Tilknytning er et dyptfølt bånd som utvikles de første levemånedene til de menneskene som passer på oss. Dette er det biologiske grunnlaget for at vi søker noen spesielle, nemlig våre tilknytningspersoner, for blant annet beskyttelse, omsorg og trøst.
Tilknytningsmønsteret er et mønster vi danner oss, basert på erfaringene våre. Mønsteret gjenspeiler forventningene vi har til oss selv og andre: er det trygt å være sårbar, kan jeg stole på andre, kan jeg greie meg på egen hånd?
Trygg tilknytning
Barn med trygg tilknytning opplever at de er grunnleggende beskyttet. De opplever emosjonelt tilgjengelige voksne for et bredt spekter av følelser og behov. Barnet søker foreldrene for trøst og nærhet, men også for å dele glede og utforske verden sammen med dem. Barnet opplever omsorgspersoner som er engasjerte i dem på en måte som fører til en god selvfølelse.
I voksen alder har personer med trygg tilknytning lettere for å skape gjensidighet hvor man respekterer partnerens behov, samtidig som de ivaretar sine egne. Dette innebærer en en god balanse mellom avhengighet og selvstendighet.
Trygg tilknytning gir et robust grunnlag når det gjelder å kunne forholde seg på gode måter til vanskelige følelser og situasjoner. Blant annet har man med seg erfaringer som gir en mot til å være åpne og sårbare i utfordrende samtaler med sine partnere. De forventer at partneren er nysgjerrig på deres følelser og behov, og det føles naturlig å være nysgjerrig og åpen tilbake – uten å miste seg selv.
Engstelig tilknytning
Barn som viser et engstelig tilknytningsmønster kan ha mindre tillit til foreldrenes tilgjengelighet og kan være opptatt av å holde seg nær foreldrene. De viser gjerne sterk uro eller fortvilelse hvis de opplever adskillelse, og kan ha vansker med å roe seg ned, selv etter at de har fått trøst.
De søker ofte gjentatt bekreftelse på at omsorgspersonene er tilgjengelige og oppmerksomme. Dette kan føre til at barnet oppleves som klamrende eller krevende. Det bruker mye energi på å sikre seg omsorg og nærhet, fordi de er usikre på om behovene deres vil bli møtt på en forutsigbar måte. Engstelig tilknytning hviler på begrenset støtte til selvstendighet og utforskning.
I voksen alder vil den engstelige tilknytningen komme til uttrykk gjennom en noe begrenset utviklet selvstendighet. Det gjør det vanskelig å finne egen stemme. Hva vil jeg, hva føler jeg? Mye krefter går med på å være redd for at partner eller venner vil forlate deg. Man kan derfor opptre som en som trenger mye oppmerksomhet og nærhet.
Den engstelige tilknytningen gjør en årvåken for tegn på avstand og på vakt mot å bli forlatt av partner. Frykten for å miste noen kan overskygge og forhindre et nødvendig rom for selvstendighet i et forhold. Selv små tegn på avstand eller usikkerhet kan aktivere sterke følelser av uro, og det blir vanskelig å finne ro uten bekreftelse eller trygghet fra den andre. Slik kan man bli værende i forhold som ikke gir det man trenger, fastlåst i en uro som forsterker ensomheten og tvilen på egen verdi.
Det kan være utfordrende å skille mellom angst, tiltrekning og kjærlighet – angsten vekker et intenst behov for nærhet – som gjør at partner kan føle seg invadert og avvise – som igjen kan øke angsten.
Unnvikende tilknytning
Barn med unnvikende tilknytning søker først og fremst sine omsorgspersoner for å dele utforskning og mestring, fremfor å søke dem for nærhet eller trøst. De demper ofte egne emosjonelle behov, selv om de kan føle seg utrygge eller redde på innsiden. I stedet forsøker de å håndtere vanskelige situasjoner alene, og skjuler gjerne både sårbarhet og behov for nærhet.
At de virker selvstendige og rolige, betyr ikke at de ikke har behov for trøst – de har bare lært seg å ikke vise det så tydelig. Dette kan være en måte å beskytte seg på, fordi de har erfart at det ikke alltid hjelper å vise følelser eller be om hjelp. I hverdagen kan slike barn fremstå som ekstra tilpasningsdyktige eller lite krevende, men det betyr ikke at de ikke trenger støtte. De har, som alle andre, behov for omsorg, trøst og trygghet, selv om de ikke uttrykker det så tydelig.
I voksen alder vil et unnvikende mønster komme til syne gjennom høy grad av selvstendighet og lite uttalt sårbarhet og søking av emosjonell nærhet. Dersom man er i sårbare faser vil man i stedet trekke seg unna og forsøke å dempe det vanskelige. Det kan være vanskelig å ta i mot korreksjoner eller kritikk, fordi kontakt og forbindelse kan være forbundet med mestring og prestasjoner. For mye nærhet kan gi uro.
Personer med unnvikende tilknytningsstil ser ofte på seg selv som «ensomme ulver» – selvtilstrekkelige – og verdsetter selvstendighet høyt. Paradoksalt nok ønsker også personer med en unngående tilknytningsstil en dyp kontakt med sin partner, men når det er konflikter som må løses, kan de fort være konfliktskye eller føle seg kritisert.
De rammes av dagens dating-kultur fordi de fort tenker at det finnes noen bedre der ute, der alt er lettere og uten konflikt. De kan føle seg utilstrekkelige i å møte partnerens behov for nærhet, og trekker seg unna hvis partneren oppleves som «for krevende». Nærhet kan føles som tap av frihet. De kan være flinke til å knytte kontakter, men holder ofte en følelsesmessig avstand. Denne distansen merkes fort av en med en engstelig tilknytning, og kan skape en dynamikk der ingen får dekket sitt behov for nærhet eller avstand.
Generelt kan man si at selv om alle vet at ingen er perfekte, så er det lettere for en med utrygg tilknytning å fokusere på egne og partnerens negative sider. De aktiveres mer av egne og andres ikke-perfekthet. Personer med trygg tilknytning derimot har erfart at det er trygt å være uperfekt og sårbar. Det betyr ikke at de med trygg tilknytning passer for alle, eller at de blir i forhold uansett.
Desorganisert tilknytning
Desorganisert tilknytning utvikles gjennom at barnet opplever omsorgspersonen som skremmende. En åpenbar måte å skape frykt i barnet på er gjennom mishandling. En annen vei til å bli redd som barn, er når omsorgspersonen er så svak og utydelig at barnet ikke har en trygg og ledende voksen å lene seg på. En tredje vei er når den voksne viser sterk grad av tilbaketrukkethet og utilgjengelighet, slik at det kan kalles emosjonell neglekt.
Alle disse omsorgsstilene gjør det vanskelig for barnet å utvikle en organisert måte å oppnå kontakt og forbindelse på. Barnet føler seg redd og alene og får lite hjelp til å roe nervesystemet sitt.
Fra barnet er rundt tre år ser man at barn med desorganisert tilknytning kan utvikle mer kontrollerende væremåter. Barnet kan ta kontroll gjennom å være sint og å dirigere den voksne, eller å være omsorgsfull og oppmerksom overfor den voksne. I begge disse kontrollerende mønstrene ser vi at foreldre-barn relasjonen er preget av rollelikhet eller rollereversering.
I voksen alder kan desorganisert tilknytning komme til uttrykk på ulike måter, men ikke minst når man merker eget og andres behov for emosjonell nærhet. Hver impuls mot nærhet ledsages av en like sterk dragning mot flukt. Relasjonen blir et minefelt av motstridende signaler: en hånd som søker, men trekker seg tilbake før den får berøring. Mistillit vokser i skyggen av det usagte: små hendelser blåses opp, og den minste uro tolkes som forvarsel om katastrofe.
I konflikt kan de fryse, bli tause, nesten forsvinne fra seg selv eller miste kontroll over sinne. Ofte saboterer de forholdet før noen andre rekker det ved å finne en grunn til å trekke seg eller tvinge den andre til å gå.
Valgene deres faller ofte på partnere som bekrefter gamle sår: de som kontrollerer, de som sårer eller er farlige. Slik gjenskapes et mønster, der utryggheten blir både fengsel og noe velkjent, og kjærligheten blandes med frykt og forventning om tap.
Livet former
Mønsteret vårt er basert på et vev av relasjoner, foreldre som forandrer seg, barnehage- og skoleporten som åpner seg for personer utenfor familien. Vi vokser og utvikler oss – på veien er det mennesker vi møter og mister.
Når man klarer å registrere egne reaksjoner, gjerne med utgangspunkt i egen tilknytningsstil, får man mulighet til å sette følelsene litt på vent og undersøke situasjonen på nytt. Det gir rom for å utvikle nye følelser og erfaringer, og for å våge å åpne seg på en annen måte.
Livet former oss, igjen og igjen, langt utover tilknytningen du hadde til foreldre tidlig i livet.
LES OGSÅ:
Kan tilknytningsmønsteret endre seg? (+)
Barns tilknytning og romantiske parrelasjoner senere i livet – er det en sammenheng?
Trygg, avvisende eller overinvolvert? Slik ble teorien om tilknytning til (+)