Aman Singhs innlegg, Gaza har blitt psykologens blindflekk, er skrevet med stort engasjement og emosjonell kraft, men står også som et eksempel på en økende tendens i vårt fagfelt: en selektiv aktivisme som forveksler emosjonell resonans med faglig dømmekraft.
For å ivareta faglig integritet må vi zoome ut fra enkeltsaken og se på lidelse og rettighetsbrudd gjennom et prinsipielt og konsekvent rammeverk – uansett hvem som rammes.
Det er først da vi som fagpersoner kan bidra med troverdighet, tillit og reell støtte i møte med menneskelig lidelse – uavhengig av geografi, religion eller politisk kontekst.
Vi står for menneskeverd
Psykologenes rolle er altså ikke å cherry-picke enkeltsaker som allerede er blitt politisert og som utløser sterke reaksjoner og medieengasjement i norsk offentlighet.
Vår oppgave er å rette blikket mot problemstillinger i verden som påvirker menneskers psykiske helse – og gjøre det i tråd med våre etiske prinsipper om faglig uavhengighet, respekt for menneskeverd, og ansvar for å unngå skade. Det innebærer å møte menneskelig lidelse med et helhetlig blikk – hvor vi fanger opp brudd på menneskerettigheter, barns rettigheter, kvinners rettigheter og strukturelle overgrep, uansett hvem som rammes.
Det betyr at vi står for menneskeverd – ikke bare når det passer inn i vårt politiske syn og personlige engasjement.
For den som roper på psykologers fravær i denne saken, bør også stille spørsmålet:
Ønsker vi som faggruppe å sette søkelys på menneskerettighetsbrudd? Hvor var vi da kvinner ble steinet i Iran, da Taliban nektet jenter skolegang, eller da russiske styrker bombet sivile nabolag i Ukraina? Hvor er vår stemme når homofile piskes i Saudi-Arabia, eller når skeive og opposisjonelle forsvinner i egyptiske fengsler?
Brenner vi for barns rettigheter? Hva tenker vi om UNRWAs skolebøker i Gaza og Vestbredden, som gjennom flere rapporter har blitt dokumentert å inkludere antisemittiske fortellinger og glorifisering av vold? Hvor var engasjementet da tusenvis av barn døde av sult i Jemen, eller da barnesoldater ble rekruttert i Sør-Sudan og Somalia? Hva med de over 30.000 barna – blant de 600.000 menneskene – som har blitt drept i Syria siden 2011?
Mener vi at okkupasjon er urettferdig? Har vi fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara – en situasjon med anerkjent folkerettsbrudd, hvor en hel befolkning lever under marokkansk militær kontroll bak verdens største minefelt? Hvorfor er det ingen plakater om Kashmir, Nord-Kypros, eller den russiske annekteringen av Krim?
Er vi bekymret for folkemord? Da bør det også løftes frem rohingyaenes skjebne i Myanmar, uigurene i Xinjiang og yazidienes massakre under IS. Mange av disse sakene er lengre fremme i rettslig behandling enn Gaza-saken – men får ingen hashtags eller opprop i våre fagmiljøer. Terrorangrepet 7. oktober bar kjennetegn på folkemord – sivile ble drept med eksplisitt mål om å ramme jøder som gruppe. Hvorfor nevnes ikke dette i våre samtaler om kollektivt traume og systematisk vold?
Engasjerer vi oss for flyktningers psykiske helse? Da må vi også se på de over 90.000 sivile israelske familiene som siden 7. oktober har måttet forlate hjemmene sine på grunn av kontinuerlig rakettbeskytning fra Hezbollah og Hamas – en traumatisk virkelighet som er nesten fullstendig fraværende i vår offentlige samtale.
«Vi trenger alle terapi»
Vi vet at slike sammenstillinger kan tolkes som «whataboutism». Men poenget her er ikke å avlede – det er å etterlyse prinsipiell konsekvens. Hvis vi uttaler oss om lidelse, må det skje med samme standard for alle. Ellers blir solidaritet bare selektivt engasjement, ikke rettferdighet.
Alt dette leder til et grunnleggende spørsmål: Ønsker vi å bruke psykologfaglig kompetanse til å fremme fred, sameksistens og bearbeiding av traumer – eller til å forsterke konfliktlinjer?
Da må vi møte slike saker med faglig nøkternhet og evne til å se komplekse realiteter fra flere perspektiver.
Det som hører hjemme i vårt fagfelt, er å løfte frem samtaler om religiøs og ideologisk ekstremisme – på begge sider. Om transgenerasjonelle traumer og hva det gjør med barn å vokse opp i konstant frykt, enten fordi man lever i et område preget av vold og isolasjon – eller fordi man vokser opp med vissheten om at naboene dine bærer på et ønske om å utslette deg, bare på grunn av din religiøse identitet.
Som Noam Shuster Eliasi, den israelske komikeren og fredsaktivisten med iransk-jødiske røtter, sa med dyp innsikt: «From the river to the sea – we all need therapy.»
Det er nettopp dette blikket – på sårbarhet, sorg og psykisk arv på tvers av konfliktlinjer – vi som fagfolk bør løfte frem.
Hvem får vår empati?
Det som også angår oss, er hvordan mediedekning og offentlig samtale – når den blir ensidig og emosjonelt ladet – kan forsterke emosjonell aktivering hos våre klienter som ikke hører til i kategorien «verdig lidende». Mange som da står uten språk, verktøy eller trygghet til å håndtere det de opplever, verken i samfunnet eller i terapirommet.
Hva forteller det oss om hvem som får vår empati og hvem som ikke gjør det? Dobbeltstandarder svekker ikke bare faglig integritet – de skaper også nye former for ekskludering.
Fra terapirom til aktivisme – hvem mister tryggheten?
Psykologer har rett og plikt til å mene. Men med faglig autoritet følger også et effektansvar.
Når organisasjoners ensidige støtteerklæringer påvirker pasienters opplevelse av trygghet, representasjon og tilhørighet, må man tåle å stå til ansvar.
For hva skjer med andre klientgrupper når de opplever at deres smerte blir oversett eller nedprioritert? Hvordan oppleves det for en syrisk flyktning å møte en faggruppe som viser sterkt engasjement i én sak, men er taus i en annen?
Når faglig engasjement oppleves som selektivt, kan det undergrave den tryggheten som bør gjelde for alle – uansett bakgrunn.
Selektiv aktivisme er ikke solidaritet
Det Singh kaller et rop etter nærvær, er i praksis en forventning om å velge side. Dette bryter med psykologens grunnleggende forpliktelse til å romme kompleksitet, og ikke minst: å lytte ut, særlig når temaet er polarisert og sårbart.
Solidaritet kan ikke være selektivt, og rettferdighet kan ikke baseres på popularitet i sosiale medier.
Vi trenger en profesjon som ikke bare snakker om fred og forsoning i terapirommet, men som praktiserer det i offentligheten. En profesjon som tør å se både traumer og overgrep – på begge sider. En profesjon som ikke demoniserer, men bygger broer. En profesjon som våger å stille spørsmål ved egne narrativ, og som heller enn å velge side, velger menneskeverdet.
Det er gjennom en konsekvent og prinsipiell tilnærming til menneskelig lidelse – uansett hvem som rammes – at vår profesjon kan være en trygg og troverdig stemme i en splittet tid.