«Noen ganger kan det jo bli litt for mye empati.»
Jeg satt på en kafé nylig da jeg overhørte dette ved nabobordet. Jeg kjente det traff meg rett i magen. For går det virkelig an å ha for mye av noe så viktig?
Det jeg ble oppmerksom på, var hvordan setningen snakket inn til min egen skam over å være en følsom person. For jeg kan ha en del av meg på skulderen noen ganger som synes det. Du føler for mye.
Det som var en gave for meg denne dagen, var at jeg kunne bli værende i min erfaring og være nysgjerrig på den.
For skam er en underlig følelse. De fleste kan kjenne seg igjen i at den er svært ubehagelig, men den kan også være enormt livgivende.
Kan bli gjemt eller glemt
Vi lever i en tid der mennesker ofte blir definerte innenfor ulike typer merkelapper med mange krav til såkalt normalitet. Slik kan skammens stemme få næring. Den stemmen som sier «Du er feil».
Barn kan få stempelet «problembarn» når de utagerer med sinne, selv om det kan det være kroppens måte å uttrykke at noe akkurat nå er for mye for barnet. Eller en ungdom som trekker seg unna blir sett på som «vanskelig». Når det egentlig handler om uro og sårbarhet.
Gjennom helseutfordringer og utenforskap etter kreftbehandling, følte jeg mye på skam. Jeg trodde det var fordi jeg ikke strakk til i arbeidslivet og på andre måter. Men jeg erfarte etter hvert at dette stakk mye dypere, at skam også er en kollektiv erfaring vi deler som samfunn.
For når vi bærer på skam, blir blikket vi møter fra andre, helt avgjørende.
Skam kan legge seg som et tungt lokk over ressursene våre, og gjøre dem nesten utilgjengelig for oss.
Styrker, talenter, gode egenskaper, engasjement og livsglede. Livskraft. Alt det som trengs for å skape et godt liv, kan bli gjemt eller glemt i vanskelige faser av livet vårt.
Vinger til å fly med
Alt kan endre seg i møte med ekte empati.
For når vi blir speilet på en måte som minner oss om at vi har verdi, kan vi hente frem krefter vi ikke visste selv at vi bar på.
Små øyeblikk av ekte empati kan bli til faktiske vendepunkt i livet vårt.
Men empati har også en bakside.
Når vi ikke har erfart å møte egne følelser med varme, kan empati lett forvandles til medlidenhet. Da bærer vi den andres smerte på en måte som gjør oss begge tyngre, og vi mister kontakten med ressursene som kunne styrket oss.
Derfor vil jeg løfte frem oppmerksomhet til den empati som er dypt forankret i oss selv. En empati som ikke overser våre egne behov, men springer ut fra indre støtte. Der vi står stødig til å møte den andre med åpenhet uten å miste kontakten med oss selv.
Til dette trengs det noen ganger støtte utenfra, men det trengs også tid. Pauser der vi kan være med oss selv og møte følelsene våre uten å dømme. Når vi gir oss selv rom, kan vi også være den støtten for andre. Ikke ved å bære deres byrde, men ved å se at de har egne ressurser og vinger til å fly med.
Og dette gjelder ikke bare i nære relasjoner. Det gjelder i arbeidslivet. I helsevesenet. I politikken.
En livskraft
Overalt kan vi se hvor mye som står på spill når empati blir forvekslet med medlidenhet, eller når vi skrur av kontakten med følelsene fordi de kjennes for ubehagelige.
Da mister vi ikke bare båndet til hverandre, men også ressurser vi trenger som samfunn.
En lege som møter pasienter hele dagen uten å ha rom for egne følelser, vil lett bli tappet. Kanskje til og med begynne å se pasientene som en plage og en belastning.
En leder som tror at empati betyr å ta på seg alle de ansattes bekymringer, mister kraften til å skape og klarheten til å se fremover.
Empati har fulgt oss som art helt siden vi begynte å leve i fellesskap. Det er en overlevelsesressurs som kan skape mer tilhørighet, flere gode løsninger, og ikke minst mer livskraft.
I en tid der effektivitet og prestasjon får mye oppmerksomhet, kan empati lett bli sett på som noe ekstra. Noe vi ikke har tid til. Men i virkeligheten er det selve grunnlaget: Uten empati mister vi mening og retning. Med empati kan vi skape fellesskap, glede og nye muligheter.
Så spørsmålet er ikke om vi har for mye empati. Spørsmålet er: Har vi råd til å ha for lite?
Den dypeste empatien vi kan gi andre spirer i oss selv. I pausene, i det som er viktigst her og nå. I relasjoner der vi møtes gjensidig. I blikk som ser hele mennesket. Slik husker vi at ressursene allerede finnes. I deg, i meg, i oss alle.