Foreldre slåss ikke bare om penger og om hvem som har skylden for bruddet, men også om deg. De slåss om å «ha» deg mest, og de slåss om din gunst. I en skilsmisse kan mor og far bli totalitære eneherskere i en strid der det bare finnes én sannhet.
Livet går i stykker og deles opp i biter
Mange foreldre er uenige om alt og krangler åpenlyst foran deg. Andre holder alt av konflikter og skuffelser skjult inntil de går fra hverandre. Ikke alle skilte foreldre er vanskelige, og et brudd kan helt klart vært å foretrekke fremfor en langvarig stillingskrig, men de vanskeligste skilte foreldrene kan være som to ville hester som drar i hver sin retning.
Vi kunne skrevet en bok om skilsmissens galskap bare ut ifra eksemplene vi kjenner til. Boka ville vært en studie i hvordan det vi trodde var fornuftige og kjærlige foreldre, forandrer seg til utspekulerte og hevngjerrige vesener.
Vi møtte en ung mann som opplevde hvordan det som en gang var et felles hushold, ble delt etter skilsmissen. Han var usikker på om han hadde kommet til et galehus eller komishow. Voksne mennesker, som vanligvis satte ærlighet og redelighet høyt, forandret seg nå til tyver og svindlere som lurte unna det de kunne. «Hvis ikke jeg får det, så brenner jeg det heller», var det en forelder som uttrykte mens han sto og så på bålet av felles eiendeler som gikk opp i røyk.
Vi har hørt om foreldre som slåss om gjenstander, noen ganger så voldsomt at gjenstandene går i stykker. Når vi ser hvordan foreldrene behandler og fordeler ting, forstår vi også litt mer hvordan barn og ungdommer kan ha det i en kranglefamilie. Barn er ikke ting, men i bitre konflikter kan de nærmest bli til gjenstander som noen skal eie, slåss om eller dele i to. Det er derfor ikke rart at mange unge sier at hele livet deres er gått i stykker og blitt delt opp i biter.
Smeltet smerten om til et livskall
Vi glemmer aldri jenta vi snakket med som tegnet for oss hvordan hun opplevde overgangen mellom mor og far etter skilsmissen. Hjemmet var blitt til to land, adskilt med piggtråd, grensevakter og kontrolltårn. Når hun kom fra det ene landet i bil, ble hun fulgt av en foreldre-livvakt som førte henne til porten til det andre landet. Ingen av de voksne snakket sammen, så hun ble sendebudet mellom dem, og hun måtte gå alene over grensen, der hun ble møtt av en ny livvakt.
Det var umulig for denne jenta å oppdra eller lære foreldrene noe som helst. Hun vokste opp i en uforanderlig stillingskrig, men kunne bruke sine evner til å tegne og vise andre hvordan hun opplevde galskapen. Vi vet også at denne jenta ble advokat i familierett, med et brennende engasjement for barns behov under skilsmissen – nok et eksempel på hvordan barn av vanskelige foreldre smelter smerten sin om til et livskall.
I en skilsmisse er barn som trekkpapir for spenninger mellom foreldrene. Mange tar en umoden oppdragerrolle som lynavleder, der de forsøker å absorbere det foreldrene ikke tåler ved seg selv eller hverandre. Vi ser at unge gjør om fortvilelsen sin over bruddet til selvkritikk, noe som jo ikke er en heldig strategi. De er vant til å liste seg rundt i hjem som dirrer av sorg og hat.
Enkelte unge forsøker å oppdra de voksne til å holde sammen. Mange lykkes også, og foreldrene sier: «Vi holder sammen for barnas skyld.» Vi er usikre på om dette er en god løsning.
Ulmebrann bli til bråtebrann
Noen barn blir positive og optimistiske på familiens vegne. De vil holde konflikten nede og skåne foreldrene for den vonde skyldfølelsen – de blir med andre ord fredsmeklere.
I et essay i Morgenbladet (2022) skriver Ida Christensen om egen erfaring som skilsmissebarn:
«Om noen gikk seg fast i en samtale, var jeg raskt på plass med fredsmeklende tiltak. Brannslukking kunne jeg, men den vedvarende ulmingen fikk jeg gjort fint lite med. Noen ganger kunne jeg ønske vi var mindre siviliserte. At vi slapp brannen løs, så helingen kunne begynne».
Her aner Christensen at det å ta på seg rollen som FN-utsendt fredsambassadør kanskje ikke er så heldig i det lange løp. Kanskje må ulmebrann bli til bråtebrann for at man skal bli ferdig med noe. For skilsmissen går ikke over, skriver hun. Mange skilsmissebarn bærer med seg det uoppgjorte og usagte langt inn i voksenlivet. I ungdommen innser en hel del at de kommer til kort som lynavledere, optimister og fredsmeklere.
Tok et oppgjør med foreldrene
Vi husker den unge mannen vi snakket med som i en alder av 21 år fremdeles levde i en rytme av delt omsorg, der foreldrene alltid passet på at han kom til rett tidspunkt, og ble såret og krenket hvis han bare var en time lenger hos den andre enn avtalt.
En dag våknet han opp med en irritert kropp, det brant i hele ham, og plutselig skyllet det inn over ham hvor ufattelig lei han var av at den ytre strukturen som foreldrene hadde skapt, skulle styre hans liv, rytmer og dager, som om de eide tiden hans.
Han bråvåknet og tok et oppgjør med foreldrene der han krevde at han heretter skulle bestemme selv hvor han skulle være, og hvordan han skulle bruke tiden sin. Foreldrene mottok budskapet som «to sutrende unger», fortalte han. De hadde klamret seg fast til en rytme og en fredsavtale som mange år tidligere var blitt skapt i stridens hete. Takket være sønnen fkk de nå sjansen til å reorganisere livet sitt.
Det slår oss ofte hvilke vanedyr vi mennesker er. Vi skaper rytmer og orden i hverdagen som vi holder fast i selv om det ikke lenger er noen vits. Å riste og rokke i disse fastlåste vanene er en av gavene som ungdommene kan gi foreldrene.
Veslevoksne barn og barnslige voksne
Ved siden av de vanskelige skilsmissene finnes «de lykkelige skilsmissene». Bruddet skjer ofte plutselig. Barna får høre at foreldrene fremdeles er de beste venner, at ikke noe dramatisk har skjedd, og at de vil fortsette å feire jul og høytider sammen. Dette kan virke beroligende i begynnelsen, men for mange oppstår det også en murrende uro. Hva er det som egentlig har skjedd? De har opplevd den mest livsendrende hendelsen i livet, men det finnes ingen spor etter hvorfor det har skjedd.
Vi har mange eksempler på at sporhunden våkner for fullt når barna blir ungdommer. De ønsker å vite og få svar. De begynner å spørre og grave. Hvem var det som ønsket å skille seg? Hva kranglet dere om? Hvor er alle følelsene eller hemmeligheten begravd? Spørsmål er en del av prosessen med å slippe ansvaret for foreldrene. For er du barn av skilte foreldre, så vedder vi på at du har tatt på deg litt ekstra ansvar, og at du har utviklet en særegen følsomhet for de to partenes forskjellige behov. Christensen spør: «Når begynte vi, skilsmissebarna, å ta mer hensyn til våre foreldres julefeiring enn vår egen? Når gikk vi fra intetanende tilskuere til flittige scenearbeidere i og bak sceneteppet?»
Hun skriver om hvordan skilsmissebarn tidlig får eller tar et voksent ansvar for andres følelser, samtidig som de låses i rollen som barn. «Slik blir vi veslevoksne barn og barnslige voksne. Voksne skilsmissebarn.» I dette prosjektet utvikler mange ungdommer en flerkulturell oppdragerstil, med skreddersydde pedagogiske teknikker for hver av foreldrene. Før skilsmissen opplevde de at alle var sammen og like. Etter skilsmissen blir forskjellen mellom foreldrene tydelige. Det er som om de lever i to forskjellige kulturer med ulike regler, vaner og synspunkter på livet. Disse ungdommene levde først i én religion, nå pendler de mellom to.
For noen ungdommer blir den flerkulturelle oppdragerstilen med tiden berikende. De klarer det som foreldrene ikke klarte så godt, å vokse på forskjeller. De blir flinke til å se verden fra forskjellige vinkler og vet at ingen har monopol på sannheten. De vet også at mange har vanskelig for å se verden gjennom andres øyne. Ungdommene har gått i ydmykhetens skole, til inspirasjon for foreldre med for høye grensegjerder.