I Psykologitidsskriftet.no har det siden januar i år pågått en debatt om bruken av hjerneforskning i psykologien og barnevernsfeltet.
Min opprinnelige kronikk «Hjernen er ikke stjernen» utløste en etter mitt syn konstruktiv og informativ debatt blant fagfolk. Jeg har hørt mange si at det ble en eksemplarisk meningsutveksling mellom fagfolk med vidt forskjellige faglige ståsteder og tilnærminger.
Etter hvert dabbet debatten av, og for min del regnet jeg den som avsluttet. Men tematikken inspirerer fremdeles kollegaer til å ytre seg – senest Dag Ø. Nordanger i Psykologisk.no.
I innlegget «Hjernen er ikke tredelt likevel! Hva nå?» slår Nordanger riktignok fast at Paul Macleans teori om at hjernen er inndelt i tre separate deler – reptilhjernen, det limbiske system og celebral korteks – er tilbakevist, men sier likevel at Maclean var «på sporet av noe intuitivt riktig».
Teorien har kanskje ingen nevrologisk gyldighet, men kan likevel være en effektiv kilde til metaforer i klinisk praksis – for eksempel i møte med barn med traumeerfaringer.
Når en teori beviselig er feil, men likevel fremstår som intuitivt riktig, er det sikkert lettere å tro på den. Macleans teori var ellers den nevrobiologiske parallellen til Sigmund Freuds tredelte personlighet – Id, Ego og Super-Ego. Ingen seriøse forskere ville i dag skanne hjernen på jakt etter Id eller Super-Ego – eller lete etter det nevrale substratet for Ødipus-komplekset.
Nordanger forteller at han i møte med barn med traumeerfaringer bruker en brannstasjon-metafor. Han forteller barna at brannfolkene på stasjonen står klare til å rykke ut hvis alarmen går. Men brannstasjonen må ha en brannmester som er i stand til å skille mellom virkelige og falske alarmer, slik at konstablene ikke rykker ut i utide.
Jeg kan selvsagt ikke avgjøre om barn med traumeerfaringer skjønner seg på eller drar nytte av slike metaforer for å forstå og forklare sine egne reaksjoner og væremåter. Her kunne man jo i og for seg sett for seg en rekke mulige metaforer, eller eventyr, som ikke trengte å henspille på hjernen.
Den tredelte hjernen – nevrologiens mest vellykkede feiloppfatning
Via hjerneforskeren Christian Krog Tamnes, henviser Nordanger til Lisa Feldman Barrett som i boken «How Emotions Are Made. The Secret Life of the Brain» (2017) skriver følgende om den tredelte hjernen:
«This illusory arrangement of layers, which is sometimes called the ‘triune brain’, remains one of the most successful misconceptions in human biology.»
Etter 1980-tallet spilte denne teorien praktisk talt ingen rolle i nevrobiologien, men den dukket plutselig på 2000-tallet opp som den store Sannheten i utallige lære- og fagbøker, blant annet myntet på barnevernsfeltet.
Den tredelte hjernen kom til å spille stor faglig rolle med tanke på seksuelle overgrep, barn som utsettes for eller opplever vold i nære relasjoner, traumebasert omsorg og i den generelle forståelsen og behandlingen av atferdsvansker hos ungdom.
Det store spørsmålet er hvordan en slik «misconception» kunne få så stor betydning i et fagfelt som har anledning til å gripe inn i vanlige folks liv.
Å oppgi denne teorien helt sitter tydeligvis langt inne. Nordanger skriver følgende:
«I likhet med Maclean tenker man fortsatt at amygdala spiller en sentral rolle i identifikasjon av trusler og igangsetting av kamp/flukt-reaksjoner.».
Her kan det være fristende å henvise nettopp til Lisa Feldman Barrett, som skriver følgende:
«Amygdala showed a consistent increase in studies of anger, disgust, sadness, and happiness, indicating that whatever functions the amygdala was performing in some instances of fear, it was also performing those functions during some instances of those other emotions.»
Aktiviteten i amygdala øker ved en rekke hendelser som anses som ikke-emosjonelle, som ved smerte, når man lærer noe nytt, treffer nye folk, støter på overraskelser eller foretar valg. Amygdala øker sannsynligvis aktiviteten når leseren leser denne teksten – og vi får håpe det ikke fører til flukt/kamp-responser.
Amygdala «fyrer» når menn ser bilder av lekre italienske biler, eller når kvinner ser bilder av kjekke og lettkledde menn. Amygdala synes å bli aktivert ved alle typer overraskelser og uventede stimuli, selv helt uskyldige og ufarlige:
«Overall we found that no brain region contained the fingerprint for any single emotion», skriver Barrett. I 40 prosent av studier knyttet til utløsning av frykt, målte man ingen økt amygdalaaktivitet.
Amygdala – traumefeltets yndlingsstruktur
Traumeerfaringer, fremholder Nordanger, med henvisning til Teicher et al. 2016, kan «endre følsomheten i amygdala» og «forringe kommunikasjonen mellom frontallappene og det limbiske systemet».
Bruken av ordet «følsomhet» er malplassert når det er snakk om nevrofysiologiske og nevrokjemiske prosesser i hjernen, og er et uttrykk for det utbredte mistaket å tilskrive hjernen psykologiske, for ikke å si personlige, egenskaper.
Dette fenomenet er kjent som det mereologiske mistaket – en sammenblanding av deler og helhet (Hacker & Bennett, 2022). Mennesker kan være mer eller mindre følsomme, men det kan verken nevroner eller hjerneområder være. Også metaforer har sine grenser for meningsfullhet.
LES OGSÅ: Varer en vanskelig barndom hele livet?
Professor Per Brodal skriver i standardverket Sentralnervesystemet at man i dag «vet at grensene mellom hjernens ulike systemer er uskarpe» (Brodal, 2017). Ifølge Brodal er det problematisk å «putte nevrongrupper som har hovedansvar for høyere mentale funksjoner, som kognisjon og emosjoner, inn i systemer med enkle merkelapper».
Brodal skriver også:
«Det limbiske system er egentlig ikke et avgrenset system i hjernen, med avgrensede oppgaver, men et knippe «limbiske strukturer» som deltar i ulike oppgaver. Begrepet «det limbiske system» er av flere grunner uheldig. Det mangler presisjon anatomisk, og det brukes ofte ukritisk for å forklare atferd uten nærmere presisering og beskrivelse.»
Videre skriver han:
«Det har vist seg at langt flere deler av hjernen har med emosjoner å gjøre enn dem som inngikk i «det limbiske system» slik det ble definert rundt 1950.» (Brodal, 2017, s. 485-486; Lorentzen, 2021).
Utvekslingen av elektriske og kjemiske signaler mellom nevroner i ulike deler av hjernen kan selvsagt sies å være «kommunikasjon», om enn i en veldig spesiell betydning av begrepet.
For meg forblir det interessant å finne ut av hvordan en for lengst tilbakevist og utdatert nevrologisk teori kunne få så stor betydning og innflytelse i psykologien og, i forlengelsen, i barnevernfeltets teorigrunnlag og praksis. En slik avklaring kunne bli starten på en ny konstruktiv diskusjon.
Referanser:
Barrett, L. F. (2017). How Emotions Are Made. The Secret Life of the Brain. Pan Books.
Bennett, M. R. & P. M. S. Hacker (2022). Philosophical Foundations of Neuroscience. John Wiley & Sons.
Brodal, P. (2017). Sentralnervesystemet. 5. Utgave. Universitetsforlaget.
Nordanger, D. (2024). Hjernen er ikke tredelt likevel. Hva nå?
Lorentzen, P. (2021). Hjernen og barnevernet – en kritisk drøfting. Universitetsforlaget.
Lorentzen, P. (2024). Hjernen er ikke stjernen.