Noen ganger gruer jeg meg når jeg åpner avisen eller hører på radioen om sånne som meg. Jeg er nemlig psykolog og jobber «privat», uten noen form for offentlig støtte. Det verserer noen vanvittige beskrivelser i det offentlige ordskiftet om oss som tilhører denne gruppen. Her omtales vi som «helseprofitører» og «bendelormer», og vi får til tider også ansvaret for å rasere det offentlige helsevesenet.
Bare fem prosent av alle psykologer i Norge arbeider som terapeuter utenfor de offentlige systemene. Til tross for massiv kritikk fra ulike helsepolitiske aktører, bytter vi ikke jobb, selv om det økonomisk sett kan være tryggere for oss å jobbe i det offentlige. Det vet jeg etter 30 givende år i en ideell stiftelse.
Jeg vet også at det finnes mange årsaker til at noen takker nei til trygge arbeidsforhold med gode sykelønns- eller pensjonsordninger. En av dem er et ønske om å bruke tiden sin på en meningsfull måte. Jeg trenger ikke å bruke mange timer med utfylling av lange skjema for å sette en diagnose på pasienter før terapien kan starte. Jeg trenger ikke å delta i meningsløse «bullshit»-møter og jeg skal aldri mer ha sjefer uten faglig kompetanse over meg.
Hver dag, hele arbeidsdagen, gjør jeg det som utdanningen min ga meg forutsetninger for å gjøre; behandle mennesker som trenger psykologisk hjelp.
Ikke «syke nok»
Mine pasienter må selv betale for timene sine. For noen griper dette inn i den økonomiske hverdagen deres. Noen må derfor passe på at avtalene våre finner sted etter utbetalingen av lønn eller trygd, men svært mange har anledning til å prioritere psykologisk bistand når de trenger det
Noen trenger bare noen få møter med meg, kanskje 3-4 timer, andre må ha tettere oppfølging og kommer ukentlig til behandling over måneder, noen trenger timer annenhver uke og andre opplever det nyttig å ha en time i måneden over lengre tid.
Mine pasienter er ikke er «syke nok» til at de blir innvilget rett til behandling i en offentlig klinikk, og mange av dem har tatt kontakt med meg i etterkant av avslag fra det offentlige hjelpeapparatet. For å ha rett til behandling i spesialisthelsetjenesten må pasienten ha en moderat til alvorlig psykisk lidelse.
Noen avvises i det offentlige fordi behandlingsinstitusjonen vurderer at nytten av behandlingen ikke rettferdiggjør ressursene som kreves for å skape tilfredsstillende grad av tilfriskning. Det er altså langt fra selvsagt at avslag fra det offentlige hjelpeapparatet tilsier fravær av behandlingsbehov. Mine pasienter har med andre ord behov for å sortere kaotiske tanker og overveldende følelser, rettighetsvurderingen til tross.
Lavere terskel
Det er en svært sammensatt gruppe mennesker jeg møter, men felles for de fleste er at de har utfordringer som gir dem dårlig livskvalitet og store psykiske plager. Uten rask hjelp ville noen av dem vært i risiko for å utvikle et kronisk rusproblem, andre ville blitt sykemeldt over en lengre periode, noen ville blitt invalidisert av angst, andre ville ha droppet viktige eksamener, noen blitt i dysfunksjonelle forhold. Ja, listen er lang, men kort sagt ville de fleste hatt vansker med å leve et godt og meningsfylt liv.
I min praksis har jeg nesten like mange mannlige som kvinnelige pasienter. Dette betyr at langt flere menn tar kontakt med oss private enn det offentlige, hvor rundt 60 prosent av pasientene er kvinner i frivillig behandling. Siden det ikke er nødvendig med en henvisning til meg, opplyser flere av mine mannlige pasienter at den lave terskelen inn til behandling gjør det mulig å be om hjelp, selv om skammen for å ta dette skrittet kan oppleves uutholdelig.
Det er krevende når følelser av avmakt blir tolket som svakhet, når mobbingen fra barneskolen blir forstått som bevis på egen udugelighet, eller når mishandlingen i oppveksten, de gjentatte overgrepene eller ensomheten «løses» med å legge skylden på seg selv for det som har hendt. Mange av mine pasienter er «usynlig syke», der innsiden og utsiden ikke stemmer overens. Det er en kjensgjerning at det ikke er lett å be om hjelp når alt virker til å være i skjønneste orden på overflaten.
Uetisk og dyrt
Uten privatpraktiserende psykologer, eller bendelormer som vi også har blitt kalt, hadde ikke denne pasientgruppen fått hjelp. Behandlingen er effektiv fordi terskelen til hjelp er lav, ventetiden er kort og pasientene kommer til behandling før tilstanden har klart å sluke hele livet. Uten psykologer i det private, risikerer mange å måtte vente i årevis på hjelp, og i verste fall kan ventetiden resultere i invalidiserende og kroniske tilstander.
I et samfunnsperspektiv er det både uetisk og dyrt å vente med hjelp til tilstanden har utviklet seg til en alvorlig psykisk lidelse. Ingenting er mer meningsløst enn å vente med å hjelpe mennesker som trenger hjelp. Ingenting er dyrere enn å la «mindre plager» få utvikle seg til alvorlige kroniske tilstander.
Bendelormbeskrivelsen av slike som meg er ikke bare krenkende mot fagfolk som ønsker å utøve yrket sitt på en meningsfull måte, den oser også av fiendtlighet mot menneskene som velger å benytte seg av tjenestene vi tilbyr.