undertegnedes oppfatning har det skjedd en sammenblanding av benevning og titulering.
En benevning eller betegnelse handler om hva eller hvem man er. Har man utgitt en fagbok, kan man unektelig kalles faglitterær forfatter. Har man anmeldt boken, opptrer man som bokanmelder. Jeg kan ikke se det er mulig å benekte at en person som i ord og gjerninger representerer fagpsykologien, må omtales som psykolog. Uproblematisk er det ikke, men den diskusjonen bør handle om hva fagpsykologi er og hvem som forvalter den, ikke om et stempel fra myndighetene.
En tittel, derimot, er noe man har, får, noen ganger tar, og en sjelden gang fratas. Titler er formelle størrelser som man gjerne ikke bestemmer over selv, men som kan oppnås ved ansettelser, eksamener og godkjenningsordninger. Hjemmesnekrede titler inngyter mindre tillit enn de såkalt beskyttede, kanskje med de «ubeskyttede» yrkesbetegnelsene (fiolinbygger, psykoterapeut) i en slags mellomposisjon.
Jeg vedgår at tittelbegrepet kan misforstås. Selv ble jeg bedt om å holde foredrag for en gruppe leger, og redegjorde både for hvem jeg var og hva jeg ville snakke om. Så mottok jeg en e-post hvor jeg ble bedt om å oppgi min tittel. Jeg sendte tittelen på foredraget en gang til, hvorpå jeg mottok enda et spørsmål om «din tittel».
Jeg tenkte at leger ofte oppfatter svært raskt og dermed kan gå glipp av selve budskapet, så jeg sendte en pedagogisk e-post med overskriften: Tittel. Deretter gjentok jeg tittelen på foredraget.
Først da mottakeren enda en gang etterspurte tittelen, gikk det opp for meg at det ikke var foredragets, men talerens tittel man var ute etter. Legene fikk på sin side bekreftet at psykologer (i alle fall professorene blant dem) ofte oppfatter svært langsomt og dermed lett sakker akterut i konkurransen om titlene.
I skrivende stund mottar jeg en helt annen forespørsel om å holde foredrag. Arrangørene (psykologer i enhver betydning av ordet) stiller meg helt fritt og skriver: «Du kan selv velge tittel!» Det kan bli morsomt.
Jeg har i et tidligere innlegg om dette temaet (Teigen, 2013) foreslått at det kanskje er en forskjell på å kalle seg selv psykolog og å bruke denne betegnelsen om andre. Bakgrunnen var at president Tor Levin Hofgaard i Norsk Psykologforening ganske sjenerøst omtalte nobelprisvinneren Daniel Kahneman som psykolog uten å være like sjenerøs overfor norske mastergradsutdannede som banket på foreningens dør. Jeg etterlyste filologisk hjelp til å oppklare denne dobbeltkommunikasjonen, og fikk det.
Språkrøkter Dag Gundersen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening startet riktignok med å erklære at han ikke kunne opptre som noen Deus ex machina. Likevel endte han med å oppfordre Lasarus til å stå opp, ta sin seng og gå, idet «enhver tenkelig tittel kan ha et liv utenfor profesjonen» (Gundersen, 2013, s. 707).
Videre slo han fast at betegnelsen psykolog både kan brukes om en selv og andre, så lenge man ikke gir seg ut for å tilhøre profesjonen i den hensikt å tjene penger på det. Vi kan altså konkludere med at vi har to slags psykologer i dette landet, de som trenger beskyttelse, og har det, og de ubeskyttede, som hverken har eller trenger attest fra Helsedirektoratet, fordi de fører sitt liv for egen regning og risiko utenfor profesjonen. Dermed blir Kahneman psykolog likevel og Hofgaard er hermed unnskyldt og renvasket.
Stokken med de to ender
Det virkelige spørsmålet handler ikke om personer og titler, men om faget. Hva kan man si med støtte i fagpsykologien om menneskets gjøren og laten, om våre besynderligheter og selvfølgeligheter, om vi er født sånn, blitt sånn, eller aldri har vært sånn?
Mye. Kanskje i meste laget. Psykologien er så allsidig at den kan brukes mot seg selv. Sigmund Freud ble smertelig klar over dette da en gruppe feminister beskyldte ham for å hengi seg til infantile projeksjoner. Psykologien er, skriver Freud, et tve-egget sverd, eller med et ordtak: «ein Stock mit zwei Enden» (Rice, 1993). Stokke-metaforen, som han åpenbart satte pris på og vendte tilbake til i flere av sine polemiske arbeider, hadde han fra Fjodor Dostojevski. Også han en psykolog etter manges mening, muligens også etter ordboka.
Dostojevski beskjeftiger seg flere steder med psykologiens flertydighet, mest eksplisitt i Brødrene Karamasov.
I rettssaken mot Dmitri Karamasov, siktet for rovmord på sin egen far, tegner anklageren i sin prosedyre bildet av tiltalte som en beregnende psykopat. Alle detaljer føyer seg inn i dette bildet. Han var på åstedet drapsnatten, og slår ned en tjener som overrasker ham på flukt. Han stopper opp, angivelig for å overbevise seg om «det eneste vitne til ugjerningen» er i live eller ryddet av veien.
Forsvareren starter med å berømme aktor for å være en betydelig psykolog, men advarer mot bruk av det han kaller «overdreven psykologi»:
Men om enn psykologien, mine herrer, er en dyp vitenskap, så minner den jo likevel om stokken med de to ender (en liten latter blant publikum) … La oss ta den samme psykologi, bare at vi tar den fra den andre enden, så får vi noe minst like sannsynlig.
(Dostojevski, 1880/1967 s. 404.)
Fra denne enden avslører episoden under flukten omtanke og ikke kaldblodighet; Dmitri sjekker om tjeneren vil klare seg, ikke om han er drept.
Dostojevski lar forsvareren avslutte sitt lange innlegg:
Her har De altså en helt annen psykologi. Jeg har med forsett selv tatt min tilflukt til psykologien, mine herrer lagrettemenn, for å gjøre det anskuelig for Dem at av den kan man utlede hva man vil. Det kommer bare an på hvilke hender den er i.
(s. 406.)
Forsvareren tilføyer at han ville foretrekke en advokat som var åpenbart forutinntatt mot hans klient, fremfor en som baserer sin begrunnelse på psykologi.
Det er noe kjent ved denne argumentasjonen. Psykologien (og kanskje vi kan føye til: rettspsykiatrien) kan fortsatt minne om stokken med de to ender. Pluss at vi kan gjøre oss kvalifisert (i parentes) til en liten latter blant publikum. «Psykologien lokker til og med de alvorligste mennesker inn på romanen, og det aldeles uvilkårlig», skriver Dostojevski.
Godt sagt av en romanforfatter, som kanskje også var psykolog.
Kilder
Christophersen, L. N. (1987). Alfred Lehmann – En bibliografi. København: Det kongelige bibliotek.
Dostojevski, F. (1967). Brødrene Karamásov, II. Oslo: Gyldendal (opprinnelig utgitt i 1880).
Gundersen, D. (2013). Svar til Karl Halvor Teigen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50, 707.
Guttu, T. (red.) (2005). Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner. Oslo: Kunnskapsforlaget.
Jahoda, G. (2007). A history of social psychology. Cambridge, UK: Cambridge University Press.
Klempe, H. (2008). Fra opplysning til eksperiment. Om psykologiens oppkomst fra Wolff til Wundt. Bergen: Fagbokforlaget.
Norsk ordbok, VIII. (2009). Oslo: Det Norske Samlaget.
Rice, J. L. (1993). Freud’s Russia: National identity in the evolution of psychoanalysis. New Brunswick, NJ: Transaction Publishers.
Skard, Å. G. (1959). Psykologi og psykologar i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
Teigen, K. H. (2013). Mens vi venter på Dag Gundersen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50, 34–35.