Hvis hver av disse har en omgangskrets med ca. 10 personer, vil det si at en halv million av oss har relativt hyppig og nær kontakt med en person som har en slik forstyrrelse.
Derfor er det ikke usannsynlig at du har eller på et gitt tidspunkt har hatt kontakt med noen som har en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. De fleste av disse er menn – om lag tre av fire.
Flere har begått alvorlig kriminalitet
Kanskje har du blitt preget av den kontakten du har hatt, og lurt på hva slags person du egentlig har møtt, undret deg over om ikke kontakten skurret vel mye? Du kan ha tenkt at det var din feil hvis noe skar seg mellom dere, som at deres felles konto plutselig var tømt eller han stakk av, forlot deg eller bedro deg.
Selv om du ikke har støtt på en person med høy psykopati, er du kanskje nysgjerrig på hva slags personer dette er snakk om, fordi psykopati er et fenomen som ofte omtales i media og faglitteratur.
I vår kultur refereres ofte personer med psykopatisk personlighetsforstyrrelse til som ytterst skremmende individer. Det finnes mange bøker om temaet, og ikke minst i krim og skumle filmer finner vi nifse skildringer av personer med høy psykopati.
På internett florerer det med egne sider om fenomenet og om hvordan man skal «håndtere psykopaten». Psykopati er myteomspunnet og fascinerer mange. Men hva er riktig om psykopati, og hva er myter?
I profesjonell sammenheng har jeg hatt samtaler med mennesker jeg har stusset over. Disse menneskene har jeg truffet som psykolog ved Regional sikkerhetsavdeling på Dikemark, ved politilegens kontor i Oslo og som rettspsykiatrisk sakkyndig de siste 20 årene.
Jeg har både foretatt utredninger om tilregnelighet og gjort risikovurderinger for norske domstoler. Flere av dem jeg har snakket med, har beviselig begått svært alvorlige handlinger som ekstrem vold, grove ran, drap eller alvorlige seksuallovbrudd.
Etter noen av disse samtalene har jeg blitt svett under armene og undret meg over hvorfor kroppen reagerte slik. Hva var det disse personene gjorde med meg? Det pussige er at jeg sjelden har forstått hva slags person jeg hadde foran meg før etter at samtalen var over.
Mannen som lurte meg trill rundt
«Jon» steg inn på kontoret mitt på politilegens kontor i Oslo, møtte meg først med et stort smil og et fast håndtrykk. Han så meg rett inn i øynene og sa at han var veldig tilfreds med å få sin situasjon vurdert av meg. Jeg hadde lest litt om Jon på forhånd, han hadde sittet mesteparten av livet i fengsel for svært alvorlige narkotikaforbrytelser, og nå søkte han om soningsavbrudd for det han kalte soningsskader.
Jeg skjønte ikke helt grunnlaget for søknaden hans, men den var nå engang havnet på mitt bord. Jon var ivrig, og han ga klart uttrykk for at de som var tilsatt ved politilegens kontor, måtte være blant de beste i landet. Her jobbet det eksperter som virkelig kunne gjøre slike vurderinger i kompliserte tilfeller som ham, og jeg var neppe immun for smiger da mer enn nå. Deretter fortsatte Jon uanfektet å snakke om sine kriminelle bedrifter, som var blant de største i landet, så vidt jeg fikk forståelsen av. Det var snakk om millioner på millioner, og han hadde vært mesterhjernen bak det hele.
Jeg kommenterte at alt ikke kunne ha gått like bra, siden han hadde vært fengslet så ofte. Da snudde stemningen i samtalesituasjonen seg på et blunk. Jon ble tverr og syntes at jeg kunne spare meg slike nedsettende kommentarer, var ikke jeg psykolog og skulle hjelpe ham, kanskje?
På denne tiden hadde jeg jobbet som psykolog i fire år. Jeg syntes vel at jeg hadde begynt å få et visst tak på faget. En av flere oppgaver jeg hadde som ansatt ved politilegen, var å foreta soningsvurderinger. Etter bestemte vilkår kan domfelte personer og de som allerede er i gang med soningen, søke om soningsutsettelse eller soningsavbrudd på grunn av psykiske vanskeligheter. Vår jobb ved kontoret var å gi faglige råd til politi og påtalemyndighet om hvem som burde innvilges slik soningsutsettelse.
På mine spørsmål om hans situasjon i fengslet og hvorfor nettopp han burde få soningsavbrudd, skiftet Jon oppførsel for tredje gang. Da bøyde han seg fremover og snakket om isolasjonsskader og traumer og klaustrofobi. Det jeg husker best, er tårene hans. De silte nedover kinnene store som druer (det er i alle fall slik jeg husker det i dag). Han hulket og gråt og var utrøstelig. Han fortalte meg at nå hadde han lært leksen og ønsket å utdanne seg til et rolig yrke som gartner eller bibliotekar. Han snakket overbevisende om sitt nye liv.
Etter en times tid var undersøkelsen over, og jeg dikterte i min rapport at denne mannen burde få innvilget soningsavbrudd på grunn av frykt for soningsisolasjonsskader og risiko for selvmord. Da den erfarne sekretæren (hun hadde jobbet der i mer enn 40 år) hadde skrevet ut diktatet, så hun bare på meg og sa: «Ja ja, vi får se, da.» Statsadvokaten innvilget soningsavbruddet, sikkert mye på grunn av min rapport.
Jeg tenkte ikke mer over saken før jeg syv måneder senere kunne lese i avisen at Jon var arrestert på ny. I villaen hans hadde politiet funnet narkotika til flerfoldige millioner kroner. Det er god grunn til å tro at mannen lurte meg trill rundt. Først med glatt sjarme og smiger, deretter med praling av sine bedrifter, og så med et elegant manipulativt og løgnaktig spill om hvor dårlig han nå hadde det i fengslet.
Jon hadde en rekke psykopatiske trekk, men for å si det rett ut: Den gangen skjønte jeg ikke bæret. Først syv måneder etterpå forsto jeg hva slags person jeg hadde blitt lurt av, noe jeg skamfullt nevnte for sekretæren. Dette, sa hun med et ørlite triumferende smil, hadde hun skjønt for lenge siden.
Avvikende følelsesliv
Uttrykket psykopati er en kombinasjon av to greske ord – «psyche», som betyr sjel, og «pathos» som betyr lidelse, følelse – og viser til en sjelelig ubalanse, psykisk smerte eller psykisk lidelse. Dagens forståelse av psykopati er at det betegner en bestemt type svært alvorlig personlighetsforstyrrelse og er en psykisk lidelse.
Det er ganske vanlig å oppfatte psykopati som et syndrom. Det innebærer at forstyrrelsen ikke slår likt ut for alle. Personer med psykopatisk personlighetsforstyrrelse går, står, puster, kler seg og ter seg like forskjellig som de fleste andre.
Det er først når vi kommer en slik person inn på livet at de avvikende personlighetstrekkene kommer frem i ulike sjatteringer. Men hvis tilstanden skal oppfattes som psykopati, må flere grunnleggende trekk være påvirket, som store forstyrrelser i relasjoner med andre, avvikende følelsesliv og spesiell oppførsel eller atferd.
Psykopati kan oppfattes som dimensjonalt
En personlighetsforstyrrelse vil være forbundet med ubehag og problemer knyttet til selvbilde, sosial fungering og sosiale ferdigheter. Samtidig er det ikke alle disse forstyrrelsene som ansees som alvorlige. Når vi vurderer hvor alvorlig en personlighetsforstyrrelse er, ser vi på følgende momenter:
- I hvilken grad leder forstyrrelsen til problemskapende oppførsel og konflikter med andre?
- I hvilken grad har vedkommende selvinnsikt?
- Har vedkommende følsomhet for andres reaksjoner?
- Hvor lav er terskelen for aggresjon?
- Hvor mange komplikasjoner, som rus, kriminalitet, manglende arbeid og bosted m.m., fører forstyrrelsen med seg?
Grunnen til at psykopati regnes som den mest alvorlige personlighetsforstyrrelsen vi kjenner til, er at den består av både store følelsesmessige, narsissistiske og atferdsmessige, dyssosiale avvik.
Den dyssosiale atferden leder ofte til både aggresjon og konflikter med andre samt risiko for både rusmisbruk og kriminalitet. De følelsesmessige avvikene fører til svak selvinnsikt, storhetstanker, lite skyldfølelse og begrenset empati med andre.
Som sakkyndig har jeg hatt mye med personer som har begått kriminelle handlinger å gjøre, og jeg er godt kjent med antisosialiteten og kriminaliteten. De følelsesmessige avvikene er imidlertid ikke så lett å få øye på, men det er nok disse avvikene som er mest slitsomme for folk som er i en nær relasjon med en person som har en personlighetsforstyrrelse.
Psykopati kan oppfattes som dimensjonalt, det vil si at et menneske kan ha mye og lite av ulike psykopatiske avvik. Noen er kalde, uempatiske, manipulative og uredde, andre er impulsive, uansvarlige og har dårlig atferdskontroll.
Kanskje kommer nyere forskning til å rette søkelyset mot det enkelte individs psykopatiske profil og hvilken behandling denne personen har behov for.