Mange av oss strever med ensomhet. Nesten en av tre studenter savner å ha noen å være sammen med. Min gjetning er at enda flere savner å ha skikkelig gode venner.
Når vi er ensomme er det naturlig å tenke at det først og fremst er oss selv det er noe galt med, og at det er derfor vi er ensomme. Vi kan gruble på spørsmål som «hvorfor har alle en venn og ikke jeg? Hvorfor blir ikke jeg bedt? Hvorfor føler jeg at det alltid er jeg som må ta initiativ?». Grublingen gjør fort at vi ikke tør å prøve mer, og vi blir motløse.
Men det er ingenting galt med ensomme mennesker, og de ensommes største synd er å anta at det er noe galt med dem. Ofte er det denne antagelsen som driver dem ut i ytterligere ensomhet.
Løsningen på ensomhet kan være nettopp det å oppleve at det ikke er deg det er noe galt med, at du har det som skal til for å danne de vennskapene du har lyst på. Det krever bare litt mot og innsats.
Å vanne planter
Det er her en god metafor kan hjelpe. Metaforer kan bidra til å sette ord på opplevelser og kan dessuten gi nye perspektiver. Vi får hjelp til å se oss selv utenfra og andre innenfra. Kanskje gjør metaforen at vi ser nye løsninger på problemene vi står overfor.
«Vennskap er som planter» er en slik metafor som kan kaste nytt lys på situasjonen vår. For vennskap er jo litt som planter. Når jeg møter mennesker, antar jeg at de har en masse planter i livet sitt allerede. Samtidig tenker jeg at de kanskje kan ha lyst på en plante til.
Som alle andre planter, starter vennskapet som et frø. Det er vår jobb å så frøene, vi kan ikke forvente at andre gjør det for oss.
Vi møter mange mennesker hver dag, og i alle disse møtene kan vi velge å så eller ikke så nye frø. Det er helt greit å ikke så frø hos alle vi møter, ofte lar vi være fordi vi ikke orker der og da eller har andre ting vi må prioritere. Men mange menneskemøter kan bli til vennskap om vi har tid og lyst.
Når frøet først er sådd, trenger det vann. Å vanne frøet er også vår jobb, og heller ikke her kan vi forvente at andre vanner frøene for oss. Å vanne frøene kan være sårbart og vanskelig, særlig når man står alene om vanningen, men det er likevel vår jobb. Sånn er det bare.
Det kan også være skummelt. Man risikerer å bli avvist. At man er den eneste som vanner gjør ikke saken noe bedre. Da er det viktig å huske på at det er uendelig mange grunner til at folk er dårlige til å vanne – og at så lenge man får lov til å vanne – betyr det at de har lyst til å ha frøet der.
Dårlige planteforeldre
Som nevnt antar jeg at menneskene jeg møter har livet fullt av planter fra før av. Ikke bare vennskapsplanter, men alle mulige andre planter de fyller livene sine med. Kjærester, hobbyer, TV-serier, jobb og studier, eller venner som vanner plantene sin hos dem hele tiden.
Det er viktig å huske på dette, særlig når vi er ensomme og ser på andre sine liv og tenker at «de vil sikkert ikke være venn med meg, de har nok venner fra før av».
Men det er ikke sant. Sannheten er at de ofte bare har mange planter de liker å sysle med allerede og glemmer at det kunne vært fint med flere planter. Folk glemmer at det finnes nye planter som kan gjøre livet enda mer spennende. Derfor er det vår jobb å være den som sår frøene våre hos menneskene vi bryr oss om, og sørger for å vanne dem til det vokser frem en plante.
Det kan ta lang tid før planten blir stor, lang tid før menneskene rundt oss begynner å legge merke til planten vi har felles, og før de begynner å vanne den selv. Alle er ikke gode planteforeldre. Noen er rett og slett dårlige på det. De glemmer å gi næring, og de glemmer å vanne.
Da må vi huske på at det er helt greit å være den eneste som vanner planten vår. Det betyr ikke at andre ikke vil ha planta vår i stua si. Så lenge vi får lov til å vanne vår plante hos dem, har vi et voksende vennskap. Den nye vennen din trenger bare litt hjelp til å vanne den.