Om vi legger til grunn at hvert selvmord påvirker i snitt 135 mennesker, betyr det at over 98 000 mennesker ble direkte berørt bare i fjor.
Det er ikke bare en psykisk helsekrise – det er en krise i verdighet og tilhørighet.
«Folk dør ikke nødvendigvis fordi de vil dø – men fordi de tror vi andre får det bedre uten dem.» Det slo meg første gang jeg leste om selvmordsbrev og forskning på suicidalitet.
For meg var det mer enn teori – det var gjenkjennelig. Da jeg mistet faren min som tenåring, sto jeg igjen med nettopp den følelsen.
Ikke at han hatet livet, men at han ikke lenger trodde han betydde noe for oss. Han var en nær, arbeidende, lojal far. Men da helsen sviktet, økonomien strammet seg til, og han ikke lenger kunne forsørge på samme måte, raknet også selvbildet. Han begynte å se seg selv som en belastning – og i det perspektivet ble døden kanskje, for ham, en slags logisk utvei.
Jeg har vært interessert i selvmord som samfunnsfenomen siden jeg var fjorten. Det var Émile Durkheims Selvmordet som tente noe i meg – og ble starten på veien mot å bli sosiolog.
Durkheim så tidlig det vi i dag ofte glemmer: at selvmord ikke bare er en individuell tragedie, men også et uttrykk for sosiale forhold, tilhørighet og manglende integrasjon.
Senere støtte jeg på Thomas Joiners teori om at selvmord ofte oppstår når to psykologiske opplevelser overlapper: Følelsen av å være en byrde, og følelsen av ikke å høre til – kombinert med håpløshet om at det aldri vil endre seg.
Joiners interpersonlige teori har fått bred støtte i nyere forskning, og byrdefølelsen har vist seg å være en spesielt sterk risikofaktor. I studier fra blant annet Teismann et al. og Cukrowicz et al. vises det at byrdefølelse kan predikere selvmordstanker – til og med uavhengig av depresjon og håpløshet.
Særlig farlig blir det når lav selvfølelse fører til en overbevisning om at man bare er i veien for de man er glad i.
Samtidig bør vi tenke over samfunnets rolle i dette.
Vi har i Norge skapt et prestasjonssamfunn der det nærmest bare finnes to tilstander: Enten er du 110 prosent karrieredrevet og på – eller så er du «utenfor». Enten flyt, eller NAV.
For mange, særlig menn, som har bygget sin identitet på det å prestere og forsørge, blir det ekstremt sårbart å miste helse, arbeid eller posisjon. Det er lite plass for mellomrom, pauser eller redefinisjon. Og det finnes knapt språk for å si: «Jeg føler meg ubrukelig.»
Det gjør det ikke bedre at vi har organisert livet vårt så individuelt.
I Norge hviler mye ansvar for lykke og suksess på enkeltmennesket. Sammenlignet med mer kollektivistiske kulturer, der slekt og familie er en livslang, gjensidig avhengighet, har vi bygget systemer som gjør det mulig – og nesten forventet – å klare seg selv, være «sin egen lykkes smed». Men fra et psykologisk ståsted er ikke avhengighet nødvendigvis usunt.
Det å trenge hverandre, føle seg nødvendig og få bekreftet sin verdi i fellesskapet er noe vi alle har behov for.
Når det mangler, og når rollen man hadde er borte, blir det vanskelig å kjenne at man fortsatt har en plass.
Hva kan vi gjøre?
Vi må tørre å snakke om selvmord ikke bare som sykdom, men som smerte, skam og tap av verdi. Vi må møte mennesker i krise med verdighet, ikke fiksing. Lytte uten å argumentere. Vise dem at de er ønsket, at de ikke er for mye – og ikke for lite. I psykologisk arbeid er det viktig å utfordre «jeg er en byrde»-tankene direkte. For mange pasienter er det akkurat de tankene som gjør livet ulevelig.
Selvmord etterlater i snitt 135 mennesker i sorg (Cerel et al., 2018). Den som dør tror kanskje de gjør andre en tjeneste. Men realiteten er det motsatte.
Derfor må vi, hver gang vi møter noen som er på randen, prøve å speile tilbake det de selv har mistet: Troen på at de betyr noe. Ikke fordi de leverer. Men fordi de finnes.
Forebygging må starte lenge før krisen. Forskning på tilknytning viser at trygghet og følelsen av å være verdsatt i de første årene av livet gir et grunnlag som beskytter mot psykisk uhelse senere.
Men behovet for å bety noe stopper ikke i barndommen.
William James – ofte kalt psykologien sin far – skrev allerede på 1800-tallet at det dypeste behovet i ethvert menneske er å føle seg verdsatt.
Derfor må vi bygge skoler og arbeidsplasser der folk får kjenne at de er noe mer enn karakterene, lønnsslippen eller CV-en.
Vi trenger et arbeidsliv med plass til ulikhet og sårbarhet, og et samfunn der vi møter hverandre med nysgjerrighet og respekt. Å verdsette hverandre – på ekte – er kanskje det mest forebyggende vi kan gjøre.