I den amerikanske filmen Loved fra 1997 er en mann anklaget for overgrep mot tre kvinner, og bevisene mot den tiltalte er overveldende.
Karakteren Hedda Amerson (spilt av Robin Wright) var en gang involvert i et voldelig forhold med denne mannen. Etter at han er blitt anklaget for å ha drevet kjæresten sin til selvmord, blir Hedda stevnet til å vitne om hans voldelige oppførsel den gangen de var sammen.
Hedda er en urolig kvinne som ikke kan hate eller skade andre selv om de hadde gjort henne urett. Robin Wright spiller rollen til en kvinne som assosierer det å bli slått med det å bli elsket.
Filmen skildrer følelsesmessig skjøre kvinner fanget i voldelige forhold og som absorberer vold som en måte å elske. Denne volden er også en måte å forløse følelsen at man ikke er god nok.
En høy forekomst av vold
Dette tunge temaet og den komplekse problematikken rundt det blir nesten hvisket gjennom hele filmen. Hva betyr betingesløs kjærlighet, og hvorfor kan man ikke løsrive seg fra et selvdestruktivt forhold? I Heddas tilfelle er det ikke manglende ressurser eller støtte som er årsaken for hennes hjelpeløshet.
Det er en myte at vold i nære relasjoner er en sjeldenhet. Like utbredt er den feilaktige oppfatningen om at vold i nære relasjoner er resultat av psykisk ubalanse. Tvert imot viser forskere og klinikere at voldelige forhold ikke er unormalt (Wood, 2001).
Data fra ulike undersøkelser viser en høy forekomst av vold i hjemmet mot kvinner i alle samfunn. I Vest-Europa har 19,3 prosent av kvinner opplevd vold utført av en partner i løpet av livet (Brink mfl., 2021).
Partnervold forekommer i alle samfunnslag, sosiale klasser og aldersgrupper, men omfanget varierer basert på sosial klasse, etnisk bakgrunn og religion (Dziewa & Glowacz, 2022). De fleste som opplever partnervold, er kvinner som bor sammen med partnerne sine og utsettes for forskjellige typer vold, som ordbruk, psykologisk press, økonomisk kontroll, fysisk mishandling og seksuell vold.
Å assosiere kjærlighet med vold
Et viktig prinsipp innenfor narrativ teori er at mennesker i økende grad leter etter fortellinger når deres livsopplevelser virker kaotiske og meningsløse. Når våre liv går rolig og forutsigbart, føler vi ikke behovet for å skape en struktur som binder alt sammen.
Men når vi står overfor opplevelser som virker uforklarlige og preget av kaos, blir vi presset til å finne en måte å skape en sammenheng (Wood, 2001). For eksempel: Når noen opplever en livstruende medisinsk tilstand, leter de etter en fortellende ramme for å gi mening til noe som virker fullstendig meningsløst.
På samme måte fungerer våre romantiske forhold.
Når prinsen ikke er en sjarmør, når han ikke redder prinsessen i nød, når «de levde lykkelig alle sine dager» ikke er en realitet, blir den velkjente romantiske fortellingen forvirrende.
Når kvinner står overfor en partner som skader dem, har de utfordringer med å tilpasse sine opplevelser til den romantiske fortellingen som kulturen har skapt.
Derfor blir de motivert til å finne en måte å forstå det uforståelige. De assosierer kjærlighet med vold, romantiske øyeblikk med brutale øyeblikk, ømme omfavnelser med blåmerker, altså de uforutsigbare forandringene fra prinsen til en frosk og tilbake igjen (Wood, 2001).
Det som virker uforklarlig
I denne forvirrende situasjonen forsøker kvinner å finne måter å snakke om seg selv og sine erfaringer på. En mulighet er å tolke sitt forhold på en måte som passer inn i den kulturelt populære romantiske historien og de kjønnsrollene som følger med den.
Den vanlige forestillingen om romantikk fremmer menn som dominante, sterke og aggressive, mens kvinner er tålmodige, lojale og imøtekommende.
Selv om kvinnebevegelsen har oppnådd mye, er det fortsatt mange kvinner som lever i den tro at deres verdi og lykke er knyttet til å finne en mann. Den etablerte kjønnsfortellingen fremstiller kvinner ventende på å bli reddet. De tror ofte at deres liv og egenverdi er avhengig av å ha en mann ved sin side (Lelaurain mfl., 2021).
Kvinner som aksepterer denne kjønnsfortellingen, som knytter deres egenverdi til det å ha en mann, kan ende opp med å opprettholde romantiske forhold selv om de er skadelige.
Man finner en sammenheng mellom populære fremstillinger av kjærlighet og aksept av vold i intime forhold (Jones 1994). Kjærlighet i populære romantiske bøker og andre medier har ofte en kontrollerende mann som er villig til å utøve vold.
Prince Charming blir sett på som sterk, mektig, selvsikker og kommanderende. Kvinner som søker å opprettholde et forhold som er preget av kaos, vil absorbere kulturelt aksepterte fortellinger som forener det som virker uforenlig og gir mening til det som virker uforklarlig.
Å endre på fortellingene
Konsekvensene av partnervold varierer avhengig av hvordan den utspiller seg, hvor ofte den skjer og hvor alvorlig den er, men volden fører alltid til både fysisk og psykologisk lidelse. Symptomene ligner på dem som oppstår ved posttraumatisk stresslidelse (Dziewa & Glowacz, 2022). Dette forstyrrer grunnleggende oppfatninger, ens syn på verden og seg selv, samt forholdet til omverdenen. Alt dette kan påvirke evnen til å komme seg ut av voldelige forhold.
Narrativ kriminologi ser på kriminalitet som en funksjon av historiene aktører og tilskuere forteller om seg selv. Dette perspektivet antar at mennesker bruker historier som en måte å gi mening til sine handlinger og avdekke sine forventninger (Copes, 2021).
Kvinner som opplever vold i nære relasjoner, bruker fortellinger som en måte å skape identiteter på, enten som overlevende, martyrer eller ofre. Disse historiene hjelper dem med å gi mening til hva som har skjedd, samtidig som de former deres egen oppfatning av seg selv i forhold til partneren sin.
Å undersøke disse fortellingene kan derfor gi innsikt i hvordan kvinner utvikler forventninger og søker rasjonaliseringer i voldelige nære relasjoner. Og ved å endre disse fortellingene blir det lettere å ta grep, for eksempel å avslutte et voldelig forhold.
Kilder
Brink, J., Cullen, P., Beek, K. & Peters, S. A. E. (2021). Intimate partner violence during the COVID-19 pandemic in Western and Southern European countries. European Journal of Public Health, 31(5), 1058–1063. doi:10.1093/eurpub/ckab093
Copes, H., Leban, L. & Ragland, J. (2021). Changing narratives of intimate partner violence: A longitudinal photo-ethnography. Conflict and Society, 7(1), 123–142. doi:10.3167/arcs.2021.070109
Dziewa, A. & Glowacz, F. (2022). Getting out from intimate partner violence: Dynamics and processes. A qualitative analysis of female and male victims’ narratives. Journal of Family Violence, 37(4), 643–656. doi:10.1007/s10896-020-00245-2
Jones, A. (1994). Next time she’ll be dead: Battering and how to stop it. Boston: Beacon Press.
Lelaurain, S., Fonte, D., Giger, J.-C., Guignard, S. & Lo Monaco, G. (2021). Legitimizing intimate partner violence: The role of romantic love and the mediating effect of patriarchal ideologies. Journal of Interpersonal Violence, 36(13–14), 6351–6368. doi:10.1177/0886260518818427
Wood, J. T. (2001). The normalization of violence in heterosexual romantic relationships: Women’s narratives of love and violence. Journal of Social and Personal Relationships, 18(2), 239–261. doi:10.1177/0265407501182005
