For ikke lenge siden leste jeg om den danske psykologiprofessoren Svend Brinkmanns bok «Opplevelsessamfunnet».
Han mener den subjektive opplevelsen dominerer i vår tid slik at det ikke blir vesentlig hvordan noe er, men hvordan det oppleves. At «det ikke er nok å interessere seg for hva som skjer inne i folks hoder, man må se på hvilke livsbetingelser de har.».
Dette fikk meg til å tenke på at spiseforstyrrelser ofte blir fremstilt, ikke minst i media, nesten bare som noe individet opplever, fremfor å se problematikken i den sosiale konteksten, for eksempel familien.
Vi får vite om mennesker med spiseforstyrrelse som har støtte og familie rundt seg, men familie kan også være en del av problemet.
Brinkmann viser til K.E. Løgstrup som skrev at «den enkelte har aldri noe med et annet menneske å gjøre uten at han holder noe av dets liv i sin hånd». Ja, også det vi bærer på har med hverandre å gjøre. Vi lever i hverandre, vi står ikke bare utenfor.
I en svensk tv-serie i 2023 om spiseforstyrrelser ga en fagperson inntrykk av å mene at anoreksi ikke har med familiedynamikk å gjøre, fordi mora ikke har skylda, noe han hevdet man tidligere har ment. Det synes å være logikken i ressonementet.
Men noen kan jo være en del av et problem uten at det betyr at det er deres skyld. I psykiatrien ellers er man opptatt av å forstå – ikke fordele skyld. Å ha fokus på skyldspørsmålet forstyrrer lett muligheten for å se mulige og viktige sammenhenger.
Det virker underlig at en fagperson fremmer slike synspunkter. Som om den unge, alt belastede, bærer alt ansvaret. Det fremsto som om det var gjengs oppfatning. Jeg håper det ikke er representativt.
Foreldre spiller jo en sentral rolle for barnets utvikling av selvet, individet, noe anoreksi også handler om. Selvet kan være sterkt utsatt. Kanskje har det ikke fått utvikle seg, kanskje har den unge ikke fått være seg selv tilstrekkelig eller ikke fått løsrevet seg fra morsbåndene.
Det finnes flere eksempler på dette. Eldre litteratur viser at mor-datter-forholdet kan være en viktig faktor når det gjelder spisevegring. Moren kan i noen tilfeller selv ha et vanskelig forhold til mat. Foreldre har ofte sine problemer som kan henge sammen med egen oppvekst og virke inn.
En spiseforstyrrelse er ikke bare den fysiske forstyrrelsen. Problemet med matinntak er et symptom, ikke en årsak.
Det er mye fokus på det fysiske og mindre på det indre. Men det indre, den enkeltes erfaring og bakgrunn, er høyst relevant, ikke minst ved alvorlig anoreksi. Dette var man opptatt av tidligere. Og det bør fortsatt være relevant, tenker jeg, som også har erfaring med anoreksi.
Noen har hevdet at man vet mer nå, men hva dette nye da er, er veldig uklart. Det var for eksempel lite nytt i den nevnte tv-serien, enda den reklamerte med «det du ikke visste fra før». Det ble snakket om forbindelser til gener, men lite om miljø og den enkeltes erfaring.
Det har blitt mer åpenhet rundt psykiske lidelser de siste tiårene. Før snakket man sjelden offentlig om det, og det var heller ikke noe «alle» kjente til. Men kunnskap fantes, det viser litteratur allerede på 1960-tallet.
Vi er på én måte mer åpne i dag, men det snakkes mest om diagnoser, mens egne refleksjoner kommer mindre fram. Man hører om enkelte hendelsesforløp, men lite om hva fortelleren selv erfarer.
«Åpenheten» har en smittende effekt, og denne «åpenhetskulturen» kan virke inkluderende. Men det gjør at begrepene sitter løst og kan lett stenge for innsikt inn i den enkeltes unike historie.
Subjektiv opplevelse er viktig, men ensidig fokus på den – uten den enkeltes erfaring og den sosiale konteksten en lever i – tror jeg reduserer og nedvurderer verdien av dennes erfaring og virkelighet. Den utbredte tendensen til overdiagnostisering bidrar også til det.
Tendensen til å fokusere overveiende på det fysiske gjelder også for den enkeltes fortellinger, for eksempel på nettsteder og fora der man konkurrerer om å være tynnest.
Det kan være en sammenheng her – en toveis påvirkning. De utsatte fremstilles med ytre kjennetegn, slik at det nesten bare dreier seg om kropp – noe som øker presset. For noen også en forestilling om det perfekte utseende.
Vi vet at det også handler om kontroll – over maten, vekta, da det er så mye (annet) man ellers ikke kontrollerer. Men hvilke erfaringer ligger til grunn for det sterke kontrollbehovet?
For noen kan kanskje kroppspress være igangsetter nok. For meg, blant andre, handlet det ikke om et perfekt utseende, men dypere eksistensielle utfordringer, problemstillinger som jeg også skriver om i boken «Være til».
En så ekstrem lidelse som anoreksi er, eller kan bli, bunner ofte i noe mer enn stygge kommentarer utenfra – selv om det også kan få alvorlige følger. Men om du føler deg trygg hos dine nærmeste, trenger det ikke gå så langt.
I de ekstreme tilfellene er selvet sterkt truet, du kan være fanget i en destruktiv avhengighet, ikke bare i forhold til mat og vekt. Alvorlig anoreksi handler om mer enn det vi vanligvis hører og leser om.
Hvis målet med slankingen så å si bare er for utseendets skyld, vil det vel stoppe ved et visst punkt? Men den sterkt utsatte stopper ikke om hun ikke får hjelp til det, hun kjenner ingen grenser, og skjønner ikke at hun er undervektig. Hun fornekter det. Sånn var det iallfall før.
Men jeg undres, er det virkelig anoreksi når man vet at man er undervektig allerede fra starten, men likevel fortsetter sultingen og nekter seg selv livsviktig næring? I dag sier unge selv at de har anoreksi. Som om fornektelse ikke lenger nødvendigvis viser seg som et av de første symptomene på lidelsen.
Når begrepene sitter løst, er de lette å gripe til. I noen tilfeller kan det virke som om det dreier seg om en alvorlig diagnose, uten at det nødvendigvis stemmer. Men det motsatte kan også skje, slik at den som virkelig trenger hjelp, ikke får det. Det er jo ikke alle som ber om hjelp. Tvert imot skjuler de seg kanskje i ensomhet.
Jeg mener slett ikke å underkjenne noen som sliter, men stiller spørsmål om den utvidete og utbredte oppfatningen av diagnosen, og om det virkelig er sånn at langt flere rammes av anoreksi, som en gang ble ansett som en sjelden lidelse – og i så fall hvorfor.
Det reiser også spørsmål om hvem som prioriteres i behandlingskøen. Kanskje de som trenger det mest ikke alltid får nødvendig, tilstrekkelig eller adekvat behandling fordi de blir forbigått i køen av andre.
Det er i så fall ikke første gang det har skjedd.