Denne ytringen er signert av psykolog Aema Fawaz, psykolog Alara Haugen, psykolog Amel Tofik, psykolog Anita Banafsheh, psykolog Bengül Demir, psykolog Hannah Fatima K. Dajani, psykolog Hilde L. Bråthen, psykologstudent Lina El-Agroudi, psykolog Maria Bonita Igland, psykolog Maria Moen Mahlum, psykolog Mariam Tashakori, psykolog Memona-Batul Hameed, psykolog Maria Nevinova Zheleva, psykolog Noah Liem Lyslo Skullestad, advokat og psykologstudent Pavan Maira Awais, psykolog Sarah Hakim, psykolog Tasmia Hussain, psykolog Tea Kristine Straum Jenssen, og psykolog Tharcile Ntwari.
Vi har lest kronikken til Sebastian Haas og Judith van der Weele med dyp uro.
De hevder at engasjement for Gaza er uttrykk for «selektiv aktivisme», og at fagfolk heller bør «zoome ut» og møte lidelse «nøytralt og konsekvent». Dette er en alvorlig og farlig forveksling: Nøytralitet er ikke passivitet. Og nøytralitet er aldri å vende blikket bort når uretten er ekstrem, systematisk og veldokumentert.
Vi kan ikke lenger ignorere at ledende folkerettseksperter, uavhengige FN-organer og internasjonalt anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner – som Amnesty International, Human Rights Watch og FNs spesialrapportører – allerede har konkludert med at Israel begår folkemordshandlinger mot palestinerne.
Når begreper som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og systematisk utslettelse brukes av aktører med juridisk og faglig autoritet, og uten partipolitisk tilknytning, er det ingen tvil om at det som skjer i Gaza er ekstraordinært.
Det er ikke partipolitisk å bry seg om dette, det bør ryste oss alle. Og det bør snakkes høyt, tydelig og kritisk om.
Folkemord eller ei, det er ikke kontroversielt, og det er ikke «aktivisme», å påpeke at Israels regjering begår grove, systematiske og folkerettsstridige overgrep som mangler sidestykke i vår tid. Det er en empirisk dokumentert realitet.
Å reagere på dette er ikke ideologi. Det er et etisk ansvar.
Det er derfor oppsiktsvekkende at Haas og van der Weele velger å stemple engasjement for palestinernes grunnleggende rettigheter som partipolitisk. Når de advarer mot kritikk av folkerettsbrudd med katastrofale humanitære konsekvenser, istedenfor å anerkjenne dette som en faglig, etisk og menneskelig plikt, forveksler de moralsk ansvar med nøytralitet.
I praksis bidrar de til å normalisere overgrep.
Enda mer alvorlig er det at de gjentar et gammelt og gjennompolitisk narrativ når de trekker frem påstanden om at UNRWAs skolebøker inneholder antisemittisme og glorifisering av vold.
Dette er ikke faglig nøytralitet. Det er en del av den velkjente dehumaniseringsdiskursen mot palestinere, og det er tilbakevist fordi det er en fabrikert løgn.
Ifølge PRIO-forsker Jørgen Jensehaugen følger UNRWA strenge pedagogiske retningslinjer og har et tydelig menneskerettighetsfokus. Flere uavhengige granskninger har ikke funnet belegg for påstanden om systematisk antisemittisme i pensum.
Ja, det finnes enkeltpersoner i en okkupert og traumatisert befolkning som uttrykker raseri. Det finnes lignende hatske uttrykk i israelske lærebøker og klasserom også.
Men å trekke dette frem i en kontekst hvor en hel sivilbefolkning angripes, der barn bombes, sulter og amputeres, er ikke bare uredelig. Det er etisk forkastelig.
Det er distribusjon av en udokumentert og sterkt politisk løgn som brukes til å rasjonalisere vold, nedverdige en hel befolkning og normalisere grove overgrep.
Det mest alvorlige med kronikken er likevel ikke de faktiske feilene, men det prinsipielle sviket.
Ved å fremstille solidaritet med palestinernes menneskerettigheter som selektivt og følelsesstyrt, bidrar forfatterne til å relativisere rettsstatens fundament og til å delegitimere dem som faktisk gjør det faglig og moralsk ansvarlige: å si klart ifra.
Menneskerettighetsorganisasjoner, hjelpeaktører og fagpersoner som varsler og dokumenterer overgrep fortjener støtte, ikke mistenkeliggjøring.
Stillhet i møte med massive, systematiske og veldokumenterte brudd på folkeretten svekker ikke bare faglig integritet. Det undergraver tilliten til menneskerettighetenes universelle gyldighet.
Som flere andre tilsvar har påpekt, er det å si tydelig ifra om menneskerettighetsbrudd for en gruppe nettopp essensielt for å bane vei for hvordan vi som samfunn kan stå opp mot alle menneskerettighetsbrudd.
Å trekke frem andre undertrykte grupper som motargument mot å ta ansvar, innebærer en problematisk instrumentalisering av deres lidelser – en praksis som i seg selv er krenkende og usolidarisk.
Når verdens mest autoritative folkerettsorganer – ICJ, FNs spesialrapportører, Amnesty International, Human Rights Watch – slår alarm, vil taushet fra fagmiljøer ikke bli forstått som nøytralitet. Den vil, med rette, bli oppfattet som stilltiende medansvar.
Vi som jobber med mennesker vet hva traumer, tap, avmakt og dehumanisering gjør med individer og samfunn. Vi vet at trygghet, rettferdighet og menneskeverd ikke er teoretiske idealer, men nødvendige betingelser for menneskelig liv og psykisk helse.
Derfor må det sies tydelig: Å be om «balanse» i møte med folkemordstendenser er ikke faglig nøkternhet. Det er moralsk unnfallenhet.
Og det er vi mange som nekter å ta del i.