Ingers historie illustrerer at det kan være viktig å stille spørsmål om hvor smerter kommer fra. Inger hadde stadige anfall av brystsmerter og var innlagt på sykehuset flere ganger, uten at legene fant en grunn til smertene hennes.
Da jeg undersøkte henne, spurte jeg om det kunne ligge følelser i smerten, som lå dypt i brystbeinet, som om den var begravd der. Inger begynte å gråte. Broren hennes hadde lurt henne i et arveoppgjør på en måte som var så stygg at hun følte handlingene hans som «et slag i trynet». Hun opplevde det tapte forholdet til en bror som hadde vært en av hennes nærmeste gjennom alle år, som et traume.
«Jeg kan leve med tapet av pengene, men ikke med tapet av en nær venn. Det var sviket hans som var smerten min.» Etter at Inger fikk bearbeidet følelsene sine for rundt ti år siden, har hun ikke vært innlagt med brystsmerter.
En av de mange prosessene som viste meg hvordan psykiske smerter etter tap kan gi opphav til fysiske smertesyndromer, illustreres av følgende historie: Eirin hadde levd alene i flere år da hun traff Bjarne – en fri sjel og farende fant som aldri hadde slått seg til ro. Men noe stemte mellom dem fra første stund. De passet som hånd i hanske. Hun: rolig, stabil. Han: åpen, oppriktig. De trivdes sammen og fant drømmeredet. Bjarne var snekker og pusset opp deres felles hjem. Lykken var fullkommen da Eirin ble gravid. De fikk et velskapt barn. Eirin følte at hun hadde landet. Slik ville hun ha det livet ut.
En dag satt hun og drakk kaffe med en venninne, som sa: «Det er en ting jeg må fortelle deg.» Noe i blikket hennes gjorde Eirin urolig. «Jeg så Bjarne hånd i hånd med en annen, yngre kvinne.»
Sjokket gikk rett i magen på Eirin. Hun konfronterte Bjarne. Han benektet. Men kroppsspråket fortalte Eirin at hun ikke kunne stole på ham. En splid var sådd i forholdet. Og en dag var Bjarne borte. Han sa ikke stort, kom bare innom for å hente tingene sine.
Eirins kropp streiket. Hun, som aldri hadde hatt smerter av betydning, fikk underlige vondter på de rareste steder i kroppen, som om smertene var en gnager som sprang rundt i stor fart og spiste henne opp innenfra. Eirin gikk til fastlege og psykolog. Antidepressiver og samtaler lindret litt, men nådde ikke inn til det som plaget henne. «Det fungerte mest som kosmetikk», sa hun.
Hun oppsøkte meg da hun opplevde at den indre smerten ikke var til å bære. «De andre vondtene kan jeg leve med», sa Eirin. «Men hjertesorgen holder jeg ikke ut.»
Vi snakket sammen om bruken av sang og musikk. Eirin hadde hørt musikk hun likte på radioen, men ikke lett systematisk etter musikk andre steder. Jeg ga henne en liste over sanger og musikkstykker som kanskje kunne vekke gjenklang. Hun kom tilbake og fortalte meg at hun hadde funnet to sanger som traff rett inn i dypet og ga henne tilgang til såret langt inne i hjertet. Den ene var «Fire and rain» med James Taylor, den andre «Dink’s song» i en innspilling av Marcus Mumford. Jeg ba henne finne det eksakte området i hjertets dyp der såret befant seg.
Noe av det jeg var best til som kirurg, var å behandle byller. Jeg visste at det ikke var nok å lage et snitt i huden, eller bare gi antibiotika for å få byllene til å gro. Man måtte inn til rotens onde, søke gjennom ulike kanaler og komme inn til «verkemora». Så måtte man legge inn dren for å få tømt byllene innenfra. Jeg har tenkt på samme måte når jeg har jobbet med menneskers følelser. Du må komme inn til verkemora, ikke bare være på overflaten. Det er greit å bruke antismerte og antidepresjon, i tablettform. Men etter min oppfatning går det ikke dypt nok. Der mennesker har ressurser – og det tror jeg du har – må vi gå dypere.
Eirin gikk inn i dypet av hengivenheten, kjærligheten – alt det hun hadde villet sammen med Bjarne. Vi arbeidet med en metode jeg har kalt løkens lag. Eirin gikk inn i følelsene overfor Bjarnes svik, lag for lag. Hun gikk inn i raseri, hevntanker, fortvilelse, håpløshet, mismot og slitenhet. Disse lagene førte henne inn i en opplevelse av å gi opp og falle ned i et bunnløst sluk. Da utbrøt hun overrasket: «Jeg har fred inni meg! Det er akkurat som en forsoning.»
«Vær i det du føler, gå inn i det, og la følelsen uttrykke seg spontant. Hva skjer?»
«Jeg blir overrumplet av en kjærlighet så sterk at den holder på å sprenge meg. Den er større enn meg, større enn meg og Bjarne. Kjærligheten er i meg, den er meg. Det er den jeg er. Og den kan ingen ta fra meg.»
«Hvor er smerten nå?»
«Den er slukt av kjærligheten.»
Denne opplevelsen gjorde det lettere for Eirin å slippe Bjarne. En svale gjør dog ingen sommer. Til tider gikk Eirin igjennom et inferno av vonde følelser.
«Men det er akkurat som at noe i meg blir renset etterpå. Jeg føler en tomhet – ikke tomhet i savnet, men en god tomhet, som om jeg har fått tømt ut noe som tynger.»
«Har du hørt om katarsis?» spurte jeg.
«Nei», svarte hun.
«Katarsis er et ord de gamle grekerne brukte. De snakket om at livet kan være uutholdelig. De vanskelige følelsene, smerten, det blir sittende fast i oss. Men gavene vi har fått for å hjelpe oss selv, er vår skaperkraft og de skjønne kunster, som sang, musikk og dans. Grekerne tenkte at vi kan tømme ut de vonde følelsene som setter seg i kroppen, ved å synge, danse – tømme det vonde. Slik kan vi frigjøre oss fra lidelsen.»
«For en vakker tanke», sa Eirin. «Jeg skal synge smerten til den er tømt.»
Eirin ble gradvis bedre, og vi avsluttet kontakten. Men for et års tid siden traff jeg henne igjen i forbindelse med et foredrag jeg holdt i småbyen der hun bor. Hun kom bort til meg etter foredraget og sa: «Husker du meg?»
«Om jeg gjør», sa jeg.
«Jeg vil gjerne si deg at katarsis virket for meg. Musikken og stemmebruken gikk inn der det vonde var, og tømte verkebyllen min fra grunnen av. Jeg lever uten den store kjærligheten. Det går faktisk an å leve med savn. Jeg har fått en varig fred inni meg. Og en takknemlighet over at jeg, selv etter å ha møtt den verste smerten jeg har opplevd i mitt liv, kunne komme meg videre. Jeg har lyst til å gi deg en klem. Kan jeg?»
Det ønsket var lett å innvilge.