Regjeringen har nylig levert et forslag til Stortinget om å senke terskelen ytterligere for å utføre maktbruk og tvang i skolen. Lovforslaget gir ansatte i skolen mulighet til å gripe inn fysisk når elever forstyrrer opplæringen, står det i pressemeldingen.
Forslaget kommer i tillegg til lovendringene som ble vedtatt i Stortinget i 2024 om at en ansatt kan gripe inn fysisk mot elever for å avverge skade på personer eller eiendom. De nye reglene skal gi ansatte i skolen mulighet til å gripe inn fysisk for å avverge at elever krenker andre psykisk eller vesentlig forstyrrer opplæringen til andre elever. Her ligger det mildt sagt et illevarslende rom for subjektive tolkninger.
Forslaget skal gjelde for elever i grunnskolen og i videregående opplæring. I tillegg skal det gjelde for elever som får leksehjelp og i skolefritidsordningen. Svært mange voksne vil med denne potensielle hjemmelen i sin hånd, altså kunne benytte sin fysiske overmakt i møte med barna, i situasjoner de selv anser som passende.
Jeg har i flere perioder jobbet som lærer og grublet mye over diskrepansen mellom stemningen jeg ønsker å skape i klasserommet, kontra stemningen jeg ofte opplever. Forestillingen om at nærmere 30 barn skal finne arbeidsro sammen, kombinert med en indre motivasjon for å delta i det som skjer i klasserommet, er jo også langt på vei basert på en temmelig latterlig utopi.
Min første erfaring som kontaktlærer fikk jeg med 28 elever i en 2. klasse, med omkring halvparten så mange ulike morsmål. Ved dagens begynnelse kjente jeg meg som oftest motivert, og fylt med visjoner om å skape et godt fellesskap med barna. Så er det jo ikke slik at alle sitter ved pulten med ro i kroppen, og forholdene ligger til rette for dette læringstrykket vi snakker om.
Seksårsreformen ga oss enda bedre anledning til å gjøre såkalte urokråker til syndebukker fra dag én. Barn som verken er fysisk eller psykisk modne til det er plassert ved skolepulten, til tross for en relativt bred enighet om at det er en bommert. Med slike løsninger sikrer vi trolig det selvoppfyllende i profetien «et samfunn får den pøbelen det fortjener».
Voksne prater i vei om at barna må lære seg å ta hensyn til hverandre. Men er det virkelig det vi gjør når vi plasserer 30 barn i et rom, og forventer at de skal opptre som perler på en snor?
I min klasse ble det ropt skjellsord jeg ikke visste eksisterte. Jeg lyktes ikke i å avverge verken neseblod, eller å miste egen selvbeherskelse. Men jeg kjente i det minste grundig godt i magen at det ikke var ungene jeg var forbanna på.
Derimot var jeg dypt sjokkert over hvordan jeg ved å være en del av dette skoleverksystemet bedrev noe jeg ikke kunne kjenne på som annet enn et fatalt svik.
Ved flere anledninger har jeg hørt barn forklare at de er sånne som har store problemer med skolen. Det er graverende at de små menneskene legger dette ansvaret på seg selv. Som forsker og psykolog Stuart Ablon har uttalt, så gjør alltid barn så godt de kan. Heine Steinkopf i RVTS Sør, blir i et intervju bedt om å utdype dette utsagnet. Som han presiserer, så handler dette om menneskesyn. «Når en skal jobbe med mennesker, og da spesielt med barn og ungdom, så er det noe med å være bevisst på sitt verdimessige startpunkt. Hvordan vi ser på dette barnet, dette mennesket.»
Kjersti Owren skrev i 2019, i kraft av sin daværende rolle som Oslo kommunes mobbeombud, om «den kollektive antipatien». Her setter hun søkelys på hvordan debatten om elever som ikke opplever tilstrekkelig tilhørighet på skolen er gjennomgående dobbeltmoralsk. «Når vi hører om elever som viser innagerende atferd på grunn av forhold på skolen, står samfunnsdebattanter og politikere i kø for å peke på problemer med systemet som faktorer for å forstå, endre og hjelpe. Når elever utagerer, er denne omsorgen og viljen til forståelse påfallende fraværende. Da er det noe galt med eleven, og hardere skyts må til.»
Mobbeombudet etterlyste en perspektivendring. «Skal vi først snakke om å skape en skole og et samfunn som er bedre tilpasset mangfoldet av barn slik at færre – og selvfølgelig helst ingen – utagerer, må vi også snakke om hvordan barna påvirkes av måten de møtes på, måten vi omtaler dem på, og det alvorlige problemet vi har når storsamfunn og folkevalgte blindt heier frem kollektiv antipati mot barneskoleelever».
Denne etterspurte perspektivendringen ser dessverre ut til å utebli. I hvert fall om vi lar oss friste til å tro på feilslutningen om at ved ondt kan ondt fordrives. Lærer og filosof Ole Martin Moen ga i 2023 ut boka «Skolens omsorgssvikt». Her sammenligner han skoler med fabrikker, fengsler og psykiatriske sykehus. Han peker blant annet på hvordan vi setter karakterer ut ifra «absolutte prestasjoner», og ikke ut fra hvilke forutsetninger elevene har. Og han kaller skolen for en industrialisering av barndommen.
Det at vi kaller barn elever, og ikke barn – er i seg selv verdt å dvele ved. Elever skal jo først og fremst lære. I møte med barn derimot, må vi forholde oss til et helt lass med komplekse behov.
I sin nåværende rolle som professor ved Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet, føler Moen at han har fått se skolevesenet med nye øyne. Han mener vi umiddelbart bør sørge for at en tredjedel av de voksne ansattes tid i skolen er øremerket til å sikre at barns omsorgsbehov ivaretas, og at dette på det nåværende tidspunkt gjøres i så liten grad at skolen som institusjon burde meldes til barnevernet.
Det krever kanskje mindre av oss på kort sikt å rette pekefinger og bedrive brannslukking, enn å erkjenne at alt henger sammen med alt. For når barna utagerer, så vet vi jo egentlig alle at de kommuniserer at de ikke har det bra. Dette bør mer enn noe aktivere vår nysgjerrighet.
Å utvide spillerommet for det som i praksis altfor ofte vil få utslag i destruktiv brannslukking, er å gå seg fullstendig bort. For i skoleverket er det selve grobunnen som bør eltes. Jeg påberoper meg på ingen måte å sitte på hele løsningen. Men jeg vet at bedre rutiner for rapportering av uønsket adferd, ikke bygger gode relasjoner. Ei heller økende grad av fysisk inngripen. Til dette trengs flust med kompetente relasjonsbyggere av kjøtt og blod, samt et menneskesyn basert på verdighet, som setter oss i stand til å se eleven (altså mennesket (!)) bak oppførselen.
Vi må være villige til å lytte til det uromomentene i skolen har å fortelle oss. De er først og fremst et symptom på samhandling som løper løpsk, på feilslåtte prioriteringer og menneskelig mistrivsel. Vi bør være modige nok til å sikte mot noe så radikalt som å gjøre skolen til et barnevennlig sted.