Til tross for et stadig mer kunnskapsbasert, differensiert og omfattende psykisk helsetilbud, viser både norske og internasjonale data vedvarende kjønnsforskjeller i hjelpesøking, behandlingsdeltakelse og selvmordsrate.
Psykoterapeutisk praksis i vestlige samfunn har de siste tiårene vært preget av økt vektlegging av emosjonelt arbeid, affektiv bevisstgjøring og relasjonell utforskning.
Samtidig viser epidemiologiske data et stabilt og alvorlig mønster: Menn søker psykisk helsehjelp sjeldnere enn kvinner, faller oftere fra behandling og utgjør flertallet av selvmord (Oliffe mfl., 2019).
Min interesse for dette temaet springer ikke primært ut av teori, men av praksiserfaring.
Gjennom arbeid i familieavdeling i Bufetat, ved Statens barnehus og gjennom flere videreutdanninger har jeg over tid utviklet et faglig og personlig ubehag knyttet til bestemte terapeutiske og kollegiale praksisformer – særlig formater preget av sirkeldeling, emosjonell eksponering i gruppe og elementer av psykodrama.
Ubehaget har ikke handlet om motstand mot følelser eller refleksjon, men om rammene rundt dem: Krav om tidlig åpenhet, begrenset struktur, uklar hensikt og en sosial form som for mange, særlig menn, kan oppleves fremmed og utrygg.
Over tid utviklet dette seg til en faglig undring: I hvilken grad er dagens terapeutiske praksiser faktisk tilpasset menns psykologiske reguleringsmønstre, motivasjon og behandlingsbehov?
Når terapiens form ikke møter menns reguleringsmønstre
Jeg retter ikke kritikk mot emosjonsfokusert terapi som fagfelt, men avgrenser kritikken til bestemte praksisformer.
Begrepet emosjonelt eksponerende praksis benyttes her som et analytisk begrep utviklet for denne artikkelen, og refererer til en praksiskultur der emosjonell eksponering anvendes i gruppebaserte formater uten tilstrekkelig struktur og formålsavklaring.
Slike praksiser, preget av delingsrunder og affektfokus uten tydelig terapeutisk ramme, omtales her som emosjonelt eksponerende praksis.
Forskning dokumenterer en tydelig sammenheng mellom tradisjonelle maskulinitetsnormer og redusert hjelpesøking, lavere behandlingsdeltakelse og økt psykisk belastning (Addis & Mahalik, 2003; Wong mfl., 2017).
Menn sosialiseres ofte inn i idealer om selvstendighet, kontroll og emosjonell tilbakeholdenhet, noe som kan komme i konflikt med terapiformater som forutsetter tidlig emosjonell eksponering og høy grad av affektiv deling.
Samtidig viser studier at menn ikke nødvendigvis avviser emosjonelt arbeid i seg selv, men reagerer på formen det gis i. Menn foretrekker oftere struktur, konkret målsetting og tidsavgrensede forløp, mens kvinner i større grad rapporterer ønske om prosessorienterte tilnærminger (Liddon mfl., 2018).
Systematiske oversikter viser videre at strukturerte og handlingsorienterte terapiformer gir høyere behandlingsetterlevelse og bedre utfall hos menn (Seidler mfl., 2016; 2018).
Dette spenningsforholdet kan delvis forstås i lys av dokumenterte kjønnsforskjeller i reguleringsmønstre og foretrukne måter å håndtere psykologisk belastning på. Selv om individuelle variasjoner er betydelige, fremstår disse mønstrene konsistente på gruppenivå.
Forskning indikerer at menn i større grad benytter kognitiv, atferdsorientert og handlingsbasert regulering ved belastning, mens kvinner i større grad benytter relasjonell og emosjonsfokusert regulering (Addis & Mahalik, 2003; Seidler mfl., 2016; Wong mfl., 2017).
Når terapiforløp tidlig vektlegger verbal emosjonell eksponering uten samtidig etablering av struktur, mål og mestringsopplevelse, kan dette for mange menn forsterke opplevelse av manglende kontroll, lav relevans og økt ubehag, noe som igjen kan svekke behandlingsalliansen og øke risikoen for tidlig frafall (Ogrodniczuk mfl., 2001; Seidler mfl., 2018).
Hva betyr dette i praksis?
Når bestemte emosjonsorienterte praksiser etableres som normative standarder i psykisk helsevern og andre tjenester, kan disse tjenestene utilsiktet bli mindre tilgjengelige for grupper som regulerer belastning på andre måter.
I klinisk praksis innebærer dette at menns tilbakeholdenhet, reservasjon eller behandlingsavbrudd kan bli forstått som uttrykk for motstand eller manglende motivasjon, fremfor som signaler om utilstrekkelig metodisk tilpasning – et mønster som er dokumentert i forskning på kjønnsforskjeller i behandlingsengasjement og terapeutisk allianse (Holloway mfl., 2019; Seidler mfl., 2018).
En slik feilattribuering bidrar til å individualisere et, i utgangspunktet strukturelt problem, og kan dermed forsterke de vedvarende kjønnsforskjellene innenfor tjenestene.
Et mer likeverdig psykisk helsevern forutsetter økt metodisk fleksibilitet. Menn profiterer i gjennomsnitt på strukturerte, målrettede og handlingsorienterte terapiformer, men mange har også utbytte av emosjonelle tilnærminger når disse er tydelig strukturert og tidsavgrenset (Addis & Mahalik, 2003; Seidler mfl., 2016; Wong mfl., 2017).
Kognitiv terapi (CBT) og metakognitiv terapi synes særlig godt egnet for mange menn, ettersom disse metodene legger vekt på ferdighetstrening, kognitiv regulering og problemløsning fremfor emosjonell eksponering (Cuijpers mfl., 2008; Wells, 2009).
Samtidig rapporteres høyere frafall og svakere behandlingsutfall i ustrukturert psykodynamisk terapi og emosjonsfokuserte gruppeintervensjoner (Ogrodniczuk mfl., 2001; 2006).
På tjenestenivå innebærer dette behov for større variasjon i terapeutiske og kollegiale formater. Å redusere ensidig vekt på sirkeldeling og emosjonelt eksponerende gruppepraksis, og supplere med mer strukturerte arbeidsformer, handler ikke om å svekke emosjonelt arbeid, men om å utvide feltets tilgjengelighet og bærekraft.
Menns underrepresentasjon i psykisk helsevern utgjør ikke primært et individuelt problem, men et systemisk ansvar. Dersom målet er et reelt inkluderende hjelpeapparat, forutsetter dette at også etablerte terapeutiske formater underlegges kritisk faglig refleksjon – også de praksisformene mange opplever som meningsfulle og virksomme.
For mange menn, og ikke få kvinner, kan det å slippe å sitte i ring og «dele» være en avgjørende forutsetning for i det hele tatt å våge å gå inn i et behandlingsforløp. Denne problematikken aktualiseres ytterligere av den pågående endringen i profesjonens kjønnsprofil.
Tall fra Samordna opptak viser at om lag 76 % av nye studenter ved profesjonsstudiet i psykologi var kvinner i 2023, noe som peker mot en fremtidig profesjon med tydelig kvinnelig dominans (Gjendemsjø Høyer, 2023). Denne utviklingen er i seg selv verken problematisk eller uønsket.
Samtidig har den faglige implikasjoner. Når flertallet av dem som utvikler teori, forskning, undervisning og praksismodeller deler relativt like sosialiserings- og erfaringsbakgrunner, øker risikoen for at bestemte arbeidsformer, verdier og reguleringsmåter etableres som normative.
I et slikt perspektiv blir spørsmålet ikke bare hvordan menn forholder seg til psykisk helsevern, men også hvordan psykisk helsevern forholder seg til menn.
Dersom feltet ikke kontinuerlig reflekterer over hvordan kjønn, sosialisering og profesjonskultur former forståelsen av hva som oppleves som «god praksis», risikerer vi å utvikle et stadig mer homogent behandlingsfelt – med utilsiktede ekskluderende konsekvenser for store pasientgrupper.
Å ta menns behov på alvor i psykoterapi handler derfor ikke om særhensyn, men om faglig bærekraft, kvalitet og fremtidig relevans for hele profesjonen. Dette innebærer at terapeuter, uavhengig av kjønn, må integrere kunnskap om kjønnsrelaterte reguleringsmønstre som en sentral del av sin kliniske bevissthet i møte med mannlige brukere.
Kilder
Addis, M. E. & Mahalik, J. R. (2003). Men, masculinity, and the contexts of help seeking. American Psychologist, 58(1), 5–14. doi:10.1037/0003-066X.58.1.5
Cuijpers, P., van Straten, A., Andersson, G. & van Oppen, P. (2008). Psychotherapy for depression in adults: A meta-analysis of comparative outcome studies. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 76(6), 909–922. doi:10.1037/a0013075
Gjendemsjø Høyer, K. (2023, 8. august). Samordna opptak: Trenger jevnere kjønnsbalanse. Psykologforeningen.no.
Holloway, K., Seager, M. & Barry, J. A. (2019). Are clinical psychologists, psychotherapists and counsellors overlooking the needs of their male clients? Psychotherapy Section Review, 63, 60–76. doi:10.53841/bpspsr.2019.1.63.50
Liddon, L., Kingerlee, R. & Barry, J. A. (2018). Gender differences in preferences for psychological treatment. British Journal of Clinical Psychology, 57(1), 42–58. doi:10.1111/bjc.12147
Oliffe, J. L., Phillips, M. J. & Kelly, M. T. (2019). Men’s depression and suicide. Current Psychiatry Reports, 21(10), 103. doi:10.1007/s11920-019-1088-y
Ogrodniczuk, J. S., Piper, W. E., Joyce, A. S. & McCallum, M. (2001). Effect of patient gender on outcome in two forms of short-term individual psychotherapy. Journal of Psychotherapy Practice and Research, 10(2), 69–78.
Ogrodniczuk, J. S. (2006). Men, women, and their outcome in psychotherapy. Psychotherapy Research, 16(4), 453–462. doi:10.1080/10503300600590702
Seidler, Z. E., Dawes, A. J., Rice, S. M., Oliffe, J. L. & Dhillon, H. M. (2016). The role of masculinity in men’s help-seeking for depression: A systematic review. Clinical Psychology Review, 49, 106–118. doi:10.1016/j.cpr.2016.09.002
Seidler, Z. E., Rice, S. M., Ogrodniczuk, J. S., Oliffe, J. L. & Dhillon, H. M. (2018). Engaging men in psychological treatment. American Journal of Men’s Health, 12(6), 1882–1894. doi:10.1177/1557988318792157
Wells, A. (2009). Metacognitive therapy for anxiety and depression. New York: Guildford Press.
Wong, Y. J., Ho, M.-H. R., Wang, S.-Y. & Miller, I. S. K. (2017). Meta-analyses of the relationship between conformity to masculine norms and mental health-related outcomes. Journal of Counseling Psychology, 64(1), 80–93. doi:10.1037/cou0000176