Barns tilknytning er et stort tema. Vi vil vite hvorfor noen barn er tryggere enn andre, samtidig som mange også er nysgjerrige på om barns tilknytningsrelasjoner kan ha betydning for deres romantiske kjærlighetsforhold som voksne.
Spørsmål omkring sammenhengen mellom tidlige og senere relasjoner er åpen for spekulasjon fordi det ikke finnes mye forskningsbasert evidens. Men det har vist seg ikke å være så enkelt å finne psykologiske årsaksmekanismer som kan forklare spennet fra barndom og helt opp til voksenalder.
Spørsmålet om hvordan tilknytning kan påvirke personen fra barndommen av og frem til voksenlivet er sammensatt og komplekst.
Mary Ainsworths forskergruppe (Ainsworth mfl., 1978) klassifiserte barns tilknytning i form av fire typer («A-B-C-D-systemet»): trygg (B), utrygg/unnvikende (A), utrygg/ambivalent (C) og desorganisert (D). Det har i psykologien vært reist mange motforestillinger mot typologier, men dette problemet skal jeg la ligge her.
Tilknytningsendringer over tid
Gitt en typologisk tilnærmingsmåte, kan spørsmålet om påvirkning gjelde tilknytningsklassifikasjonens grad av stabilitet fra barn til voksen. En annen problemstilling er om det finnes en sammenheng mellom tilknytningsstil hos voksne og kvaliteten på romantiske parrelasjoner.
Og et tredje problem gjelder den utstrakte bruk av korrelasjonsdata i denne forskningen, i hvilken grad mulige årsakssammenhenger virker på en direkte eller indirekte måte og hvilken betydning mellomliggende variabler (medierende og modererende faktorer) i så fall har.
Folk flest gjør seg tanker om hvorvidt det er noen psykologisk sammenheng mellom barndom og senere livsfaser. Mange har vært inspirert av en psykoanalytisk grunnholdning, best uttrykt av Sigmund Freud, som skrev at mor–barn-relasjonen er «unik, uten paralleller, uforanderlig dannet for hele livet som det første og sterkeste kjærlighetsobjekt og prototypen for alle andre kjærlighetsrelasjoner» (Freud, 1936, s. 45). Ettersom Freud selv ikke gjorde studier av barn, må vi se om senere faglitteratur har noe å si om dette.
Når det gjelder klassifikasjonens samsvar over tid, snakker vi enten om stabilitet eller kontinuitet. Sett at en gruppe barn i 1-årsalderen blir observert i fremmedsituasjonen (Ainsworth, ibid.) for å bestemme hvilke av de fire typene hvert enkelt individ tilhører. En god stund senere blir individene undersøkt på nytt med samme prosedyre eller en annen metode som også gir mulighet for en A-B-C-D-klassifikasjonen.
Hvis individene på nytt blir klassifisert på om lag samme måte som tidligere, er det et uttrykk for utviklingsmessig stabilitet. Det er stabilitet forskere som regel har lett etter når det gjelder tilknytningsendringer over tid.
Ikke overbevisende resultater
Forskningen har ikke gitt overbevisende resultater for stabilitet i småbarns tilknytning over tid. Stabiliteten av trygghet er som forventet høyere blant barn som ikke har opplevd store endringer i familiesituasjonen, under forutsetning av at de ikke har hatt mye kronisk stress. Stabiliteten er lavere hos utrygge barn, særlig hvis de har vært utsatt for tap av en tilknytningsperson, mishandling eller alvorlig sykdom.
Studiene dreier seg stort sett om barn som har vært fulgt opp fra sped- eller småbarnsalder til fire eller seks år. I den såkalte Berkeley-studien (Main mfl., 1985), som har vist relativt høyt samsvar, var korrelasjonen 0,76 mellom barnas trygghet til mødrene ved ett og seks år.
Denne sammenhengen ivaretar bare litt over halvparten av variansen i datamaterialet. Det betyr at prediksjon av tilknytningstrygghet fra 1-årsalderen og bare fem år frem i tid ikke er spesielt god på et individuelt nivå, selv om korrelasjonen tyder på at det er en teoretisk sammenheng.
Det må bemerkes at de høyeste korrelasjonene finnes blant barn som vokser opp i stabile, velfungerende middelklassehjem, men at de er betydelig lavere når oppvekstmiljøet er mer dysfunksjonelt. Det reiser spørsmålet om stabiliteten er å finne i barnas tilknytningsdisposisjon eller i omsorgsmiljøet.
Mange faktorer påvirker voksnes tilknytningsstil
Hvordan er sammenhengen fra sped- og småbarnsalder når tidsspennet oppover blir mye større? Spørsmålet er aktualisert av forskere som er opptatt av den mulige sammenhengen mellom kvaliteten på barns tidlige tilknytningsrelasjoner og tilknytningsstiler i voksnes parforhold.
Å følge opp en gruppe individer fra tidlig barndom til voksenalder, med bruk av tilknytningsrelevante metoder, er et særdeles krevende foretak som ikke mange har prøvd seg på. Den mest kjente langtidsoppfølgingen er studien til Alan Sroufe og medarbeidere (2005) av barn fra sosialt vanskeligstilte familier i Minnesota.
Deltakerne i denne studien ble undersøkt på flere alderstrinn som barn og ungdommer, helt opp til ung voksenalder. Selv om de tidligste tilknytningserfaringene viste seg å ha en viss betydning for voksenutfallet, var prediksjonen best hvis viten om tidligere omsorgsmønstre ble kombinert med omsorg som fant sted på senere alderstrinn, de omkringliggende omstendigheter og relasjoner til jevnaldrende.
Det tyder på at det er mange andre faktorer enn bare den tidlige foreldretilknytningen som medierer sammenhengen.
Én hypotese står ikke så sterkt
Når vi tar skrittet til voksenalder, har individets tilknytningsrelasjoner selvsagt blitt langt mer komplekse. Da kan vi heller ikke vurdere stabilitet ved hjelp av metoder som brukes på tidligere alderstrinn. I stedet må vi se om det finnes en begrepslikhet mellom måtene å forholde seg på i tilknytningsrelevante situasjoner tidlig versus sent.
Når utviklingen har de samme konseptuelle kjennetegn på tvers av alder, viser den kontinuitet. Spørsmålet blir om den tillit som lett blir fremkalt hos barn med trygg tilknytning i sped- og småbarnsalderen, vil føre til mer gunstige relasjoner og personlighetstrekk i voksenalder, sammenliknet med individer som var utrygge i barndommen.
Det er ikke konsensus når det gjelder tilknytningens kontinuitet fra barn til voksen (jf. Lewis mfl., 2000). Det kan tyde på at hypotesen om at trygg tilknytning i barndommen danner et spesielt personlighetstrekk, ikke står så sterkt.
To tilknytningsstiler hos voksne?
En måte å komme utenom denne problemstillingen på er antakelsen om at det hos voksne finnes to tilknytningsstiler. Én stil er basert på en helhetlig indre arbeidsmodell med opprinnelse i barndommen. Denne stilen kan legge grunnlaget for et generelt personlighetstrekk som gjør at individet har et mentalt forbilde om hva som forventes i nye relasjoner til andre.
I tillegg kan det finnes en stil nummer to som er spesifikk for de tilknytningsrelasjonene som etableres i voksenalder, blant annet relasjonen til romantiske partnere.
Gitt at stil #1 har forklaringsverdi, har teorien som gjelder tilknytningskontinuitet mellom barn og voksen i det minste tapt mye av sin spesifisitet ettersom det mentale forbildet kan handle om mye annet enn bare forventet trygghet, som jo er et kjerneelement i tilknytningsteorien.
Hvis stil # 2 er gyldig, burde vi kanskje slutte å lete etter sammenhenger mellom tilknytningsstrategi i tidlig barndom og hvordan individet som voksen kommuniserer i parrelasjoner.
Uansett er det innlysende at kontinuitetsproblematikken er langt mer kompleks enn mange kanskje har forestilt seg.
Forskning på parrelasjoner
Hvordan kan man komme «inn under huden» på folks mest intime følelser og vurdere deres relasjonsstatus? Det er utviklet flere metoder, men problemet er at forskjellige prosedyrer gir ulike resultater.
Spørreskjemaet Erfaringer i nære relasjoner er et eksempel på en mye benyttet prosedyre (Brennan mfl., 1998). Skalaen er basert på et selvadministrert spørreskjema utviklet for å evaluere to aspekter ved voksnes indre arbeidsmodeller for intime relasjoner: unnvikelse og angst.
Tilknytningsangst beskrives her som individets tvil om partnerens tilgjengelighet og støtte. Tilknytningsunngåelse kjennetegnes ved at individet er motvillig til å dele personlige følelser eller lene seg mot partneren for emosjonell støtte (Fraley, 2019). Metoden har høy statistisk reliabilitet, men det er lite viten om mulig samsvar mellom personens gamle og nye kjærlighetspartnere.
Antakelsen om at parrelasjoner kan forstås ut fra tilknytningsteori, har vakt stor interesse (jf. Hazan & Shaver, 1987). Det skyldes at teorien stiler til temaer som angst, ensomhet og sorg, både når det gjelder typiske og atypiske kjærlighetsrelasjoner, og at begrepet indre arbeidsmodeller ivaretar muligheten for at relasjonsmønstre kan endres over tid.
Voksnes tilknytningsstil kan vurderes med forskjellige metoder – Tilknytningsintervjuet for voksne er kanskje den mest kjente av disse (jf. Hesse, 2016).
Mange endrer tilknytningsstil over tid
Det er innlysende at voksnes relasjonsstatus og deres tilknytningsstil er begreper som er nært knyttet til hverandre. Det kan diskuteres om tilknytningsstil best kan forstås som et relativt varig personlighetstrekk, eller om stilen mer er et uttrykk for erfaringer personer gjør i bestemte relasjoner.
Siden stabiliteten er moderat (jf. Mikulincer & Shaver, 2015), kan det enten tyde på at personlighetstrekk ikke nødvendigvis trenger å være så langvarige, eller at det skjer endringer i forbindelse med at det finner sted etablering av nye og brudd på gamle parforhold. Kanskje vi må innse at trekk og relasjoner er sammenflettet og ikke trenger å stå i motsetning til hverandre.
John Bowlby (1988) var tydelig på at tilknytningens kvalitet er et produkt av både personens historie og nåværende livsomstendigheter. Veien fra tilknytning i barndommen til parrelasjoner som dannes i voksenalder er lang og fylt av utallige erfaringer, på godt og på vondt.
Dette innebærer at i den grad barns tilknytningsstatus varsler noe om interpersonlige disposisjoner senere i livet, vil forutsigelsen være betinget både av tidlig tilknytningsstatus og av tilknytningsrelevante erfaringer som gjøres senere. Det meste vi kan si, er at utrygge barn sannsynligvis vil være mer sårbare enn trygge barn hvis de senere i livet er utsatt for vanskelige eller traumatiske opplevelser.
At det ikke finnes direkte forbindelser, muliggjør at sterke emosjonelle opplevelser i ungdomsår og voksenalder vil kunne virke modererende på dannelsen av nye tilknytningsrelasjoner i voksenalder.
Eksempler kan være erfaringer i forbindelse med vennskapsrelasjoner, kvaliteten på skolemiljøet, og sårbarhet relatert til ulykker eller overgrep. En tydelig medierende variabel er kvaliteten på tilknytning til nære personer i sen barne- og ungdomsalder.
Liten sammenheng mellom tilknytningssatus hos småbarn og voksne
Kan man så uten videre hevde at en trygg tilknytningsstil i sped- eller småbarnsalderen har en innvirkning på personens emosjonelle kommunikasjonsform med en partner som voksen?
Det jeg har forsøkt å vise, er for det første at det lite sammenheng mellom tilknytningsstatus hos småbarn og voksne. I den grad det skulle være en forbindelse, hviler den på en usikker antakelse om begrepsmessig likhet mellom vurderinger gjort over et stort aldersspenn.
For det andre har jeg hevdet at det er stor likhet mellom begrepet relasjonsstatus i parforhold og voksnes tilknytningsstil. For meg virker det innlysende at en voksen persons tilknytningsstil i betydelig grad vil måtte innvirke på parforholdets kvalitet, og omvendt, at parrelasjonen har et stort potensial når det gjelder utformingen av et nytt og spesifikt tilknytningsmønster.
Denne posisjonen åpner opp for et synspunkt om at personen i voksenalder kan danne nye, fleksible og modifiserbare indre arbeidsmodeller for hva hun eller han forventer når det gjelder intime forbindelser med andre.
Vi må ikke la tilknytningsteorien bli et byggverk uten fundament. Det kan vi unngå hvis vi lar teorien hvile på solid teori basert på velprøvd empirisk evidens. Det skjer ikke hvis vi uten videre antar at barnets 1000 første levedager spiller en altavgjørende rolle for personens interpersonlige vekst.
Kilder
Ainsworth, M. D. S., Blehar, M., Waters, E. & Wall, S. (1978). Patterns of attachment: A psychological study of the Strange Situation. Hillsdale, NJ: Erlbaum.
Bowlby, J. (1988) A Secure Base. London: Routledge.
Brennan, K. A., Clark, C. L. & Shaver, P. R. (1998). Self-report measurement of adult attachment: An integrative overview. I. J. A. Simpson & W. S. Rholes (red.), Attachment theory and close relationships (s. 46–76). New York: Guilford Press.
Fraley, R. C. (2019). Attachment in adulthood. Recent developments, emerging debates, and future directions. Annual Review of Psychology, 70, 401–422.
Freud, S. (1963). An outline of psychoanalysis. New York: Norton. (Først utgitt på tysk i 1940.)
Hazan, C., & Shaver, P. R. (1987). Romantic love conceptualized as an attachment process. Journal of Personality and Social Psychology, 52, 511–524.
Hesse, E. (2016). The Adult Attachment Interview: Protocol, method of analysis, and selected empirical studies: 1985–2015. I J. Cassidy & P.R. Shaver (red.), Handbook of attachment: Theory, research, and clinical applications (3.utg, s. 553–597). New York/London: The Guilford Press.
Lewis, M., Feiring, C. & Rosenthal, S. (2000). Attachment over time. Child Development, 71, 707–720.
Main, M., Kaplan, N. & Cassidy, J. (1985). Security in infancy, childhood, and adulthood: A move to the level of representation. I I. Bretherton & E. Waters (red.), Growing points of attachment theory and research. Monographs of the Society for Research in Child Development, 50 (serie nr. 209, bd. 1–2), 66–104.
Mikulincer, M. & Shaver, P. R. (2015). Attachment in adulthood: Structure, dynamics, and change (2. utg.). New York: Guilford Press.
Sroufe, L. A., Egeland, B., Carlson, E. & Collins, W.A. (2005). The development of the person: The Minnesota study of risk and adaptation from birth to adulthood. New York/London: The Guilford Press.