Jeg har nettopp sett dokumentaren «Ukjent landskap» på NRK. Det var et gripende og rørende portrett av en familie som hadde tatt et valg om å leve på utsiden av samfunnet.
Det var også et innblikk i det å miste en mamma og et forsøk på å navigere i det som må ha vært en umulig sorg for mannen og barna hennes.
Sorg er en del av livet, men likevel så smertefullt, vondt og hardt at det tidvis kan være lammende.
I jobben min som psykolog møter jeg ofte sorg i ulike varianter. Jeg husker en klient som snakket om tapet av moren sin da hun var i barneskolealder, og hvordan det i voksen alder føltes feil å ha reaksjoner på dette, fordi det var lenge siden.
Hun kviet seg for å dra til gravstedet, strevde med mareritt om moren og unngikk triste filmer. Hun fortalte at hun var redd for å få kjæreste, for hva hvis han også døde? Hun orket ikke å gå gjennom noe sånt igjen.
Sorgen satt som en knute i brystet, og den ble ikke mindre med tiden – tvert imot. Hun var på mange måter fanget i et uløselig dilemma. Det å skulle åpne opp hjertet sitt igjen, tørre å bli glad i noen eller trenge noen, var for klienten synonymt med å ende opp såret, forlatt og alene i verden. Hun ville unngå alt som kunne utløse smerte.
Samtidig hadde hun et økende behov – et savn – etter nærhet og dyp kontakt med andre mennesker.
I psykologifeltet snakker vi ofte om den sorte og den hvite sorgen. Sort sorg er typisk når vi mister noen vi er glade i – et tap som er synlig også for omverdenen. Det er begravelser, minnestunder og sorte antrekk.
Hvit sorg handler derimot om det som ikke er, det vi ikke fikk. Det kan være de klemmene vi hadde trengt fra foreldrene våre, men som sjelden ble gitt. Det kan være blikket som vek bort når vi opprømt fortalte om skoledagen, det kan være ansiktsuttrykket som oppfattes likegyldig når vi forteller om noe vanskelig.
Det kan også være samtalene i etterkant av å ha mistet noen. At man ikke får hjelp til å håndtere følelsene etter tapet – slik som var tilfellet hos den nevnte klienten.
I etterkant av morens bortgang, var faren hennes opptatt av at familien måtte se fremover, ikke dvele ved fortiden, «være sterke». Normen i denne familien ble at man ikke snakket om mor.
De fysiske minnene, bildene på veggen, besøk til gravstedet, markering av bursdagen og lignende, var ikke aktuelt.
Klienten la seg ikke sjeldent i sengen og lot tårene strømme, med ansiktet trykket ned i puta i et forsøk på å nærmest kneble sine egne hulk.
Hun fortalte at faren hadde kommet inn ved en anledning, og hadde umiddelbart rygget ut igjen. Dette minnet hadde brent seg fast og ble på mange måter det som symboliserte at sorgen og savnet var «forbudt», «feil», og noe hun var alene om.
Etter dette sluttet hun å gråte over tapet av moren.
I den nevnte dokumentaren ser vi i kontrast hvordan faren minnes sin avdøde partner selv om hun ikke fysisk er her lenger, blant annet med å tenne lys og markere det som skulle vært hennes fødselsdag, og på den måten viser barna at hun fortsatt har en plass i familien og at det som har skjedd ikke er ulovlig eller tabubelagt.
For klienten som jeg møtte i terapirommet ble det viktig å få tak i selvmedfølelse for barnet i seg som hadde en far som ikke klarte å være der for henne emosjonelt da hun mistet moren.
Det er ikke så rart at hun med tiden utviklet unngåelsesatferd og generell angst for å gå inn i nære relasjoner.
Hun klarte etter hvert å leve seg inn i barnet som ble sittende igjen alene med en overveldende sorg. At tristhet, savn og sinne var helt naturlige følelser å ha når hun mistet en forelder hun i utgangspunktet var helt avhengig av.
Som voksen fikk hun lov til å gi seg selv det hun trengte som barn – det de voksne rundt ikke fikk til å gi: Aksept, validering av følelser, deling av gode og vonde minner – og det rettmessige sinne over å ha blitt forlatt av en viktig person – samtidig som man har behov for å hente henne frem igjen i lyset.
Men kanskje viktigst var erkjennelsen av at hun ikke bare mistet sin mor, men også på mange måter mistet sin far.
Som jeg nevnte innledningsvis vil de fleste av oss oppleve sorg og ulike typer sorg. Det slår meg likevel at det å sitte alene med det vonde, må være noe av det såreste.
Min oppfordring er derfor å tørre å spørre, være nysgjerrig, eller gi et vennlig blikk. Du vet aldri hva slags sorg folk bærer på.