De forsvarsmekanismene man er mest interessert i i psykodynamisk terapi, er de som er ubevisste og automatiske, og som skaper vansker for pasienten.
Søkelyset på pasientens unngåelse av vanskelige indre fenomener er helt sentralt i denne typen terapi (Blagys & Hilsenroth, 2000). Shedler (2006) drar paralleller mellom den menneskelige psyken, systemteori og biologiske prosesser, da det i alle disse prosessene er en automatisk søken etter likevekt eller homeostase.
Dersom et menneske er ute i høy temperatur, gjør kroppen det den kan for å holde temperaturen i kroppen jevn, for eksempel ved å svette. Svetting er slik sett en av kroppens automatiske forsvarsmekanismer mot at den skal bli for varm.
Denne forsvarsmekanismen er livsviktig for et friskt menneske ved at den hindrer overoppheting. Men denne forsvarsmekanismen kan også skape problemer. Dersom kroppen forblir i det varme miljøet, og ikke får tilført vann, vil kroppen bli dehydrert. Dette kan ta livet av et menneske. Svetting, som i utgangspunktet var en god løsning på en problematisk situasjon, har blitt et alvorlig problem. På samme måte fungerer psyken. Vi har psykologiske forsvarsmekanismer som forsøker å opprettholde en psykologisk likevekt. Noen ganger kan dette forsøket på å skape likevekt gi nye problemer.
Forsvarsmekanismer i hverdagen
Det at vi mennesker bruker forsvarsmekanismer, er ikke noe mystisk eller rart. Det er et helt hverdagslig fenomen, og vi forsvarer oss hele tiden mot uønskede indre tilstander, både bevisst og ubevisst.
Vi har alle vært i en sosial situasjon hvor en eller annen har gjort noe dumt. Kanskje var noen spydige eller frekke uten tydelig grunn? I sånne situasjoner er det ofte slik at det ikke passer seg å konfrontere vedkommende med hens uttalelser. Hvordan skal man da håndtere dette? En mulighet er med viten og vilje å bruke en forsvarsmekanisme. Man kan da for eksempel si til seg selv «det er kanskje ikke så rart han sier slikt, jeg vet han har et vanskelig forhold til sin alkoholiserte far». Dette gjør noe med hvor sint du blir. Man rasjonaliserer adferden til den andre og lager en teori om hvorfor vedkommende gjør det hen gjør. Å utøve tenkning og forståelse om årsak blir et forsvar som demper følelsen av sinne.
En gjeng med menn i 20-årene sitter sammen og ser film. Noe i filmen er trist, og en av dem kjenner han blir lei seg. Tårene presser på bak øynene, men han har ikke lyst til å begynne å gråte foran gutta. I stedet for å vise tristhet og tillate tårene å strømme gjør han det motsatte. Han er påtatt positiv til noe helt annet, for eksempel størrelsen på den nye TV-en. Dette vil også være bevisst bruk av en forsvarsmekanisme. Han distanserer seg fra tårene ved å vende oppmerksomheten sin over på noe helt annet, gjerne noe som ikke er knyttet til det han har reagert på.
I eksemplene ovenfor brukes forsvarsmekanismer bevisst for å opprettholde en slags psykologisk balanse og unngå ubehag. Heller enn å forholde seg til kompliserte situasjoner og ubehagelige indre tilstander unngår personene dette. I eksemplene gitt her skaper forsvarsmekanismene få eller ingen problemer. De kan derimot bidra til at sosial samhandling går glatt og bra. Tenk hvordan sosiale situasjoner ville blitt dersom alle skulle uttrykke sine følelser og indre tilstander uten filter! Det ville blitt kaotisk og slitsomt.
Ubevisste forsvarsmekanismer som skaper problemer
Som oftest er ikke forsvarsmekanismene våre bevisste, og vi velger ikke når vi skal bruke dem. De aktiveres derimot automatisk når vi nærmer oss våre indre og smertefulle konflikter. Uten at vi er klar over det, distanserer vi oss fra oss selv for å slippe å kjenne på det vonde.
Et barn vokser opp alene med en mor som er deprimert. Mor reagerer negativt på nysgjerrighet, latter og mas fra barnet, og hun reagerer positivt når det klarer seg selv, hjelper til hjemme eller viser omsorg. Barnet oppfatter selvsagt mors preferanser og gjør det som skal til for å skape best mulig stemning. At barnet unngår glede og barnlig lek, fører til flere gode møter med mor som barnet er helt avhengig av.
Barnet merker at det ikke lønner seg å ta med venner hjem fra skolen eller å somle på skoleveien, og etter hvert blir det en innarbeidet vane å ta vare på mor. Det blir automatisert og en del av hverdagen til barnet. Både positive og negative følelser blir assosiert med mors negative reaksjoner, og barnet unngår både å kjenne på og uttrykke disse. I den gitte situasjonen, med den deprimerte moren, er dette den beste muligheten barnet har for å oppleve en positiv tilknytning til mor. Å ignorere seg selv og egne følelser til fordel for mor er løsningen barnet har i denne situasjonen.
Problemet er selvsagt at barnet tar med seg lærdommen om å ignorere seg selv videre i livet. Det som var en best mulig løsning på en umulig situasjon i barndommen, fungerer ikke lenger godt. Når barnet har blitt voksent og ønsker seg likeverdige relasjoner, vil det å ignorere seg selv skape problemer: Å si hva man trenger, liker og ønsker, er unaturlig og ubehagelig.
Samtidig har denne strategien, eller forsvarsmekanismen om du vil, blitt automatisert og er ikke et bevisst valg. Det bare er slik hen behandler seg selv, også sammen med personer som fint vil tolerere hens følelser. Forsvarsmekanismen har blitt en del av hvem personen er, av personligheten eller karakteren til personen. Derfor kalles slike innarbeidede og ubevisste forsvarsmekanismer karakterforsvar i psykodynamisk teori (Gullestad & Killingmo, 2013; Kuhn, 2014).
Som barn lærer vi en hel rekke ting som blir automatisert, og som er ubevisst kunnskap som voksen. De forsvarsmekanismene vi stoler på og gjør til en del av hverdagen vår som barn, vil vi ta med oss inn i voksenlivet, selv om omgivelsene våre endrer seg. Det som var en god løsning på en vanskelig situasjon som barn, fungerer ikke lenger som voksen.
Kilder
Blagys, M. D. & Hilsenroth, M. J. (2000). Distinctive features of shorttermpsychodynamic-interpersonal psychotherapy: A review of the comparative psychotherapy process literature. Clinical Psychology: Science and Practice, 7(2), 167–188.
Gullestad, S. E. & Killingmo, B. (2013). Underteksten: Psykoanalytisk terapi i praksis (2. utg.). Universitetsforlaget.
Kuhn, N. (2014). Intensive Short-Term Dynamic Psychotherapy: A Reference. Experient Publications.
Shedler, J. (2006). Jonathan Shedler, PhD. Hentet fra https://jonathanshedler.com/: https://jonathanshedler.com/wp-content/uploads/2020/07/Shedler-That-was-then-this-is-now-R10.pdf