Traumer skiller oss fra magefølelsen
Intenst raseri aktiverer kampresponsen, mens intens frykt mobiliserer til flukt. Det innebærer at dersom omstendighetene krever at disse naturlige, sunne impulsene (å forsvare seg eller flykte) undertrykkes, må også de indre signalene – følelsene i seg selv – undertrykkes.
Ingen alarm, ingen mobilisering. Hvis dette virker kontraproduktivt, er det bare tilfelle i begrenset forstand. På et eksistensielt plan er dette det «minst skadelige» alternativet siden det er det eneste tilgjengelige som minsker risikoen for ytterligere skade.
Konsekvensen er at vi legger lokk på følelseslivet, og for å beskytte oss ytterligere blir ofte det psykiske skallet hardere. Forfatteren Tara westover gir et tydelig eksempel i sin populære selvbiografi Noe tapt og noe vunnet. Der forteller hun om overgrep som ble begått av et søsken og bevisst ignorert av foreldrene:
Jeg så på meg selv som uknuselig, skjør som stein. Til å begynne med trodde jeg knapt på det, helt til det en dag ble sant. Da kunne jeg si til meg selv, uten å lyve, at det ikke gikk inn på meg, at han ikke gikk inn på meg, fordi ingenting gikk inn på meg. Jeg skjønte ikke hvor sykelig rett jeg hadde. At jeg hadde uthult meg selv. Jeg hadde vært så besatt av hva den natten gjorde med meg, at jeg ikke så den egentlige sannheten: At det ikke påvirket meg, var selve virkningen.
Når skammen tar overhånd
Et av de tristeste brevene jeg noensinne har fått, var fra en mann i Seattle. Han hadde lest In the Realm of Hungry Ghosts, boken jeg har skrevet om avhengighet, der jeg viser at avhengighet er et resultat (ikke det eneste mulige, men et utbredt sådant) av barndomstraumer.
Etter ni år som nykter strevde han fortsatt, han hadde ikke jobbet på ti år og gikk i behandling for tvangslidelser (OCD). Han syntes boken var interessant, men skrev: «Jeg motsetter meg muligheten til å skylde på moren min. Jeg er en dritt på grunn av meg selv.»
Jeg måtte sukke. Selvpåført skam kan lett forveksles med personlig ansvar. I tillegg hadde han ikke fått med seg poenget. Det er ingenting i boken min som legger skylden på foreldre eller tar til orde for å gjøre det. Derimot forklarer jeg over flere sider hvorfor det ikke har noen hensikt å legge skylden på foreldrene våre, det er upresist og uvitenskapelig. Denne mannens ønske om å beskytte moren sin var ikke et forsvar mot noe jeg har sagt eller antydet, men mot hans eget uerkjente sinne. En følelse som hadde blitt stuet bort og frosset ned, uten å få sunt utløp, og som hadde vendt seg mot ham i form av selvhat.
«Når skammen tar overhånd», skriver psykologen Gershen Kaufman, «får vi en gjennomtrengende oppfatning av oss selv som grunnleggende mindreverdige som mennesker.» Folk som bærer arr etter traumer, utvikler jevnt over et grunnleggende skambasert selvbilde, en selvoppfatning de fleste av dem er ytterst klar over. En av de giftigste konsekvensene av skam er tapet av selvmedfølelse. Jo mer alvorlig traumet er, desto mer omfattende blir dette tapet.
Det negative selvbildet vil imidlertid ikke nødvendigvis alltid trenge gjennom bevisstheten og kan til og med forkle seg som det motsatte, en opphøyet selvforståelse. Enkelte pansrer seg med grandiositet og fornekter all tilkortkommenhet for å slippe å kjenne på den utmattende skammen. Denne typen oppblåsthet er et like tydelig uttrykk for selvforakt som stakkarslig og overdreven beskjedenhet, om enn atskillig mer normalisert. Det er en markør for vår kulturs vanvidd at visse mennesker, som flykter fra skam og inn i en skamløs narsissisme, attpåtil kan oppnå høy sosial, økonomisk og politisk status og stor suksess. Vår kultur trekker mange av de mest traumatiserte ned i gjørma, men, avhengig av klassebakgrunn, økonomiske ressurser, rase og andre parametere, kan den også løfte noen få til de høyeste maktposisjonene.
Den vanligste formen skam i vår kultur, er forestillingen om at «jeg er ikke bra nok». Forfatteren Elizabeth wurtzel, som døde av brystkreft i en alder av femtito i 2020, led av depresjon fra ung alder. Hun hadde en traumatisk barndom. Det startet med et bevisst hemmelighold av hvem som faktisk var faren hennes. «Jeg var fryktelig nedslått», skriver hun i en selvbiografisk kronikk i New York Magazine, «med en kronisk depresjon som begynte da jeg var omtrent ti. Men i stedet for å knekke viljen min motiverte det meg. Jeg tenkte at hvis jeg bare var flink nok, uansett hvilken oppgave jeg fikk, om den var stor eller liten, ville jeg kjenne noen få minutters lykke.» Den slags overbevisning om egen utilstrekkelighet har både vært drivkraften bak mange strålende karrierer og utløst mange tilfeller av sykdom, ofte begge deler i én og samme person.
Traumer forvrenger vårt verdenssyn
«Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem og tanken skaper dem.» Slik åpner Dhammapada, samlingen av Buddhas tidløse tekster. Sagt på en annen måte: Den verden vi tror på, blir den verden vi lever i.
Hvis jeg ser på verden som et fiendtlig sted der bare vinnere har fremgang, er sjansen stor for at jeg blir aggressiv, egoistisk og oppblåst for å overleve i den typen klima. Senere i livet trekkes jeg mot konkurranseorienterte miljøer og aktiviteter som bekrefter denne måten å se verden på og dermed forsterker dens gyldighet. Våre overbevisninger er ikke bare selvoppfyllende, de er verdensskapende.
Men Buddha utelot noe, og jeg tillater meg å komme med en tilføyelse: Før tanken kan skape verden, skaper verden tankene våre. Traumer, særlig alvorlige traumer, påtvinger oss et verdenssyn som er preget av smerte, frykt og mistro, en linse som både forvrenger og er bestemmende for vårt syn på alt. Eller ikke. Gjennom ren og skjær fornektelse kan det også avføde et naivt og rosenrødt perspektiv som gjør oss blinde for faktiske nåtidige farer, en ferniss som skjuler frykt vi ikke tør erkjenne. Eller vi avfeier smertefull virkelighet ved stadig å lyve for oss selv og andre.
Traumer fjerner oss fra nået
Jeg spiste på en restaurant i Oslo en gang, sammen med den tyske psykologen Franz Ruppert. Støyen var øredøvende. Høy popmusikk ble pumpet ut gjennom en rekke høyttalere, og flere tv-kanaler kjempet om oppmerksomheten på lysende skjermer høyt oppe på veggene. Det fikk meg til å tenke at da den norske dramatikeren Henrik Ibsen var midtpunkt på det samme etablissementet drøyt hundre år tidligere, må stemningen ha vært atskillig mindre kaotisk. «Hva kommer alt dette av?» ropte jeg gjennom kakofonien mens jeg ristet irritert på hodet. «Traumer», svarte bordkameraten min og trakk på skuldrene. Ruppert mente rett og slett at folk var så desperate etter å flykte fra seg selv.
Dersom traumer fører til at vi mister kontakten med oss selv, gir det mening å si at vi kollektivt holder på å drukne i inntrykk som både utnytter og underbygger traumer. Arbeidspress, multitasking, sosiale medier, nyhetsoppdateringer og et mangfold av underholdningskilder, alt dette lokker oss til å fortape oss i tanker, hektisk aktivitet, duppedingser og meningsløse samtaler.
Vi blir tiltrukket av alle mulige slags forlokkende sysler, ikke fordi de er nødvendige, inspirerende eller oppløftende, eller fordi de er berikende eller gir livet mening, men rett og slett fordi de fortrenger nået. Som en absurd ironi sparer vi for å få råd til enda en ny «tidsbesparende» duppeditt, en som er enda bedre å «slå i hjel» tid med. Bevisstheten om øyeblikket er blitt noe vi frykter. Senkapitalismen har ekspertise i å døyve denne øye- blikksfrykten. Faktum er at en stor del av dens suksess avhenger av kløften mellom oss og nået, det største vi har. Og kløften vokser mens forbrukerkulturen spesialdesigner falske produkter og kunstige atspredelser for å fylle tomrommet.
Den polskfødte forfatteren Eva Hoffman beskriver det vi mister, som «selve opplevelsen av å oppleve, verken mer elle mindre. Og hva er det? Kanskje noe sånt som evnen til å bevege seg inn i øyeblikkets beskaffenhet eller fornemmelse. Det vil si å slappe godt nok av til å kunne gi seg hen til en hendelses rytme eller et personlig møte, å følge en følelsestråd eller tanke uten å vite hvor den fører oss, eller å la pausen bli lang nok til å romme refleksjon og ettertanke.» Til syvende og sist er det vi avledes fra, det å leve.