Jeg skriver dette fordi jeg ser en tydelig trend i mediene: stadig flere menn, særlig unge, snakker om at Nietzsche leses mer, siteres mer og har blitt uvanlig populær. Det er ikke tilfeldig at Friedrich Nietzsche dukker opp i feedene til unge menn på TikTok og YouTube.
I korte videoer, med mørk bakgrunnsmusikk og store bokstaver, ruller sitater som «Gud er død», «Hva som ikke dreper meg, gjør meg sterkere» eller «Bli den du er». Sitatene deles som små visdomsperler, løsrevet fra den filosofiske konteksten de hører hjemme i.
På overflaten kan dette se uskyldig ut: litt intellektuelt krydder i en digital hverdag. Men ser vi nærmere, reiser det et mer ubehagelig spørsmål: Hva skjer når en av de mest radikale filosofene i vår tradisjon forvandles til selvhjelpsguru for unge menn som allerede opplever seg marginalisert eller på utsiden av samfunnet?
Vi lever i en tid hvor mange unge menn kjenner på utenforskap. Statistikk viser at gutter gjør det dårligere i skolen enn jenter, at unge menn er overrepresentert i rus, vold og selvmordsstatistikk, og at de oftere faller ut av utdanning og arbeidsliv. Mange føler seg overlatt til seg selv, uten klare modeller for hva det vil si å være mann i dag.
I en slik kontekst gir Nietzsche mening: han skriver om styrke, vilje, kamp og overskridelse. Han setter ord på en lengsel etter å være mer enn «den gjennomsnittlige», mer enn «det vanlige», mer enn «god nok».
Men Nietzsche kan like gjerne bli en bekreftelse på sårhet som på styrke. Når hans tanker tas ut av kontekst og serveres som motivasjonssitater, mister de både ironi, tvil og selvmotsigelser. Det er nettopp disse nyansene som gjør Nietzsche interessant – og farlig. Uten dem blir han en karikatur, en filosofisk projeksjonsskjerm for unge menn som søker identitet.
Fra filosofi til politisk drivstoff
Vi ser samtidig en tydelig tendens der unge menn trekkes mot mer høyrevridde og i noen tilfeller ekstreme posisjoner. Nettfora, YouTube-profiler og podkaster tilbyr en pakke av verdensbilder der maskulinitet, styrke og autoritet kobles tett til politisk ideologi. Her passer Nietzsche perfekt inn; i alle fall den forenklede og misforståtte versjonen av ham. Han blir ikke lest som en kritiker av moralens grunnvoller, men som en forsvarer av maskulin kraft.
Historien gir oss grunn til å være varsomme. Det var nettopp ved å misbruke Nietzsches begreper at nazistene fant en intellektuell ramme for sitt prosjekt. «Overmennesket» ble forvrengt til å legitimere ideer om rasehierarki, til tross for at Nietzsche selv var dypt kritisk til nasjonalisme og antisemittisme. Likevel var hans filosofi så åpen, så spekket med paradokser, at den lot seg fylle med et helt annet innhold enn det han selv sto for. I dag ser vi hvordan de samme mekanismene kan tre i kraft: løsrevne sitater og ideer som glir sømløst inn i et høyrepopulistisk narrativ om «styrke» og «vilje».
Det er heller ikke tilfeldig at det nettopp er Nietzsche som får nytt liv på TikTok. Hans aforismer er korte, intense, fulle av bilder og kontraster. De egner seg perfekt for en medieøkonomi som belønner det provoserende og polariserende. Algoritmene forsterker dette ved å servere oss mer av det vi allerede ser på. En ung mann som klikker på et Nietzsche-sitat, får fort opp flere klipp, kanskje med Jordan Peterson, Andrew Tate eller andre som kombinerer filosofi med mer eksplisitte politiske eller kjønnsbaserte budskap. Filosofi blir da ikke inngangen til refleksjon, men en glidebane inn i et ekkokammer.
Det er derfor jeg mener vi må insistere på at filosofi ikke er selvhjelp. Filosofi er en øvelse i å tenke med og mot andre. Nietzsche gir ikke ferdige svar, han rister i oss, river ned illusjoner og lar oss stå igjen med spørsmål. Den prosessen tåler ikke å isoleres på en skjerm. Den krever et fellesskap.
Ekte filosofi må leves i den virkelige verden, i møte med andre mennesker. Ikke bare med dem som tenker som oss, men nettopp med dem som tenker annerledes. Det er i friksjonen, når vi møter motstand, at vi forstår både oss selv og andre bedre. Filosofien dør i ekkokamrene, men den blomstrer i reelle samtaler.
Når unge menn søker til Nietzsche, er det et uttrykk for en lengsel etter mening, styrke og identitet. Det skal vi ta på alvor. Men vi må samtidig advare mot forenklingene. Forenklet filosofi kan bli en snarvei inn i ideologier som lover fellesskap, men gir fellesskap på falske premisser. Et «vi» som defineres gjennom ekskludering av «de andre».
Det vi heller trenger, er fellesskap som gir rom for forskjellighet. Rom hvor unge menn ikke bare finner bekreftelse, men blir utfordret. Rom hvor filosofien ikke blir et våpen, men en invitasjon til å se verden bredere og dypere.
Når vi lar Nietzsche reduseres til TikTok-sitater, mister vi både risikoen og gaven. Vi gjør ham til en lenke, ikke en frigjøring. Men tar vi ham på alvor, kan han fortsatt lære oss noe om styrke, sårbarhet og menneskets evige søken etter mening.
Og det er kanskje nettopp det unge menn i dag trenger mest. Ikke en filosofi som bekrefter, men en filosofi som forstyrrer. Ikke en snarvei til sikkerhet, men en invitasjon til å leve i usikkerhet sammen med andre.